Denne bloggen er inaktiv, men slettes ikke. Jeg har flyttet hele bloggen og fortsetter videre på Bloghog.

Vil du fortsatt følge mine skriv, sjekke noe i arkivet mitt eller annet…? Kaffe? Te? Viljen er nå HER!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå skal jeg reklamere ikke bare for èn, men TO nye bloggportaler! Den ene kjenner nok allerede trofaste VGB-bloggere godt, men den andre skal jeg informere dere mere om her, så jeg starter med den.

Kontrovers.no er helt ny bloggportal for den som vil skrive samfunnsrelatert eller diskutere og debattere dette. Ikke kategoriser, for emnet samfunn kan huse så mangt, og emner er det flust av, derfor har gründer, Geir Skoglund, lagd (siterer) “En liten miniportal for skribenter med både meningers mot og evnen til å argumentere for dem. Kontrovers.no er basert på en idé om et bloggkollektiv. Flere skribenter har da også kommet til og i skrivende stund er vi ti stykker som har publiseringstilgang her inne. Til forskjell fra vanlige bloggportaler hvor hver blogg er individuell både mtp layout og tematikk, er kontrovers.no en felles merkevare for alle skribentene.” Les resten her.

Miniportalen har nå “levd” i en drøy måned, og her om dagen fikk vi denne oppdateringen av Geir Skoglund.

Grunnen til at jeg falt for kontrovers.no er like mye det geniale som det visuelt vakre som det lett tilgjengelige. Og JA, vi hadde nachspiel der også her om dagen!

Hver skribent har sine egne skriv du lett kan finne frem til, men alle ligger under “samme tak” og har en felles front likt alle andre bloggportaler. Ikke alle skribentene har publisert ennå, men de som har det kan du med ett enkelt klikk lett finne fem til. Jeg gir deg en liten tour her:

Adolph Preussen
Anders Njål Hansen
Elisabeth K
Geir Skogund
Gunnar Solberg
Hubert Duun
John Normann
Kjetil Hartvedt
Maria Martens
Marita Synnestvedt
N. Sweeney
O. Jensen
Ragnhild

Hva legger du merke til? Jo, nick er borte og navn er på plass. Kontrovers.no`s visjon er “ut av skapet”!

Ta deg en tur, les og kommenter. Engasjer deg fritt og freskt, og om du derpå skulle føle lyst til også å bli en skribent går du hit og følger anvisningene og tar kontakt med Geir Skoglund.

Den andre portalen, den jeg hintet til at de aller fleste nok kjenner godt til nå er BlogHog. Den er bygd på samme måte vi kjenner til her inne, der alle brukere får sine egne respektive blogger. Men i motsetning til VGB har BlogHog en forside. Og ikke bare det, den har hittil, dog alle mulighetene ennå ikke er aktive, likevel flere og bedre muligheter enn VGB har i dag. En liten tour der og er på sin plass:

Ved å klikke på ‘Mine innlegg’ i toppmargen vil du lett kunne sile ut bare dine egne innlegg. Ved å klikke på ‘Mine Kommentarer’ i toppmargen siler du ikke bare ut dine egne bevegelser, men og responsen som har kommet til deg, altså ALLE kommentarer som er gjort av deg og til deg. Eller du kan sjekke ‘Begge deler’ samtidig.
Du kan og velge ut et spesielt innlegg du vil følge ved å klikke på krysset i samme boks, da får du opp innlegget og alle tilhørende kommentarer til det innlegget. Når du så vil tilbake til fellesfront må du klikke på ‘Vis Alle’ i toppmargen! Her er ennå ting som skjer, noe Sjalle holder oss timesvis, dagesvis og ukesvis oppdatert på.

Hva er felles for kontrovers.no og BlogHog? Jo, begge portalene er opprettet av to som har blogg på VGB! :)

Så til advarselen! Vi lastet ned og innstallerte nylig til IE9 her i huset. Dette ble et problem for både VGB og BlogHog. Hvorfor det ikke ble det på kontrovers.no vet jeg ikke for alle tre bygger på WP-motoren. Men OM du gjør dette så legg merke til dette. Du vil IKKE kunne skrive på din vante måte på hverken VGB eller BlogHog når du gjør dette, for av en eller annen grunn skjer det noe med html etter oppgraderingen som gjør at ligger skriveboksen din på Visuell så virker rett og slett ikke musen som den skal, og du får ikke flyttet markøren, du får ikke laget lenker og du får ikke lagret og sist og aller verst, du får IKKE publisert! Alt du skriver forsvinner når du klikker lagre eller publiser! Dette til advarsel og info!
For å unngå dette har jeg funnet ut (nåja, ikke funnet ut funnet ut, for alt ligger jo her og mor skal ikke skryte på seg å forstå dette) at ved å klikke til HTML når du skal skrive så går det bra. Det brae for BlogHog er at Sjalle nå vet det og sikkert og visst, GENIAL som han er, kommer han til å finne ut av dette. Når det kommer til VGB fryktet jeg at jeg på dørterskelen ut atter skulle bli nødt til å maile Magne. Men han kan slappe av, han har hørt det siste fra meg han og, heldigvis for ham ;-)

For ordens skyld så finner du meg heretter

på kontrovers!

Takk til to begavede menn som har lagd dette til oss! Jeg håper å se deg både der, og der! :-D

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg visste vi var langt på vei for sent med en gang jeg så massen utenfor utestedet, og forbannet min glemskhet mens jeg samtidig erkjente at sist jeg var på disse trakter var jeg dreven og kjent. Men det var for lenge siden. Fan. Kø.

Det var fem minutter til showet skulle begynne. Dette kunne bli vanskelig, men da v i entret massen tok hodet over og husket at kroppen hadde gjort dette før. Dette var ikke kø, dette var sammenstimling. Jeg tok et raskt overblikk, konstanterte bønder på bytur, øynet luker bøndene ikke ante var der, og gikk på. Fnising og røyking og flirting med dørvakten var deres hovedagenda. Min var å få oss inn. Fort.

Noen unge hoder bak var døren i sikte. Dørvakten virket kjent. Burde jeg hilse? Nei, det var sikkert sønnen til en fordums, hviss drøm var å følge i pappas fotspor. Brun og svær. Med nedbarbert hode.

Jeg registerte at alle som gikk inn viste billett. Vi hadde ikke mottatt billetter. Hodet mitt forberedte seg på argumenter i den sammenheng, men bare to hoder bak døren forstod jeg at det var legitimasjon de viste og ikke billett. Selvsagt.

Vi strente inn bak blondt flagrende hår og Cerutti 1881, mens dørvakten dreide oppmerksomheten fra de foran tilbake til oss. Blått blikk i brunt ansikt så fra meg til kollega, og tilbake. – Ja, dere trenger vel ikke vise legg dere.

Jeg var virkelig på gamle trakter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg seilte gjennom Narvesen, skrelte av meg sekken og fisket til meg Se og Hør i samme bevegelse og stilte meg bak han som ble ekspedert og ventet på tur mens jeg kastet blikket på klokken om jeg rakk å gjøre innskudd og rekke den trikken jeg måtte ta for å rekke jobben.

Det ble min tur, og jeg la bladet jeg skulle ha oppå alle de andre bladene med samme navn på disken, og sa til meg selv igjen at neste gang måtte jeg huske at de også lå der.

Jeg kastet småstresset blikket mot innskuddsautomaten og klokken igjen siden jeg ennå ikke hadde blitt enig med meg selv om jeg rakk trikken, mens jeg gravde dypt i sekken etter penger. -Var det alt De trengte i dag?  Jeg så opp, nølte. Han smilte. -Eh. Ja. Men jeg trenger kvittering! -Det skal bli. Ennå smilende. De? Nå hadde han hele min oppmerksomhet. -Her har De veksel og kvittering. Mere smil. Jeg kjente det begynte å rykke i munnviken min. Frue. Du glemte frue. Jeg smilte nå, ikke stressset i det hele tatt mens jeg strakk frem hånden for å ta i mot penger og kvittering. -Takk! -Ha en videre god dag! -Takk det samme!

Jeg tuslet mot automaten uten å kunne huske når trikken skulle gå. De? -Hallo. Gravde i sekken før jeg husket jeg allerede hadde pengboken i hånden. -Hallo. Halloo. Jeg snur meg mot ekspeditøren i kassen. -De glemte bladet Deres!

Jeg gjorde visst det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk sjokk! Gjorde ikke du?

Jeg hadde lagt meg og var på vei inn i søvnen da mannen min kom og fortalte hva nyhetsvarslet sa. Det var selvsagt så stort at jeg måtte stå opp for egenhendig  å sjekke sannheten i dette. MICHAEL JACKSON ER DØD skrek mot meg. Jeg fulgte linken dit de tok dette fra men jeg fant ingen sannhet i at Michael Jackson, ikonet, multitalentet, vidunderet, the King of Pop var død. Jeg prøvde også de største aviser “over there” for å få  bekreftet dette umulige, men nei, ingen sa han var død. Bare VG. Men alle sa at han var fraktet til sykehuset med hjertestans. Jeg visste nok at VG ikke kunne melde en så stor stjernes død uten noe sannhet i seg, men egentlig håpet jeg de hadde gjort århundrets skivebom og meldt feil. Jeg kjente i hele meg at ikke ville at Michael Jackson skulle være død. Ikke han. Jeg likte Michael. Gutten som aldri ble mann.

Men det var sant. Michael Jackson var død.

Noe skjedde med musikken hans. Rytmene jeg nærmest var født med, hvertfall oppvokst med forandret seg. Tross alle gangene jeg har hørt musikken hans var det som jeg først nå virkelig hørte den. Perfeksjonen. Detaljene. Perfekt til fingerspissene ned til den minste detalj. Så velprodusert.

Privileget som artist og kunstner er at man får uttrykt seg gjennom verket sitt. Der var ikke Michael noe unntak. Mange artister bruker musikken sin for å uttrykke seg. Michael engasjerte seg, om enn ikke som den beste taler, så engasjerte han seg i mange av verdens utfordringer. Kanskje til og med  i fler enn vi trodde. Eller visste om. Vi vet og at han gjennom sin musikk uttrykte sin frustrasjon over misforståttheten rundt sin person, og hvordan det var og konstant  bli forfulgt og feiltolket. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk levert en link rett fra levra, som igjen førte meg ikke bare dit men og til Adolph`s mas. Det slo meg, hvorenn jeg misliker disse kjedebrevene som iherdige bloggere sender rundt for at den labre bloggmoralen skal holdes oppe, så liker jeg de ikke. Det har dog ikke hindret meg i  å “delta”, ikke bare på denne, men på hverfall èn tidligere. Som jeg husker. Om det har inntruffet andre ganger har jeg fortrengt/glemt/gjemt det. Så, her skviker jeg ut særdeles sensitiv informasjon om undertegnede. Les videre på eget ansvar! 

Den første, den om fire TV programmer, er kinkig. Vi har da to TV`er i hus. Teller ikke det?

TV 1: Fire TV-programmer jeg ser på når Darlingen skal sovne :

1. S
2. Å
3. P
4. E

Taler for seg selv, og for å skåne leser trengs ikke videre utfoldelse. 

TV 2: Fire TV-programmer jeg ser på når Darlingen har sovnet :

1. N
2. R
3. K (The hole shaboom. 1, 2 og 3.)
4. Country/Dansefot jukebox m/chat (når 1,2 og 3 er ferdig) (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tenker på vårt vidstrakte land, som oppgjennom må ha utfordret mang en postmann der posten har måttet frem uansett boplass. Innerst i fjordane, opperst i fjellheimene eller ytterst i havgapet har da posten nådd frem til mottaker uansett vær og vind. Om den ikke har blitt levert på døra, har den hvertfall kommet med båt eller bil ved første anledning og blitt lagt i henteboks slik at vedkommende mottaker fikk posten sin.

Før hadde man tid, og visste at ting tok tid. Posten var aldri ventet dagen etter, men så forfallt heller ikke ting dagen etter, og ikke var kreditoren på deg dagen etter heller. Postmannen var et hyggelig avbrekk med nytt fra bygda, og slo av en prat før han tuslet, syklet, sparket, red eller rodde videre til neste utpost. I dag har vi dårligere tid, eller hvertfall føler vi vi har det siden alt rundt oss går så fort, så vi venter på posten fra det øyeblikk vi har lagt på telefonen, logget av nettsiden eller forlatt butikken.

Gjennom nyhetene lærte jeg at Posten vurderer  å flytte noen postkasser som mottakerene i dag kan gå metre fra huset sitt, likt det alle vi andre gjør, og hente posten sin. De vurderes ikke flyttet til en fellesboks hundre meter ned i gata, men hele 7 kilometer fra huset, hvilket tur retur innebærer 14 kilometer daglig for å kikke i postkassen. Det levner vel ingen tvil om at postkassenes eiere har meninger om denne flyttingen.

En av Postens begrunnelser for denne postkasseflyttingen er den generelle nedgangen i postleveranser, som igjen fører til nedbemanninger og omprioriteringer i hele postvesenet. Point taken, tenkte jeg. Men så tenkte jeg på landet vårt som ennå står uendret selv om alt annet endres. Det er like fullt av fjorder og fjell, uansett hvordan Postens gang endres. Det bor ennå folk rundt om i vårt langstrakte land. De som oss har alltid fått sin post, men får Posten det som de vil vil ennå vi kunne ta på tøfler og tusle ut til postkassen vår mens de må kle på seg hele habitten, sette seg i bilen og belage seg på en halvtimes kjøretur bare for en sjekk i postkassen.

Jeg tror ikke disse utposter gjelder det store flertall, snarere tvert i mot. Posten har levert i alle år der det har bodd folk, der vil fortsette å bo folk, så hvorfor kan ikke Posten fortsette å levere?

Har postmannen blitt latere? Han har det sannelig ikke vanskeligere enn “før i tiden”, snarere tvert i mot! Han har det bare travlere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Blogghore!

Tittelen er et kjent begrep for de som har bevandret VGB noen år, men det kan være et merkelig ord, ja til og med et skremmende ord for en som aldri har hatt en blogg, og hvertfall aldri lest en blogg. Men som du leser sidene til Marita Synnestvedt`s Blogghore!, blir du kjent med den ultimate blogghore. The one. And only. Hun belemrer ingen andre enn seg selv med denne (smakløse) tittelen, og hun tar det (i tillegg) ikke bare steget videre men all the way (Mae) i hvorfor hun kan tittelere en selvskreven bok med dette navn. Marita Synnestvedt (MS) aka Deathdealer fant nemlig opp begrepet blogghore. For hun ble/var/er det selv. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg takker de kvinner som har banet veien for oss, de som satt på barrierene, gikk i togene og sang seg hes for kvinners rettigheter. De har bokset oss frem, grått, kjempet og slitt for det vi dag tar som den aller største selvfølgelighet. Vi tenker ikke så mye på de fordums kamper og slag som har stått for det vi i dag ser på som naturlig.

I dag trakk Susanne Sundfør seg som nominert til Spellemannsprisen i kategorien “Årets kvinnelig artist”. Prisen står ikke til hennes personlig holdninger, sier hun. I 2008 kritiserte Sundfør Spellemannsprisen for å være kvinnefiendtlig, men da hindret ikke hennes holdning henne i å godta nomineringen, som hun og forøvrig vant og takket for, dog med ord hun vil bli husket for lenge, “jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne”.

Sundfør skjønner ikke hvorfor Spellemannskomiteèn skiller mellom mannlige og kvinnelige artister. Jeg synes ikke Spellemannsprisen skiller mellom mannlige og kvinnelige artister. Jeg synes Spellemannsprisen hedrer mannlige og kvinnelige artister ved å nominere de til bransjens tyngste symbol på at den jobben de har gjort er lagt merke til. Være seg uansett bransje, blir du nominert er du lagt merke til.

Beste kvinnelig hovedrolle eller beste mannlige birolle lyder det ikke bare under Oscarutdelingen, men og i Emmy, Amanda og andre film og tv relaterte utdelinger verden over. MTV`s music video award deler og sine priser ut til beste kvinnelig og mannlige artist. Disse prisene står ikke på tvers av kjønnet de deles ut til, men til at hvert kjønn blir representert.

Bør man ikke være ydmyk og glad for en nominasjon basert på jobben man har gjort enn at tittelen er kjønnsrettet? Det er jo ikke mannen man har “konkurert” mot, men andre kvinner i samme bransje. Hva hadde skjedd om prisen het “Årets beste artist” og en mann vant hvert år? Hadde ikke den mest innbitte likestillingsanfører kokett hevet brynene og høylytt lurt på hvorfor en mann vinner hvert år?

Tatt det selskap hun er i burde Sundfør med all respekt stå oppreist som det kvinnfolket hun tross alt er og se at prisen symboliserer ikke bare at hun ER en kvinne, men og den beste. Hadde hun vunnet da.

Er det riktig å dra begrepet likestilling inn i prisutdelinger?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle har hørt reklameslagordet “Lano for liten, Lano for stor”! Man kan si det samme om Lego! Lego for liten, Lego for stor. Lego er en oppfinnelse som burde vært nevnt i sammenheng med verdens beste oppfinnelser. Lego er like genialt som det er enkelt, men det måtte, som alt annet som en gang er funnet opp, èn person til.

Ole Kirk Christiansen, en fattig snekker fra Billund i Danmark, fant opp klossen vi i dag kjenner som Lego. I dag ligger Legoland nettopp der, i Billund. Ordet Lego kommer fra den danske setningen “leg godt”. I 1920-årene lagde Christiansen de første klossene, men disse var av tre. Det var ikke før i 1940-årene, da plastlekene kom, at klossene ble som vi kjenner de i dag, og i 1953 fikk klossene navnet LEGO-klossen.

Som samfunnet utviklet seg har Lego klart samme genistreken å utviklet seg med, og nå lager Lego det meste av barns populær-figurer, f eks Indiana Jones, StarWars og Harry Potter. Lego har og fulgt barn inn i spillverdenen, både på brettet og gjennom skjermen via Playstation. Her foregår “drap” ved at legobitene faller fra hverandre og er fullstendig harmløst. Selv vi voksne har sittet oppe og spilt lenge etter barnet har lagt seg.

Denne julen som de foregående har ikke passert uten et nytt Legobyggesett, med forskjell at vi til nå fikk det største. Ikke største i størrelse, men med flest byggeposer. Det var bare å begynne. Atlantisporten har entret huset.

(mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nissen har fyllt sokken, dandert gavene, gitt treet vann, lys og pynt… julen er en visuelt vakker tid! Men julen er og tiden med familien. Og gaver. Gaver vi samles om å gi, gaver vi drømmer å få eller gaver vi drømmer om å gi. Gavene Jesus ble skjenket ved sin fødsel symboliserer og gleden til å gi. Og det skal være en glede. Gleden består i å se gleden ved mottakelsen. Av og til bruker jeg mye penger på en gave. Noen ganger trenger noen noe, da samles vi og gir. Julen er den tid vi benytter til slike ting. Men som oftest benytter jeg julen til å gi mine venner og familie små oppmerksomheter. Jeg pakker inn alle oppmerksomhetene, for under juletreet skal det vises at noen har tenkt på de. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har vi vaska golvet, og vi har ikke børi ved …for vi har ikke peis,

Og vi har ikke sett opp fuggelband …for det har vi glemt… og vi har ikke pynte tre` …not yet æss`

Nå sett vi øss å hvile og puste på en stund …for skal jo ennå gjøre mye,

imens je rugge vogga …hva?… så bror din får en blund …her har jeg misset noe!

Dra krakken bortåt glaset så sett vi øss å ser …på hva? At det ikke sner?,

og prøve finne leia der julestjerna er …må stå på feil side av huset!,

den blankeste ta  alle, ho e så klar å stor …har ennå ikke sett ei blank stjerne,

- du ser a over taket der a Jordmor Matja bor …phø!

Hu er så snill den stjerna, hu blonke’, kan du sjå? …yeah shure!

- og nå ska je fortælja og du ska høre på …javel!

Den fyste gong hu skinte så laga hu ei bru …bru? London Bridge?

imilla seg og himmel’n og ei krubbe og ei ku …ok ok ok. Nok nok nok… Holder!!

Kan vi ikke bare si

GOD JUL !   

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Møt Daisy og Rufio.

20. april 1998 kom de til verden, så snart runder de hele tretten år. De har ligget i samme kattemammamage, men det er det få som tror selv etter jeg har fortalt at de er søsken. Rufio er uforskammet lik en villkatt som hadde tatt bolig under fjøset på gården hans mamma bodde, mens Daisy er som snytt ut av nesen på han som bodde i huset. Hun var og eneste jente i kullet på fem. Rufio kom ut som sistemann, og ble bøllet bort av sine tidligere fødte brødre så vi måtte hjelpe ham å få nok melk i starten. Han var og mislikt av far i huset og far til de andre fire, som nok både så og luktet at han ikke kom fra hans edle gener. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Naturens innbyggere er ikke alltid like lett å kategorisere. Selv jeg må slå opp når vi snakker om virveldyr, pattedyr og annet kryp og firbente for å plassere det i de rette grupper. Men Darlingen, han er en kløpper, og tar det på strak arm.
 
- Et dyr som spiser andre dyr kalles rovdyr, men vet du hva et dyr som bare spiser gress kalles?
 
- Rådyr!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, det er nå ikke helt riktig da. Året har gått adskillig mer enn halvveis, ja nesten helt til slutten på på dette og begynnelsen på et helt nytt år. Men teller vi advent begynner vi å nærme oss. Pluss noen dager siden vi har nesten en hel uke igjen når fjerde og siste adventslys er tent. Så vi E hallveis ti jul. Egentlig. Nesten.

Jeg har fått den beste julegaven noensinne. Jeg har ikke blitt helt flink å bruke den ennå, men hvem sier at øvelse ikke gjør mester så bi litt. Dette er bare starten, og kritikk (Anders!) tas ikke imot! Splitterny Sony 330 er på plass og jeg kan endelig begynne vise litt av det jeg skriver også i bilder og ikke bare i billedlige tekster, så jeg håper ikke mine amatørske fotografiske evner vil forstyrre den øvrige førjulsgleden. I så fall, du er herved advart.

Julehuset våkner første advent, og her er full julepupp. Bortsett fra treet er det lys og hygge i hver krok i det vi entrer den siste og mørkeste av årets måned. Hva hadde mørketiden gjort med oss hadde det ikke vært for lyset julen skaper!

I går var jeg vertinne for årets julebord vi nesten ikke fikk til, men til sist klarte å samle alle på. Jeg serverte: Aperitif – Martini Asti med skjærte jordbær. Middag - marinerte skivede lammelår, dominikanske kjøttboller i tomatisert kokossaus, sauterte auberginer og ris med sorte bønner med rødvin eller øl alt ettersom hva de likte. Dessert – creme brulèt med Innis & Gunn søtøl. I den anledning måtte gubben og Darlingen ta seg en guttetur, så vi koste oss i hver år leir for hver våre anlendinger.

Vel hjemme fikk jeg dette av Darlingen.

(mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“To be or not to be…thats the question” er vel den mest kjente strofen i Hamlet. På engelsk vel og merke.

Så når det bød seg en mulighet å få se Nationalteateret også fra innsiden var jeg ikke tung å be. Men det var ikke jeg som valgte stykket for anledningen. Kan være hadde stykket vært av en mer meg-vennlig art, så hadde jeg ikke fått sett Nationalteateret innenfra i det hele tatt, og heller vært mest opptatt av det som foregikk på scenen, men det var det altså ikke. En god venninne tok saken i egne hender og til Nationalteateret det bar. Visst skulle jeg få besøke det historiske hus, midt i sentrum av Oslo. Og jeg skulle få Hamlet for anledningen. Snakk om ilddåp.

Hamlet er ikke for ikke-vante-teaterfolk. Hamlet er tungt. Og det eneste jeg visste om Hamlet var åpningsfrasen i dette skriv.

Første akt: Husker ingenting. Jeg klappet når de endelig var ferdig, for jeg var trett og det var godt å få reist seg. Jeg husker de fantastiske himlingene, de røde stolene, og jeg husker trappen og rommene utenfor selve teatersalen. Jeg husker spesielt godt at jeg møtte en venn i pausen, som og hadde valgt dette langdryge stykket til en teaterkveld med sin kjære. Han angret og gjespet seg blank i blikket.

Andre akt: Jeg sovnet. Jepp! Jeg snorket meg gjennom hele stykket. Men ikke på en sånn gapende og siklende måte slik at alle rundt meg visste hva jeg holdt på med. Jeg satt i dyp transe. Hamlet-transe. Med hodet lett foroverbøyd, og fingene på øynene, sånn man gjør når man tenker eller lytter eller noe sånt. På den måten fant jeg at jeg godt klarte “hvile” meg gjennom hele akten, akken oh veen. Jeg var borte. I transe. Men et sted inne i meg meg må jeg ha visst at det gikk mot finale, for akkurat da hovedpersonen, husker ikke hvem det heller var, kom i sin rompekorte jakke over gråsorte tights på den like triste gråe scenen og de andre stimlet seg rundt ham forstod jeg at NÅ måtte jeg følge med.

“Å være eller ikke være… DET er spørsmålet” sa han ut mot tilskuerene, og jeg følte for å reise meg å stormklappe av glede. Endelig ferdig. Trodde jeg. 

Bla, bla, bla…

Nationalteateret er nydelig, vakkert, spennende, og det huser mange og lange historier.  Men velg stykke med omhu. Du er herved advart.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har vært der. Du har vært der, du er der kanskje akkurat nå eller du er på vei dit. Vi alle har, er eller skal dit. Noen for lenge siden, noen om lenge, og noen forblir der hele livet.  

Noen fortrenger epoken og andre vil aldri glemme den. Noen grøsser ved minnet mens en annen får lengsel og vil oppleve hele sulamitten all over again. Nemlig det å bli atten. Det å bli myndig. Voksen. Hva nå enn det betyr…!

En ting er hvertfall sikkert. Vi skal alle på den ene eller den andre måten bli atten og myndige.  Noen trer ut på ustødige ben mens en annen jumper av gårde som rene Tiggergutten, som vel og merke falt og feilet en del, men likvel reiste seg og prøvde igjen, forhåpentlig litt klokere enn første gang.

Begrep vi ofte hører er, “det var bedre da jeg var ung”, “det er ikke lengre som i gamledager” eller “da jeg var ung…”

Det beste, sett fra den voksnes side, er jo nettopp å fortelle den yngre hvordan det var da han var ung, og hva de gjorde bedre og hvor bra alt var da. Hvor flink de var, hvor takknemlige og flittige.

Men, er ikke det litt feil tenkt, når man da har år med levd liv og viten i hodet den yngre umulig kan matche? Hvordan kan den voksne være så skråsikker, der han står og irettesetter den yngre, at det ikke bare er tanken på at de var så mye bedre som er det rette? Tanken de har brukt ÅR på utforme, forstå og deretter leve etter.

Liv og lære, heter det, og vi skal alle gjennom fasene. Hvorfor har voksne behov for å bruke “bedre-før” kortet? De bør se innover i det de står og retter finger mot den yngre og se hva de selv kunne gjort annerledes for å unngå disse absurde og malplasserte påstander. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som på et gitt signal, uten at det var gitt noe, ble det liv i den tette folkemassen. Som i en dominorekke bølget uroligheten, opprømtheten og nysjerrigheten seg innover i lokalet fra startpunktet ved inngangsdøren til de tre tomme stolene som stod og ventet på sine overhoder innerst i lokalet. Minuttene gikk, nakker ble strekt. Svartrengte ansikter så seg svarhungrig rundt uten å få de svar de ville ha. De uniformskledde stod som roboter på sine plasser tilsynelatende uberørt av folkehavets tilstedeværende følelser.  Ørepluggene fortalte om sambandet de hadde seg i mellom. Rommet var ladet, klar til avtrekk. Målet var på vei.
 
Da dørene gikk opp gikk et utsug gjennom rommet. Den allerede våkne massens grådighet kom til overfalten. Stemmer, rop, tramping, blitz. Høyere rop. Robotene ble levende, og som forprogramert gikk de til verks. Store og massive og myndige ble selv de mest ivirge en smule forsiktigere i møte med betongen. Overmakten. Loven.
 
To høyere kom inn først, men så ville alt se høyt ut ved siden av den lille kvinnen. Hovedpersonen. Hun forsvant for de fremmøtte der hun var lavere enn alt hun gikk forbi. Mikrofoner, knipselyder, ord og rop flagret mot henne. Alle ville ha det ingen hadde fått.
 
Hun ble ført frem. Vekk fra alle. Solojansen var over. For denne gang.
 
Det summet i stemmer, meninger ble utvekslet, visuell nysjerrighet ble tilfredsstilt. Den lille kroppen foran de ble brått også synlig på en stor skjerm. De kunne se henne fra alle sider på samme tid. Hun satt med blikket vendt frem, som om hun så på en spesiell. Albuene lå lett på bordet med den ene hånden oppå den andre. Asiktet var blekt mot det røde håret som hang løst. Fotografene hadde sin storhetstid.
 
Noen ba om stillhet. Så kom de tre opphøyde inn. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La oss snakke om det unsnakkeable. Det som er så naturlig, så sant du er et menneske da, eller et dyr, de gjør det nemlig de og. Alle gjør det! Så sant vi er alene da, eller med noen vi kjenner veldig godt, men som vi ikke snakker høyt om. Nemlig fjerten.

Vi promper! Mennesket promper. Dyrene promper. Fjerter, driter, fiser en glider. Slipper en due. Åpner ventilen. Letter på trykket. Letter på lokket. Lufter hunden. Skviker en skvak.

Vi lar den bedervede lukten sive ut gjennom våre anatomiske luftehull. Noen ganger små luktfrie lydløse putt-putt på tett befolkede steder, andre ganger kan selv den minste putt-putt være dødens farlig og av utenomjordisk art og stinke så jævelig at man kan tro det er et lik gjemt et sted. Men ingen kan jo ane at det er fra deg det kommer, så for all del, slipp den ut.

Etter en lang dag der vi har kjempet mot det høytrykket som innvendige har bygget seg opp kommer vi endelig hjem og slenger oss nedpå, åpner buksen og bretter opp genseren og letter på alt som har presset på den sprekkeferdige ballongmagen som på bussturen hjem stod i fare for å eksplodere kan vi nå sitte med magen tytende ut og slippe alle hemninger løs mens vi vrir på skinka og trykker ut ulemska til kroppens store fryd og tarmenes store velbehag. Ja, det til naboen dunker i veggen og ber deg dempe bassen.

Hvorfor må man alltid fise sånne skarpe når man sitter på offentlig toalett? Skviik, sier det. Eller phrutt. Lyd gir den hvertfall. Og akkurat når den kommer er det for sent å stoppe den. Ååh, høres det overraskende der innenfra der doene står linjet opp ved siden av hverandre. Skviik, gnuuk, woff og phoff. Så dette overraskende ååh`et. Alle vet jo at den kommer, vi bare håper i det lengste at den vil gli ut lydløst.

Menn, de bare bøyer knærne lett, for å åpne opp liksom. Skvææk. Ut med den. Så ser han glisende på naboen, som sier brææk i retur mens han nikker bifallende. Så rister de og går. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende