I går kveld hadde jeg den hittil værste opplevelsen i mitt liv. Noen vil kanskje ikke synes det, i så fall har jeg kankje ikke opplevd veldig mye…

Vi hadde overnattingsgjester natt til i går, min sønns bestevenn og hans søster, det var kjempekoselig.

Så var det de sin tur og ha min sønn på besøk i går.

Vi spiste deilig middag og ungene lekte og alle koste seg, til vi merket at en noe annen lek var i emning.

Tre barn, en babydyne, en lang trapp. De skulle gli trinn for trinn ned trappa sammen på dynen, som hompetitten hompetatten. Vi voksne var jo ikke helt med på dette. Min sønn, som er 4 og et halvt, satt innerst, der trinnene er smalets pga svingen, og det var jo dømt til og gå feil…tre barn sammen på ei dyne, ned ei lang trapp med sving.

Så jeg står rett bak og skal stoppe det hele, da de tar ett trinn, så er min sønn på vei til neste trinn, bare de andre var det ikke, samt han hadde de smaleste trinn, og da går det galt, veldig galt.

Han faller og faller og faller. I det han faller er jo jeg etter ham, men hele tiden de fire trinn bak. Han faller først fremover, og mens alt dette skjer er  jeg der og ser hele senario, han faller og i svingen kommer saltoen, og jeg er helt stiv og begynner og falle selv. “Nå knekker han nakken”, er i hodet mitt, og “jeg vil se min sønn dø”…dette er i hodet mitt, og han går rundt i svingen i salto…

Jeg hører ikke de andre, er bare på vei mot ham på hælen nedover, og nå traff han bunnen. Jeg husker at jeg tenkte jeg måtte ikke flippe ut for og skremme han, så når jeg endelig er fremme ligger han der og hyler og strekker armene mot meg. Hylingen er musikk i ørene, og han er i utgangspunktet fin. Jeg tar han opp, og går, og roer ham, prøver få ut av han om hvor han har vondt, om han har brukket noe. Han peker på hele seg, og jeg roer og godsnakker.

I mens kommer alle de andre til, og det blir stor ståhei. Da kommer skjelven, og jeg kjenner jeg tipper, og begynner og gråte selv, men jeg prøver først og skjule det, men jeg begynner og riste, så sier min sønn: “Det er ikke noe å le av”. Da vet jeg at han var helt fin

Måtte gå litt for meg selv og ta meg sammen…

Vi la barna og så på påskekrim og koste oss videre, men min kveld var noe “sprukket”, jeg hadde denne klampen på brystet, og den var vemmelig. De begynte og snakke om at vi og kunne overnatte, men da måtte jeg ta meg selv i nakken og gi slipp. Jeg måtte ut av huset deres og prøve ikke legge for mye i dette jeg hadde opplevd, så vi reiste hjem.

Når vi gikk sa jeg: “Pass på gullet mitt”.

Ja sier faren, vi skal ut og hoppe trampoline i morgen, her blir det ingen trappelek mere….SOM OM TRAMPOLINEHOPPING SKULLE FÅ MEG ROLIGERE….

Hjelpe meg, det er tøft og være forelder :-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende