I alle aldre gjennom hele livet tror vi at vi kan ALT, men det kan vi jo ikke. Vi føler vi har lagt oss opp nok erfaring til og ta de rette beslutninger, men den følelsen skal komme igjen og igjen og vise oss at så er det ikke….ikke alltid iallefall, men noen ganger:)

Når vi er BARN:

Da betegner jeg en alder som løper fra skolestart til ungdomsskolen. Da vil jeg si vi er barn.
I disse årene skal vi innta vanvittig mye info og lærdom. Vi skal IKKE se på mennesker rundt oss og ha insikt, vi skal ut og teste oss og de rundt oss og lære om rett og galt. Vi skal leke. Lære. Vi skal feile og få lov til det. Gråt er svært akseptert i all offentlighet, og høy klar tale med impulsord langt ut på tungespissen, for her skal ord som tenkes uttales HØYT. Det er slik barn lærer. Forventingene skal ikke være så høye, og det gis stort rom for feil…som oftest.
Vi opplever uflinke voksne med dårlig innsikt i barn. Vi forstår det ikke, men flere voksne takler barn dårlig.
Vi har ofte svært mye respekt for voksne, men vi forstår de ikke. Det er vi for BARN til .

Vi blir UNGDOM:

Da ser jeg for meg en alder som løper fra ungdomsskolen til utgang fra grunnskolen, og frem til myndighetsalderen.
En tid fulgt av veslevoksen nyfikenhet og dyp forvirring, blandet med en overmodighet og selvsikkerhet ikke alltid like velplassert. Skolen blir vanskeligere, det kreves mye mer fra oss. Utseendet endres og tankene blir dypere, sårbarheten ligger tykt utenpå, og snakke er ikke lengere like lett. Vi nærmer oss de voksne, men allikevel forstår vi de dårligere nå enn som barn. Samtidig er vi så store at vi tar egne avgjørelser i beste hensikt, men trår feil oftere enn vi sier høyt. Og feile nå er dypt ufortjent for vårt skjønn, og de voksne forstår oss ikke. Vi er aldri alene, men ensomheten har aldri føltes større. Vi vil ikke skille oss ut, og føler trang for tilhørlighet. Vi kan og havne i lag, gjenger eller klikker. Interessene er brede, og valgene mange. Kjærligheten finner veien inn i brystet, og skaper store emosjonelle utblåsninger i form av lange samtaler eller humørsvingninger. Usikkerheten råder, og verden er ofte imot oss. Faktisk er alle imot oss innimellom støytene…føler vi. Og det er tøft for en ungdom og være SÅ alene…uten at vi er alene i det hele tatt. For nå ligger følesene langt ute. Som værhår på en katt, og kjenner på alt. Uten og vite at værhårene er uerfarne, og sender feil signal til oss, for nå er vi UNGDOM.

VOKSEN:

20 – 30:

Livet og studiene begynner. Vi skal ut og finne oss selv for resten av livet, yrket vi skal tjene våre penger på skal finnes. Vi er ennå så ung at vi husker hvordan det er og være barn og ungdom. Vi vil enda være litt der, men livet roper til oss og vil vi skal ta valg og viktige avgjørelser. Avgjørelser vi ofte ennå ikke vil ta, men må. Mange etablerer seg. Mange gjør det absolutt ikke. Livet går i høygir og vi spruter av sunt pågangsmot og energi. Vi har så vidt begynt…synes vi. Vi er jo så ung.

30 – 40: 

Ungdommen begynner svinne, og når vi nå ser tennåringene husker vi det og savner det, men vi vil ikke gjøre det om igjen. Nå er vi godt etablert. Studiene er over, huset og bilen er kjøpt. Barn er kommet, for noen for lenge siden men for andre ganske nylig. Hverdagen består i jobb, barn, lån og forpliktelser. De barnløse kan begynne merke den biologiske klokken, og ting begynner haste for den genetiske arv. Fokuset går andre veier, vi roer oss ned. Ting går ikke lengere i høygir. Mange velger likevel nyte livet uten tanke på hverken livspartner eller barn, de har seg selv, jobben, vennene og er fornøyde med det. De fleste har god oversikt på sine valg for livet i denne fasen, vi er jo voksne.

40 – 50:

NÅ er vi voksen nå. Vi kan se tilbake på livet og smile. Ting går av seg selv, og vi har det godt…som oftest. Nå er det barna våre som blir tennåringer, og vi husker ærlig talt ikke at vi oppførte oss slik. Gråhårene har kommet, og skal bli flere. Utfordringene sentreres rundt de snart voksne barna, alt det andre er der det skal være. Kankje pusser vi opp et gammelt og slitt stuegulv, eller bytter til større hus. Ungen skal jo få moped eller begynne øvelseskjøre. Trenger egen inngang for og skåne gjestene sine for faren for og møte mor og far. Sene netter venter vi på de festglade barn, og kan ikke for vårt bare huske at vi var ute så sent…vel det var andre tider da vi var unge, vi nærmer oss tross alt middelalderen.

50 – 60:

Det magiske tall er passert, vi har rundet halvveis til 100. Gråhårene har vært her lenge, men plutselig vises de i all sin grålighet, og rynkene står i kø. Barna er ute av hjemmet og vi får brått føle hvordan det er og kjede seg. Vi ringer ofte, for ofte. Barnebarn kan være kommet, enda en grunn til og ringe. Barnebarna på besøk er en hyggelig affære. Vi slipper forpliktelsene, og kan bare skjemme de bort. Her gjelder det og gi, vi får jo alt dette visuelle og de gode opplevelsene tilbake fra det vi har utrettet og produsert her i livet. Små lekser og visdomsord kan vi godt servere på sølvfat uten tanke på om de var etterspurt av mottaker. Vi er blitt eldre.

60 – 70:

Pesjonisttilværelsen gjør sitt inntog. Et helt arbeidsliv skal brått opphøre. Kanskje har vi spart noen grunker og kjøper oss et meget velfortjent krypinn i de varme strøk, til våre knirkende lemmers store glede. Hvit i håret, og glade livet har gitt oss barn og barnebarn. Nå begynner livets arbeidslit og vises på kroppen. Har vi sittet på kontor, har vi utrettet håndverk, har vi gått mye, har vi snakket mye, har vi lest mye…godt brukte sanser kjenner tidens tann. Bena verker, armene og fingrene stivner. Smidighet; hva er det? Vi er gamle.

70 – 80:

Pensjonisttilværelsen er bare fryd og gammen. Barna og barnebarna stikker innom rett som det er. Nå trenger vi hjelp til tunge arbeidsoppgaver. Snømåking, gressklipping, beising eller maling og annet fysisk slit vi ellers tok på strak arm. Nå går det ikke så fort. Verden har virkelig endret seg. Vi kan ikke huske at ting var slik som det er nå, når endret det hele seg egentlig. Jaja, naboen er ute igjen. Det er kaldt i dag. Snart faller løvet av. Det falt jo rundt denne tiden i fjor. Tror vi skal gå ut og sjekke posten, og etter på skal vi betale NRK lisensen, den kom jo i går og forfaller om 3 uker. Like godt og være på den sikre siden. Så er vi klar til nyhetene begynner klokken 19, for klokken er jo 13. NÅ er vi veldig gamle.

80 – 90:

Tjohei, vi kan endelig handle selv igjen. Vi har fått gåstol med en veldig smart kurv foran. Naboen har rullator , men så kan han knapt gå heller da. Godt bena våre virker som de skal ennå. Posen er bare litt tung, men vi kan jo gå en tur i morgen også, hva annet skal vi gjøre. Det er jo hyggelig og møte folk nå etter enkestatus ble en virkelighet. Trist og bli alene. Godt barn og barnebarn ennå stikker innom. Det er hyggelig med besøk, nå når vi ikke klarer gå så langt. Det hadde kanskje vært best og bo på et pleiehjem, men vi kjenner jo ingen der. Og hvem har flyttet butikken vi alltid har handlet maten på, denne nye er helt annerledes. Vi vet jo ikke hvor melken er engang, ikke kjenner vi noen her heller.

90 – :

Vi er glad vi lever ennå, men livet er tungt. Kroppen er tung. Fått mange nye venner her på pleiehjemmet, men det er ikke det samme. I dag kommer familien på besøk. Vi har blitt oldeforelder. Hva het den minste igjen. Jaja, nå kan vi sitte her og mimre og se tilbake….
Hva sa…!?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende