Med bæreposer i begge armer peste jeg meg inn på den overfylte t-banen. Bompet ned mellom to på et sete som var beregnet på tre.

Altfor trangt som vanlig.

Kjente svetten begynte piple i pannen etter mitt res for og rekke banen. Det gjør det ikke bedre og sittet kloss intill varme kropper.

Med god utsikt mot dørene er det ikke til og unngå at jeg legger merke til rullatoren som dundrer inn, med en mann i sin langstrakte lengde er det utrolig at den i det hele tatt kommer inn.

Enda mere utrolig er det at han klarer snu og stille seg med kjøreretning. Bare synd at en ung mann allerede stod i hjørnet bak der rullatormannen stoppet, noe som gjorde at unggutten ble skviset inni kroken uten mulighet til bevegelse.

Han måtte regelrett kravle over stolen får og komme fri, noe han og gjorde med hviskende styggord på leppene til alles åsyn og se men ingen til og høre.

Jeg blir sittende og se på rullatormannen. Prøver meg på telepati, og sender skjellsord. Dreper med blikk, og alt det der.

Brått ser han på meg, blikkene låses … og så smiler han.

Så smiler jeg og, noe jeg fortsatte med resten av turen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende