Akkurat denne dagen var det fullt. Bussen var full og jeg fikk ikke sitteplass.

Magen stakk ut og jeg ble stående med ryggen mot bussruten i midtgangen. Jeg kjente at jeg trengte luft, for jeg fikk alle for tett oppi meg.

Gravidenesen kunne kjenne hva selv bussjåføren hadde spist til midag dagen før.

To damer rundt de femti stod og. De var svært misfornøyd, og stod halvveis i trappen ved dørene og klaget høylytt på de altfor sjeldne avganger og mangel på seter når bussen først kom.

Jeg begynte kjenne varmen fra solen i ryggen, og jeg kjente hodet begynte flippe. Luft, gi meg luft. Det begynte prikke i øynene. Gravidekroppen sendte ut signaler om at nå begynner du snart og gråte, eller du besvimer.

Så gikk det det plutselig en av på det nærmeste setet, og de to damer var nærmest brutal i og nå det. Jeg maktet ikke.

Så tok han affære, min busshelt for dagen. Han reiste seg brått, og sperret veien for de to kjempende høner, la ut armen som en sperre mot kakkelet og nikket mot setet til meg. Jeg begytne nesten og gråte av takknemlighet, og må ha sett oppriktig på nære nippen ut, for han klappet meg lett på ryggen da jeg ålte tjukkmagen forbi og satte meg mens jeg sirret hønsene i senk og blikket mitt truet om alvorlig fjærplukking om de sa noe.

De så på mannen, på meg, på min mage. Sa ingenting, men blikkene sa at de hadde mere behov for det setet enn meg.

Jeg åpnet jakken, fant frem min medbragte vifte og kjente jeg ble mye bedre mens jeg viftet og smilte søtt til de to rett foran meg, og tenkte stille; ‘klukk klukk’.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende