Det er deilig og loffe på Karl Johan en varm sommerdag og stoppe og se og lytte til alle de forskjellige gatemusikantene. Se på mennesker, nyte godværet og solvarmen, se på opptredener og le. Folkehavet er litt ubehagelig, men alle er liksom ute på det samme ærend, og stemningen er fin.

Men ikke alle har ærlige hensikter. Noen har ufine tanker.

Ved spikersuppa stoppet jeg og lyttet til en fantastisk bluesartist som er gjenganger i hovedstaden sommertid, og gir ut cd til de lyttende. Mange kjenner ham igjen fra år til år og vice cersa, og stemningen er perfekt.

Jeg ble obs på mannen med utenlandsk utseende som stod og stirret på meg.  Her var ikke folkemengden like tett som litt lengere ned der Karl Johan har gågate. Her kjørte biler og fortauet var ikke så bredt som det er nå etter at de har pusset opp hele gaten.

Når du føler noen ser på deg er de ikke lett og la være og se tilbake. Først smilte jeg lett, men gjorde derpå mitt beste for og overse ham. Han kom bort til meg, og først bare stod han der og “lyttet” med meg, men det var klart at det var kontakt han ville ha.

Kroppsspråket mitt ble avvisende, og jeg belaget meg på og gå. Da snakket han til meg. Han snakket dårlig engelsk.

Jeg la en arm opp i en tydelig avvisende gest, og snudde meg og gikk.

I denne tid bodde jeg sentralt i Oslo sentrum, og kunne gå hjem. Jeg rundet hjørnet fra Karl Johan og gikk opp Universitetsgaten.

Jeg skulle krysse gaten, og snudde meg for og sjekke om det kom bil da jeg så ham. Han gikk etter meg.

Jeg la ikke vekt på det først, men da han og krysset gaten begynte nakkehårene og reise seg og kroppen spenne seg.

Ved neste kryss gikk jeg til venstre og ville ta snarvei gjennom parkeringsplassen på Tullineløkken som også i dag er fjernet og blitt erstattet av kunstutstillinger som varieres etter kunstens sjangere.

Den var som vanlig full, og nå var det ikke tvil. I det jeg krysset gaten for og gå inn på parkeringsplasen, krysset han den og. Han var nærmere meg nå.

Ørene åpnet seg, og alle lyder ble forsterket. Kroppen ble iskald. Hva skulle jeg gjøre!?

Jeg hadde svært kort vei hjem, det var bare snakk om 6-700 meter til. Jeg ville ikke at han skulle se hvor jeg bodde.

Så så jeg noen komme på andre siden av parkeringsplassen. Jeg var ikke alene.

Så jeg sakket av, og lot han ta meg igjen. Jeg snudde meg, og han smilte til meg.

Så brøler jeg, “DO YOU FOLLOW ME? PISS OFF!!” Mens armene mine veiver hit og dit i svært agressive bevegelser.

Smilet forsvant prompte, og han bråstoppet. Jeg tok et skritt mot han der jeg ba han regelrett dra til … mens jeg ennå gestikulerer som en gal nisse.

Han bråsnur, og går fort tilbake samme vei vi kom.

De som kom fra andre siden er ved meg nå, og spør om alt er ok. Jeg ser etter mannen og setter de fort inn i senario og sier ja jeg tror det.

Jeg begynner på hjemveien igjen, men er ikke sikker på at han faktisk gav meg opp så mellom bilrekkene snur jeg meg hele tiden. Krysser gaten på andre siden og sjekker. Runder hjørnet på neste kryss og står der lenge, så hopper jeg frem…ingen.

Må gå opp en lengere gate uten skjulesteder, og snur meg hele tiden. Ingen der.

Runder siste hjørne før min egen inngangsdør, og gjentar min nyervervede egenskap, dagens ettertningsopplegg. Ingen.

Går forbi min egen inngangsdør, og runder hele kvartalet mens jeg er som en indianer på sporjakt. Kommer rundt igjen mot siste hjørne til min inngangsdør, står lenge og avventer.

Ingen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende