Atter en arbeidsdag var over, og jeg tuslet i høstmørket mot trikken på Wessels Plass.

Den neste halve timen kunne jeg hvile. Ingenting går tregere enn trikken i Oslo.

Når trikken begynte stigningen mot Nordstrand følte jeg at jeg begynte nærme meg, men ennå var jeg bare halvveis på vei hjem.

Det dumpet ned en mann av utenlands opprinnelse ved min side.

Jeg satt avslappet i en stilling der armene lå foldet i fanget og bena på gulvet lå i kryss. Ikke langstrakt, men med bøyde knær og rett ned og i kryss slik at fotsålen på den ene skoen vendte mot min nynedsatte setekammerat.

Det gikk ikke lang tid før jeg merket meg unormale bevegelser fra han. Mine tidligere erfaringer med kollektivereisende menn tilsa at dette var unormalt, men ennå tenkte jeg at det kunne være en tilfeldighet. At han ikke visste at han satt og morset med sin sko under min skosåle.

Tilfeldigheten forsvant da låret hans begynte presse seg mot mitt. Presset ble tydeligere, og da hele hans hånd lå på mitt lår var det jo ingen tvil lengere.

Har du sett en kinaputt, en sånn liten søt en. De bråker ikke så fælt og kan være litt festlig. Men når hele remsa går av derimot, da blir det mere støy .. og røyk!

Som i filmen Hard Rain der Michael Douglas later som han strekker seg, men i stede slår albuen i trynet på fangen han frakter.

Jeg reagere akutt denne gangen. Løftet armen, og klinte albuen inn i kinnet på han mens jeg sa kjempehøyt; KA FAN…DRA TIL HÆLVETE!! 

Det må ha gjort deilig vondt. Han skvatt voldsomt og mistet hele seg selv. Alle i trikken snudde seg, og så på meg.

Ingen kunne vite hva han akkurat hadde gjort, så alle så på meg.

Men de så og en betuttet mann som ikke visste om han skulle reise seg og flytte til et annet sete, eller blir sittende.

Så jeg hjalp ham likegodt med det valg, og idet han flyttet seg så langt ut mot kanten av setet som overhode mulig med bena vendt ut mot midtgangen ga jeg han et spark i rompa så han nesten falt over naboen vis a vis.

Pinligheten ble fullkommen. Han var som en valp som hadde bæsjet inne og akkurat fått snuten knødd ned i avføringen. Blikket hans flakket, og han visste ikke hvor han skulle hverken se eller gjøre av seg.

Det lå i blikkene rundt at de fleste la to og to sammen, og de så på ham nå og ikke meg.

Jeg begynte nærme meg hjem, og forberedte meg på og møte han utenfor trikken. Men det kunne jeg spare meg. For for ham var ydmykelsen komplett og han av grunner kun han selv kunne stå for fant ingen steder og gjøre av seg og stod med nesen oppi nærmeste dør og løp ut på første stopp.

Jeg vet ikke om det var der han skulle av egentlig, og ærlig talt så brydde det meg der jeg var høyest når jeg plukket blåbær.

Endelig fikk jeg oppreisning, og følelsen var fantastisk. Jeg slo tilbake!

Prøve deg på meg, ‘and suffer the consecvenses’!! No pain no game!! Har jeg gjort meg selv forstått tro. Jepp, jeg tror det….

I`m bad!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende