Det er ikke alltid like lett og følge med. Eller lett er det jo, men det er ikke alltid slik at man husker og følge med.

Når arbeidsdagen er over, og man komatøs og hjemlengtende står i rulletrappen på vei ned til t-banen. Eller står er jo feil og komatøs er hvertfall feil. Jeg er hverken det ene eller det andre, for jeg kan ikke gå eller stå for den saks skyld, jeg løper. Eller noen sier det heter kappgang, der har vi meg. Alt går i fortfilm, og komatøs er jeg kun når jeg sover.

Men allikevel kan jeg altså glemme og se hvilket nummer det er på t-banen når den kommer, og jeg går inn og dumper ned på det første ledige sete jeg ser.

Det samme gjorde jeg her om dagen. Og satt gjenom det ene stopp etter det andre, før jeg brått fikk denne følelsen av at jeg ikke var helt sikker på at jeg satt på rett bane.

Som oftest er jeg på rett bane, men det har hendt at jeg har begitt meg på avveie, og det er kjedelig når den egentlige grunn til at jeg tar t-banen i første runde er for og rekke bussen videre fra der jeg går av. Da er det en selvfølge at og ta feil bane utøver stor sannsynlighet i at den bussen rekker jeg ikke. Ergo jeg må vente, noe som ikke er tema når neste stopp er hjem, kjære hjem.

Ved min side satt en dame og leste Elle. Jeg henvendte meg til damen og spurte; “Unnskyld, kan du si meg hvilket nummer dette er?”, og viftet lett med hånden mot ruten.

Hvorpå hun slo sammen bladet og sjekket margen og sa; “Det er nummer 6″, mens hun smilte og pekte.

Jeg nikket først før jeg oppfattet hva hun egentlig sa, og begynte og le mens jeg gestikulerte mot vinduet på nytt.

Hun summet seg fort og begynte gapskratte. Og mellom latterkulene fikk hun frem at jeg var på bane 4.

Jeg syntes begge oppplysningene var verdt og ta med seg. Elle kan være hyggelig t-bane trøyte det!

Og litt kjente vi hverandre i de neste to minuttene der vi humret bare vi så på hverandre.

Det ble en hyggelig tur.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende