No kvirkje eg korelis eg sku ta fatt

eg anta da kunkje vara skraut

da var noko snaurlig i sagaen

og eg lenta meg bortåt skrauten

og øira bevra i snysen vellyst

mens skømtet fylte skolten med svank

og eg lepja i meg dei skrolne ord

om druken-ernas siste traunt

ho hadd snautemeg falt for ega krinkj

og daua som ho hadd levd

med baue skanka i sprik

og drauplar i munnvik

ikkje va det no glaumt

hunnerår etter hos skjømt

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende