Etter lang tids influensa kokte kroppen av energi, og jeg hadde mest lyst og løpe til jobb enn og sitte på en innestengt buss og t-bane denne dagen.

Bussen var alt forsinket og jeg trippet av utålmodighet. Jeg var tidlig ute så mine avtaler stod ikke i fare.

Fra buss til t-bane. Her gikk det på skinner, banen kom med en gang.

Slang meg nedpå og satt i mine egne energiske tanker. Mye skulle gjøres. Ting som hadde blitt satt på vent etter nyttår, skulle nå gjøres i fei. Jeg gledet meg.

Mannen vis-a-vis meg satt tilsynelatende og i egne tanker. Om de var like energiske som mine var vanskelig og si.

Men helt uten og ville det, uten og mene, uten og ønske det så jeg det. Der, midt i ansiktet til mannen, de to store sorte hullene, gledelig vendt mot meg. De gapte som to dype brønner, med innsyn til dens bunn.

Innsynet hadde vært optimalt hadde ikke åpningene vært kledd med mørke strie hårstubber plassert rundt gapet som tenne til selve kraken. Og der, i hoggtaggene på bustene hang den, bubbelubben. Stor, gulgrønn og duvende. Den visste ikke om den skulle ut eller inn, så den knep seg fast i det eneste der var.

Han satt med hodet vendt i giv akt, lett oppoverbøyd, og ga meg fritt leide med blikket. Rakt inn i snyteskaftet.

Jeg gjorde mitt beste for og la være og se, men skaden var alt gjort. Døren var alt åpnet. Katastrofen var et faktum, og tidenes undergang var nært forestående.

Jeg var huket, låst, bundet og kneblet. Det var ingen vei ut. Verden stoppet å eksistere, alle lyder forsvant. Jeg var alene. Jeg ble sugd inn, og det var kun jeg og … bubbelubben.

Da han gikk visste jeg hva jeg ville drømme om i natt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende