Først skuet hun så vidt over lokalet og merket seg knapt noen utstikkere. Kvelden skulle tross alt være en jentekveld med prat og hygge om lenge glemte tider og siste tiårs utbroderinger, opplevelser og gjørender.
Han hadde vurdert å takke nei til invitasjonen men gutta hadde insistert og hadde faktisk fått det til å bli hyggelig under middagen. Så bestemte de seg for å gå ut.
Idet lokalet begynte å fylle seg opp med festglade og noen litt for full folk, begynte hun så smått å se seg rundt på gamle ansikter der tiden for noen hadde satt sitt preg, for andre knapt vistes og noen hun kunne ane slektsskapet i. Der hun sitter og flytter blikket rundt om, lander øynene noe tilfeldig på en høy rygg. Hun tenker at den er høyere enn de andre, og virker kjent.
Gutta dro mot baren og her var det bare å holde tritt. Hyggelig lag, men noen blir alltid for full. Alltid de samme. Han hadde ikke registrert noen kjente i gjengets inntog, og gjorde sin bestilling og lente seg mot baren mens han tok lokalet i innsyn. Han la fort merke til de litt for opplagte blikkene og smilene, han var vant til det. I det han skal svare en kommentar fra en av vennene sveiper blikket mot veggen i sittegruppen, og han registrerer det som en blaff. Blikket…
Er det mulig?, tenker hun. Er det ham? For en holdning, så høy og flott. Hun tenker tilbake på en opplevelse mange år tilbake, og et hastig blaff av varme treffer kroppen. Brått husker hun kysset. Han ser rett på henne i et øyeblink.
I det han snur seg tilbake og ser husker han… Henne! De grønne øynene han egentlig nå husker og aldri ha glemt helt ser rett på ham, og så smiler hun. Han reagerer, som han gjorde den gang. Herregud for et smil. Hun smiler med hele kroppen. Et smil som sitter lenge etter det har forsvunnet. Han dultes i siden, og snur seg.
Han er ikke direkte kjekk, han er bare … riktig. Hun husker hele hans fremtoning, noe famlende og usikker. Hun husker hånden hans på magen hennes, strykende og søkende. Hun husker det myke kysset, munnen som så vidt åpnet seg og tungespissen som strøk over leppene hennes. Hun husker effekten han hadde på henne for så lenge siden. Av bare et treff, et kyss.
Han føler hvor hun er, der bak ryggen hans. Han vil se mer, men kjenner seg usikker. Han tenker tilbake. Når var det. Det er hvertfall lenge siden. Øynene er like grønne. Hun er like pen, om ikke penere. Hun glitrer.
Hun ser at ingenting er endret, han er like omsvermet. Hun ser at han heller ikke er endret og virker like uafektert av det hele. Hun husker ubehaget ved og prate med ham, der konsant oppmerksomhet fra andre, menn som kvinner, noen fine, andre ufine, forstyrrer samtalen. Men hun husker og ham, og hendene og munnen…varmen.
Lokalet er blitt påtrengende og overfullt. Høyden hans hjelper, han får liksom pust der oppe. Han sveiper med blikket mot sittegruppen innimellom, og registrerer henne. Hun er vel besøkt, og han ser mennene liker det de ser. Hun er liten, men hun smiler hele tiden og det er godt å se på. Han husker at hun lo mye. Han ler ikke slik, høyt og vakkert. Han er mere en … smiler.
Og sitte har gitt henne oversikt over lokalet. Noen toaletturer og barbesøk har gjort at setet er tapt. I allefall for en stund. Noen runder på dansegulvet med festglade venner gir dansefoten glemte gleder. Hun trenger seg frem til den overfylte baren for en oppfriskning, og belager seg på å vente. Brått kjenner hun en hånd om skulderen, og et gammelt velkjent gutte, nå mannefjes ser ned på henne. Men hun ser bare han ved siden av. Hun smiler og sier hei, til begge.
Han blir helt satt ut. Plutselig er hun der. Han har lyst til å si noe, men alt stopper opp. Han hører henne spørre hvordan det går, og han klarer ikke se inn i de klargrønne øynene, og bare det ene ordet kommer ut; Bra! Han klarer ikke se bare på henne. Øynene hennes SER, og han kjenner blikket hennes og han mister munnen. Han har lyst å se på henne og beholde samtalen, men ordene sitter fast. Så er hun borte. Og det grønne blikket.
Hun kvapp da han plutselig stod der. Hun hadde ikke sett ham. Høyde hadde vært tingen, da hadde man hatt oversikt. Hun hilste men han virket avvisende, og hun spør hvordan det går. Han gidder knapt svare. Hun ser opp på ham, og blikket hans svinger innom henne. Hun oppnår ingen kontakt. Hun snakker med vennen, får det hun skal ha i baren og går.
Han ser henne gå bort mot sittegruppen, og får plutselig lyst og gå etter. Han grunner på om han var avvisende. Han ville ikke være det. Han ville hun skulle bli. Han ser på ryggen, og han føler ryggen er ment mot ham.
Hun føler seg dum. Hun hadde prøvd og snakke med ham, men han viste ingen interesse. Han hadde knapt sett på henne. Tenk at hun hadde husket og følt. Følt! Best og la gammelt være glemt og nå bli gjemt. Det var likevel lenge siden.
Han ser mot veggen, men han kan ikke se henne. Han skuer over lokalet og plutselig ser han henne, på vei mot døren. Hun snur seg ikke. Hun står ved garderoben. Han kjenner at han vil ha henne, her. Se. Prate. Han husker henne. Han liker henne, det han ser. Men han står fast, og ser etter henne … til hun forsvinner ut døren.
Kvelden har vært hyggelig, men det har blitt sent. Hun ser mot baren der han står, den flotte høye mannen. Hun skulle gjerne stått der. Sett. Pratet. Han var kanskje best og bare se. Hun rister han av seg, ser seg mett. Så går hun mot garderoben, og døren … og hjem. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende