*

ET ROP OM HJELP

Novelle  © V i l j e n

*

Våkner og subber i søvne på badet. Knaller tåen i dørstokken så ille at negelen løsner. Smerter og blod. Plastrer såret. Vasker ansiktet, bonker hodet i speilhyllen så alt faller av den. Begynner og bli sur. Tåen verker, men må rydde opp etter meg.

Har fått på meg klærne, og tar sikte på kjøkkenet. Kaffe, det er tingen nå. Fyller kjelen, og setter den på kok.

Pus. Finner ikke pus. Har vel stukket seg vekk et sted. Kaffen koker. Går mot komfyren, tar tak i kjelen å løfter den av. Plutselig, noe i øyenkroken. Hjertet hopper, og noe hopper opp på benken. “Fres”, det varme vannet etser seg inn i huden på på benet. Klærne suger det til seg. Smerten.

Av med klærne fort, men for sent. Huden flammer. Hjernen tenker. “Gjør ingenting. Kom deg til legen. Fort.” Finner fort en annen bukse, arbeidsbuksen. Greit nok, men full av olje og annen møkk. Ikke bra for benet. Har ikke tid. Kommer meg ut. Tenker på veien til nærmeste sykehus eller legekontor. Hjernen jobber, og smerten er uutholdelig. Ansiktet vrir seg i smerte og svetten pipler frem på pannen. Der, utgangsdøren. Kaster meg mot den, men… den forsvinner. Ser bakken komme mot meg. Noen åpnet fra yttersiden.

“Hva pokker….”, langt borte.

Håndleddet verker, må ha vrikket det. Fikk en smell i pannen. Benet verker, håndleddet verker. Snur meg og ser på “døråpneren”. Smerten står skrevet i ansiktet mitt.

“Jævla narkovrak”, tramp tramp videre. Alene.

Karrer meg opp, må til legen. Halter veldig nå, armen klemt in til kroppen. Noe kommer i øynenen på meg. Løfter håden og tørker. Blod. Fikk et kutt i fallet. Hva mere nå?

Peiler inn hoveddøren til gården, og halter mot den. Vet at bilen er nesten like utenfor, så fem minutters kjøretur til sykehuset. Åpner porten, og åler meg ut. Tar rett til høyre uten å se til venstre. Dumt, kunne vært unngått. Syklisten må ha kjørt fort. Det smeller i hoften, og jeg faller. Buksen er ikke lengre oljete, nå er den også hullete. Hører et brak, men ingen hyl. Gidder ikke åpne øynene, smertene er enorme. Noen dulter i meg. Prøver å se, klarer ikke feste blikket.

“Han er helt dopa jo.”

“La`n være, vi drar.”

“Men jævel`n vraka biker`n min jo.”

“La`n være for pokker, han er jo bare en jævla narko.”

Et til dult, nei et spark. Jeg stønner å løfter den ene armen,men de er borte. Ligger inntil veggen utenfor mitt eget hjem, med forbrent fot, forstuet håndledd og trolig bristet eller brukket lårhals. Jeg blør ennå fra kuttet i pannen, og jeg har utrolige smerter.

Hører noen komme mot meg. Tripp trapp. Åpner øynene, må få hjelp. Noe lite kommer mot meg. Ei lita jente.

“Mamma, se en mann.”

“Kom hit vennen, ikke ta på ham.” Hva er dette?

“Aldri gå til tiggere, vennen min.” Moren tar jenta og haler henne bort.

“Men mannen blør mamma”. “Han har sikkert ingen sted og bo, lille venn, han er jo svart ser du…”

Hører nye lyder, og vrir hodet så vidt. To unge gutter. Må ha hjelp. Strekker ut hånden.

“Sjekk den jævla niggerdoper`n a gitt. Ligger her og ber om penger. For noe pakk. Kom deg dit du hører hjemme din jævel. Hører du ditt niggerpakk.” En spyttklyse lander heslig rett foran meg. Skjønner de ikke at jeg må ha hjelp.

Vet ikke hvor lenge, og smertene er uutholdelige, må ha gått en time. Smertefull og ydmykende time.

Med ett, sirener. Endelig. Endelig hjelp. Bremser. Sirenene stopper. Sortkledde menn. Sortkledde? Men…feil. Det var ikke meg.

Noen tar brutalt tak i meg. Tak i hender og føtter. Det føles som kroppen revnes. Ha er dette? De tar feil.

“Sjekk niggerkadaveret. Helt utflippa. Plasser ham med resten av pakket bakerst.”

Prøver å protestere, men kroppen lystrer ikke. Lam, jeg blir lam. Nei, må tenke positivt. Jeg får nok hjelp. Bilen starter. Smerter. Er ikke alene. Flere sårende? Alle stønner og klager. Bilen stanser. Prøv å få hjelp. Blir dradd ut av bilen. Herre nådige Gud, gjør noe.

Bæres inn. Lange ganger. En dør åpnes. Kastes på en seng. Endelig ro. Nå kommer sikkert legen. De sortkledde går. Døren låses. Låses?

Setter meg forsiktig opp. Ikke lam likevel, men benet er totalt forvridd. Hånden fullstendig borte av hevelse. Det smerter overalt. Prøver å vri kroppen i en komfortabel liggestilling. Vanskelig. Smerter overalt.

Dunk dunk. Må ha sovnet. Besvimt?

“Her må være noe gærnt”. Hva nå? Hjelp å få?

“Har vært her over ett døgn, og sovet hele tiden. Fyren må være helt utflippa. har sjekka innom`n i ny og ne. Sovet hele tiden.”

Noen tar i meg. Forsiktig. Ett døgn. Hva er dette?

“Sovet hele tiden, sier du.” Flere enn èn her. Denne i hvitt. Andre i sort. Hva nå?

Øyet mitt. Noe skarpt i øyet. Lys.

“Normale pupiller. Hva pokker er dette.”

Den hvite forsvinner. Kommer tilbake med en veske. Klemmer på håndleddet.

“Meget alvorlig.” En gang til lys i øyet.

“I allefall ikke narkotika i denne gutten, men har fått hard medfart, stakkar.” Dette er lege.

“Håndleddet bristet. Foten ligger i en meget rar stilling. Trolig lårhalsen. Vel, herr konstabel, hva betyr dette?”

“Hei, jeg bare ser etter`n. Hakke peiling når eksakt fyren kom inn engang.”

Noen tar på låret. Jeg vrir meg i smerter.

“Fyren er jo helt forbrent”. Den hvite famler etter noe.

“Vel gutt, gap opp.” Nei. Vil ikke.

“Jeg må sjekke deg. Du får hjelp nå stakkar.”

Snill? Vel, kanskje. Tar meg under haken, legger noe inn i munnen, og så dette lyset igjen. Plutselig.

“Herregud, gutten har jo ingen tunge…”

 

*   *   *

 

Info : ET ROP OM HJELP – Novelle anno 1991. Jeg var ung, og dette er det første jeg har skrevet bortsett fra stiler fra skolen som også ofte ble noveller. Den er komplett og uredigert.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende