Hvorfor har vi mennesker behov for og sett hverandre i boks? Plassere de i et selvlagd diagram slik at de bedre skal passe inn i hver vår enkelts verden og tilhøre en type mennesker slik at vi lettere kan “identifisere” oss eller andre med de?
Når vi f eks snakker om en som er narkoman. Sier det oss mere om denne personen i det man sier: - han er bare en narkoman. Blir vi bedre kjent med ham da? Forstår vi ham bedre, vet alt om ham, eller gjør det til alt vi trenger vite om ham? Siden det “bare” er en narkoman, så… Hva da? Slutter det mennesket der den narkomane dukker opp?
Homofile! Er de en helt “egen rase”? I det vi stikker hodet sammen og hvisker om han som nettopp kom inn: - han er homo. Der vi snur hodet og ser på vedkommende på nytt. Har vi brått forstått mennesket som kom inn? Er hans legning nok til at vi kan se på ham med nytt med vitende blikk, som om vi først DA vet hvem som faktisk kom inn.
Innvandrere! I et land der alle innbyggere sett fra den “naturlige” siden er hvit i huden, ser vi en med mørk hud. Det må være en innvandrer. Vet vi egentlig det? Hva skal til for å vite at det er en innvandrer siden vi bare kaster ut: – disse innvandrerene.
En pen dame, med rank holdning og dyre klær. Er hun rik? Hun skrider inn som om hun eier stedet. Velstanden ligger som en aura rundt henne. Hun må tilhøre de rike. Alt kommer så lett for dem. Vil det si at de aldri har hatt problemer? Er det vi.. og dem?
Dette var bare noen eksempler. Det finnes mange flere. Jeg tenker mye på akkurat dette i det vi blir oppmerksom på et annet menneske, som f eks de ovennevnte. Helst vil jeg ikke snakke om en person jeg ikke kjenner som om jeg kjenner de. Jeg vil ikke delta i en samtale om et menneske jeg ikke har en oppfatning om basert på slik de ser ut eller oppfattes i en livssituasjon. Jeg vil ikke ha en oppfatning om noen andre enn de jeg kjenner, eller har vært i direkte kontakt med.
Et eksempel: Jeg husker historien og ryktene rundt Jan Werner, og når han var avbildet i Se&Hør. Det er et klassisk bevis på hvor enkelte i det de ser ham samfattet det med homofili, og ikke kunne la han passere uten å sette han i denne homobåsen. Hvorfor det? Om han var enn så mye homo, hvorfor var det så viktig for noen å uttrykke at Jan Werner var homo? I interviuer ble han og presset om dette. Han ville ikke snakke om seg selv og sin legning. Jeg følte ikke et milligram behov for å finne ut om eller ha en mening om Jan Werners legning. Han var en solstråle av en sangfugl uansett, det var det han var. Homo var for meg bare geografi.
Setter du folk i bås?
En ting er å ha en visuell oppfatning om en annen, en annen ting er å tro at det du ser sier noe om vedkommende som person.
Mange av de som har gitt meg mest her i livet er de som har overrasket meg mest etter første blikk. Det kan like godt være personer som er så pen at de kan oppfattes platt og overfladisk, for det må de jo være når de glir så lett gjennom livet og får alt servert i hendene bare ved å være vakker, men når du får kontakt blir slått av deres totale uvitenhet om deres vakre ytre. På den andre side kan det like så godt være den mindre pene, den som må jobbe for å komme noen vei siden det ytre ikke bidrar med særlig hjelp til utrolig tilfeldige lette omveier som virker som å dukke opp fra intet for den vakre.
Det vil ikke si at alle pene skor seg på sitt ytre, og kun det, og ER platte og overfladiske. Det vil heller ikke si at alle mindre pene er slitere, og til stadighet må slåss for seg og sitt.
Lar du øynene dine og “jungeltelegrafen” påvirke din oppfatning av et annet menneske som person, eller avventer du og ser dypere?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende