Takk for kjempehyggelig aften alle sammen!

 

Creet
Isdronningen
Carpe50
Dunkman
Etienne
Anders
FemIce
Monsterfamilien
Inger-Johanne
Ann-Helen
Wolfsea

 

 

Svarten ta hvis jeg har glemt noen nå! I så fall, hyl ut.

Mitt første bloggtreff er med andre ord overstått, og det overgikk enhver forventning. Og forventning hadde jeg. Ikke egentlig i form av å skulle tørre det, men det å åpne døren og vise trynet liksom.

Så holdt jeg nesten på å miste båten, og kom løpende svett (siden solen faktisk hadde tatt seg bryderiet med å stikke glørne ut kveldstid) og fant ingen. Men jeg er da voksen, og tålelig oppegående så jeg peilet meg inn og så ei nydelig Carpe (viste det seg) som oiet med et skilt med VGB jeg så vitt ante i armkroken hennes. Ved hennes side stod ei som viste seg og smile non-stop, og som var ingen ringere enn Inger-Johanne.

Der var og ei ung nydelig jente tidlig i tyveårene (noe hun glad avviste senere da hun korigerte min alderlige hentydning, men som slettes ikke hadde noe imot mitt feilslag), nemlig Isdronningen. Inger-Johanne tipset grådig, og levnet en tyver til en eller annen i fremtidig vårrengjøring på Aker Brygge, Nesoddtangenruta båtleie.

Vi putret utover, og isen (om der noen ganger var en) smeltet der vi dogget av sted.

Vel fremme, var det bare å peile seg inn mot restauranten. Og der satt ei annen gladjente. Herregud for et humør, og for en gledespreder Ann-Helen er. Hun var tidlig på og rigget til langbord i solveggen der vi skulle campe de neste timene. Hun hadde fått om ikke både hjelp, så selskap av FemIce og Etienne som og hadde funnet veien ut før båten vår kom frem. Og ikke nok med det. Den herlige Monsterfamilien var og på plass, sammens med sitt nydelige lille Monster.

Fra hjørnet rundet plutselig en høy, blond mann jeg visst jeg hadde sett før. Anders. En, skulle det og vise seg og være, utrolig hyggelig mann som kan så mye om så mangt.

Plutselig stod der ei jente jeg ikke hadde sett. Vår alles Creet hadde ikke sett skiltet under Carpes arm. Men Creet har ben i nesen, og tok saken i egne hender. Lite visste vi at hun var på samme båt som oss, vår herlige og talentfulle fotograf.

Jeg skjønte da at vi var de som var litt sene, for det var fullt ved langbordet.

Apropo sen; The Missing Link kom tuslende litt utpå i middagen, og det var ikke skinnet til Grethe, men den godeste og ingen ringere enn Dunkman. Begavet på flere plan skulle kvelden vise oss, og som vi vet fra bloggen, mannen går aldri tom for ord.

Etter maten kom også en høy og glad mann ved navn Wolfsea og øllet sammens med oss andre. Laget var lystig og stemingen var som om vi hadde festet sammen nærmest hver helg.

Og så er det klokken da. Den går jo så fort når man har det hyggelig, og vips så måtte enkelte bryte opp for å nå videre transport inne i byen. Halvt om halvt skiltes vi på fergeplassen, der den ene halvdel stakk med båten til Oslo, og den andre stakk med buss til Dunkman som bød på nachspiel i en VGB-treffstil og en gjestmildhet der aldri har vært sett maken til. Jeg satt på bussen… selvsagt.

Jeg, Isdronningen, Anders, Creet, Ann-Helen, Etienne og greven av Nesodden, Dunkman.

Musikk i alle former, må jeg si. Via, TV, pc, live og CD. Den mannen kan ikke bare bloggen, han kan og underholde. Med et brennende glohett dass, ute i ødemakra (trodde vi der vi gikk i bekmørkna) hadde han åpnet sitt hjem for denne gruppen av totalt ukjente.

Men det var det da, vi var som gamle kjente. Noe man gjerne blir når man drikker øl… hele natten. Men fordet om viljen min er sterk, må viljen av og til innse at der er en dag i morgen også, og natta i grevens seng mens de andre holdt fortet.

Viljen klarte blunde i drøye to timer før Isdronningen dumpet ned ved hennes side, knust og sliten. Før jeg hadde sneket meg ut for å nå første båt til byen for og i det hele tatt ha sjans til å kunne utrette mine selvpåførte og akkurat da svært angrende ærender denne lørdag morgen, snorket hun.

Så vi adjøet med en lykkelig greve på Nesodden som hadde fått så mange nye venner, og som var så sliten så sliten av sin utagerende gjestfrihet at han stupte på slagbenken (for senga var jo opptatt), i det vi satt oss på bussen til havna og båten som skulle føre oss slitne men glade tilbake til fremtiden noen minner rikere.

Jeg har hatt en fortreffelig kveld og natt takket være dere alle!

Det gir mersmak, men om man får noe for ofte blir det fort kjedelig.

Skal vi si samme tid, samme sted neste år!?

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende