De satt ved siden av hverandre, lent mot den eldgamle sjenken som akkurat nå tjente som avlaster.

Luggen lå lang og tung over den ene siden av ansiktet, den vendt mot ham. Han kunne ane blikket innimelom håret. Usikker, redd for hva hun hadde gjort? Men han så den andre siden og, den uredde, den målbeviste og sterke. Den han hadde møtt så mange gang. Den han likte. Den han… ble dratt mot.

Han visste hva det hadde kostet henne å komme hit. Han visste at når hun var her, på denne måten, var det ekte. Han kjente seg både rørt og redd på samme tid, og det sitret i kroppen.

Plutselig stod hun foran ham, og formet hendene rundt hodet hans som rundt en varm kaffekopp. Forsiktig, for ikke å brenne seg. Hun la pannen mot hans, forsiktig, og munnen nærmet seg hans. Han kjente pusten hennes, svak, som for å blåse bort det varme på toppen, og leppene streifet hans. Hun strøk han med tommlene langs brynene og over øynene mens hendene ennå holdt varmsomt om hodet hans, og munnen hennes søkte og strøk mot hans munn. Hun flyttet leppene over kinn og øyne, følte seg fram, luktet og kjælte.. og han lot henne.

Han var stum. Han var låst. Han kunne gå når han ville, men han klarte ikke… for han ville ikke. Han skjønte det nå, som en lenge tenkt tanke han brått forstod. Han ville. Hun var her. Hun var hos han.

Han kjente munnen hennes lukke seg om hans, med all sin varme og våthet, og han kjente dypt at han hadde ventet på dette. Den rette. Det rette. De myke leppene, og den lett åpne munnen sugde og fant det den ville ha. Hun kysset ham med hele kroppen.

Et sted langt borte hørte han døren, og visste det snart var over. Han lukket øynene, og prøvde holde igjen da han kjente hun vek unna. Hun stod foran ham med øyne som blanke, grønnskimrende tjern, og så på ham.

Han trengte ingen ord.

Så var hun borte.

Hun kom inn som en uønsket tyfon, som om hun været det hun måtte ødelegge. Han snudde seg, og så på henne og lurte et villt øyeblikk på om hun visste. Om hun kunne se hva som akkurat hadde skjedd. Men han så at hun var som normalt. Voldsomt tilstede men med dette blikket som aldri så, og vakker, så vakker.

Han så på nøkkelknippet som ble lagt på sjenken og tenkte på når hun hadde fått den. Den var ikke fra ham.

Hun suste forbi med et stryk på kinnet hans, mens hun spurte om han hadde mistet noe siden han så så fortapt ut, og gikk mot kjøkkenet. Han ble sittende mens han hørte skapdører ble åpnet og ting ble tatt ut. Lydene bar vitne om en som var godt kjent.

Fortapt. Var han det? 

Han reiste seg med tung kropp, og gikk mot ytterdøren. Den klare høstluften virket som den skulle, og klarnet hodet og kroppen føltes lettere. Skumringen gav ham ro, og han løftet hodet mot veien. Der… stod hun.

Hun løftet hånden i et vink, men den ble bare hengende der i luften. Stod fast. Selv på metrene mellom de, og det dårlige lyset kunne han merke kroppen hennes.

Hun smilte lett, det var han sikker på. Sitt eget, og alltid nydelige smil under det grønne blikket. Han kjente hver millimeter av ansiktet hennes, og visste.

Hun snudde seg og gikk mot bilen på den andre siden av veien.

Han så henne sette seg inn, snu seg en siste gang mot ham. I lyset fra den åpne døren fikk han bekreftet det smilet han visste var der rett før. Så lukket hun døren, startet og gled av gårde.

Han stod der lenge etter hun hadde kjørt, og kjente…

Nå visste han hva han måtte gjøre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende