I en episode som etterhvert fortonte seg ganske absurd, ble vi, de andre passasjerene, vitner og ofre for en tvist mellom en passasjer og en bussjåfør.
En dame kommer på, og i det hun begynner gå bakover i bussen kaller sjåføren henne tilbake, hvorpå han ber henne redegjøre for en tidligere tvist, og faktisk be om unnskyldning før hun får lov å sitte på. Hun var overhode ikke interessert i noen fredspipe, og ytret istede høyt at hun hadde klagd ham inn via mail og fått svar og medhold. Han var en slem og uhøflig mann.
Han ba henne forlate bussen, ellers ville han ringe politiet.
Det ble politiet.
Vi ble stående pal og mistet overgang til motorveisbussen som ville tatt oss kjapt til jobben, mens denne vi satt på gikk “melkeruten”… Så der satt vi, og hørte på damen som for å vise passasjerene sin side av saken følte hun måtte innvie oss i hvorfor dette skjedde.
Hun hadde kommet ombord en gang og han hadde stilt et spørsmål ved hennes kort, og sagt dette ikke var riktig for hennes reise, hvorpå hun ble bedt betale et mellomlegg. Dette hadde hun aldri blitt påpekt av noen andre sjåfører, og disse kronene var tung å gi. De kom i krangel.
Det er mange sjåfører som ikke ser så nøye på kortene vi viser, men denne har mulig gjort det. Det fikk vi bekreftet via en mannlig passasjer som spurte om hun ennå hadde det kortet hun hadde den gang eller om hun hadde et nytt. Hun hadde et nytt, sa hun. Da mente mannen at hun måtte ha oppgradert kortet til et riktig kort, siden det hun reiste med tydelig hadde vært feil. Hun hadde ikke svar på det.
Jeg satt på fremste rad, og ba instendig sjåføren la oss slippe være midt opp i en disputt mellom ham og denne kvinnen, og vi, alle sammen skulle rekke jobb og annet. Jeg mente han ikke kunne holde igjen en hel buss pga dette, der utgang var at vi ble de mest lidende.
Men hun gav seg til slutt, FOR OSS, sa hun. Og etter 20 minutter gikk hun av, og ventet på politiet.
Vi var endelig på vei.
Jeg lente meg frem til sjåføren og spurte om han hadde rett til å holde igjen bussen, nekte en passasjer adgang og ringe politiet. Han hadde det, sa han, og var faktisk svært hyggelig. Ja, han var faktisk svært hyggelig hele tiden han, og beklaget til samtlige i bussen for hele episoden. Dette var visstnok ikke den eneste episoden han hadde hatt med denne damen, noe han og følte vi måtte vite siden han tross alt hadde forårsaket denne forsinkelsen. Han hadde sagt klart i fra sist til henne at om han kjørte måtte hun ta en annen buss, for hun var ikke velkommen ombord i hans. Han hadde rett til å nekte passasjerer adgang, påpekte han.
Jeg kom meg til byen, og løp fra buss til trikk for å nå jobben, sent men godt.
Da merket jeg at reisekortet mitt var vekk.
Vanligvis går jeg rett over til neste buss og sitter oftest med kortet i hånden, så jeg visste jeg hadde glemt det igjen på setet. Men jeg kunne ikke huske jeg så noe grønt der da jeg gikk av, og grunnet på om det hadde falt på gulvet. Det lignet ikke meg å slurve slik.
Dette var en fredag.
Nytt kort er innhentet, og ny uke er startet. Jeg sitter på setet bak det første med et parti mellom meg og setet foran som visstnok skal være forhjulene på bussen. Leser min bok, og er atter litt forsinket, men denne gang ikke pga av annet enn at motorveisbussen ikke kom. Da ble jeg nødt til atter en gang å ta “melkeruten”.
Så ser jeg opp, og tilfeldig legger blikket mitt seg på setet foran, og faller ned på glippa mellom setet og veggen. Der ligger noe som ser skremmende likt ut et kort. Et reisekortkort faktisk. Pga skyggen ser jeg ikke fargen, men jeg bare vet at det er grønt, og at det er mitt reisekort.
Jeg hopper frem, og fisker det opp.
Sannelig…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende