Vi alle har møtt en, kommer til å møte en eller kjenner en som kjenner en som eller som har møtt en som ikke lærer av sine feil. Disse som bare ikke evner å lære av sine feil.

En som går inn i de samme situasjoner igjen og igjen, der utgangen og er like forutseende som inngangen. Vi utenfor vet hva som skjer før det skjer, men vedkommende virker like overrasket hver gang. Like skuffet, like såret, like sjokket, like klok. Ja, faktisk like sinna over at andre ikke ser dem enda alle vet. Vet at de er skaperen.

Harper fra helvete. For utenforstående kjennes det slik, for den sangen har vi hørt før, og når den samme melodi kommer igjen og igjen minner den om ulyder fra en annen verden. Vi vil lukke ørene for å slippe ulyden. Vi kan hver strofe. Vi kan de utenat, for vi har hørt den samme sangen altfor mange ganger. Vi er lei.

Offerrolle. Det er alltid andres skyld. De evner ikke se seg selv. Hver sitasjon de kommer opp i er selvskapt av deres evne til ikke å se seg selv i forhold til resten, se det store bildet. Se at skaperen er en selv. De ser andres feil, trykker det inn i andres liv, kritiserer, sjikanerer og manipulerer. Når de sitter igjen, etter deres åpenlyse herjinger er avdekket og avslørt, og de rundt har fått nok senker de ikke garden. Nei, de angriper med den eneste amunisjon de har. Sin egen virkelighet. Og der er det de som er offer. Alle andre har skyld, ikke de.

Nå har vi både harpen fra helvete og offerrollen. En herlig symfoni av et menneske vi en gang likte og satte pris på.

Liv og lære. Man skulle tro at når man en gang har gjort et feilsteg, sagt noe sårende, oppført seg smålig eller i det hele tatt gjort noe man blir tatt for, gjort noe man blir mislikt for, gjort noe man mister ansikt for at man da aldri vil gjøre det igjen. Man skulle tro det. Det skulle vært så enkelt.

Ikke denne. Nei.

Er det ikke en del av livet at vi prøver lære av våre feilsteg? At vi prøver å unngå og komme opp i samme situasjoner om og om igjen?

Ikke denne. Nei.

Er det ikke en del av livet at når folk ser seg lei på deg, sier i fra til deg om ting du har gjort eller sagt, at du ikke går inn i samme nedadgående spiral på nytt? At vi prøver å unngå og havne i samme situasjon på nytt?

Ikke denne. Nei.

Så nå har vi den fullkomne symfoni av et ustemt instrument av et menneske. Et menneske av kjøtt og blod. En som vil men ikke får det til.

Denne som snakker høyest om andres floss og feil, denne som går i front og påberoper seg retten til å påpeke andres floss og feil. Denne, som vil fremstå som perfekt, men vet innerst inne vet at den ikke er det. Denne, som egentlig bruker sine egne realsjoner i livet, sine egne feilsteg og innerste tanker som manual til å trykke andres feilsteg solid i fleisen på alle andre og enhver, uten det minste snev av følelse for den andre som i lang tid har omgått sannheten i sympati for nettopp denne. Det ser jo ikke denne.

Vi synes jo egentlig bare synd på denne.

Men hvor lenge klarer vi å høre den samme melodi? Høre om andres feil og problemer, andres misoppfatninger, andres  feilsteg? Vi strekker ut hånden som aldri blir tatt i et ekte vennskapelig grep så lenge den ikke stryker med hårene?

Vi vet at vi er der på “lånt” tid, for når vi har fått øynene opp, og vi ser, og vi sier i fra. Da er vi og blitt en av de andre, de som har all skyld.

De må få leve slik at de kan få være offer. Så de slipper se seg selv. Slik at livet kan gå videre til den neste som dukker opp til å stryke med hårene, og klappe på skulder, og synse synd på seg.

De vil bare ha slike for de kan ikke endres. Vil kanskje, men kan ikke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende