Viljen er et avsluttet kapittel!

Etter en tids føling og nøling har jeg bestemt meg for at en endring er på tide.

For drøye to år siden snublet jeg inn ved en ren tilfeldighet. Det var faktisk den truseløse Britney Spears på by`n som førte meg til en blogg fra en link på VG-nett, og jeg begynte å lese ikke bare innlegget, men og kommentarene. Det viste seg at samme innlegg og hadde fått spalteplass på Lesernes VG, noe som igjen førte til et massivt besøk.

Jeg ble litt paff over språket noen hadde, men og språket bloggeier svarte med, og ble litt småfasinert og nysjerrig. Før jeg egentlig visste hva jeg gjorde hadde jeg opprettet en blogg, og la inn noen småfrekke kommentarer rettet mot bloggeier som jeg faktisk fant mest ufin akkuat da, sånn liksom bare for å se om jeg ble lagt merke til. Jeg ble ikke benevnelsesverdig akkurat det, og ble faktisk litt skuffet. Jeg var jo småfrekk, det minste jeg kunne fått var et frekt svar i retur. Men nei.

Men jeg søkte videre, og fant flere interessante innlegg, og debatter. Dette var rundt den tid Anna Nicole Smith døde, og jeg syntes litt synd på henne i hennes tragiske skjebne, så jeg brukte Nicole som nick. Men valset og litt innom Marilyn, siden Anna Nicole av en eller annen grunn fikk meg til å tenke på Marilyn Monroe.

Jeg var ikke veldig aktiv, og slettet det jeg skrev, og vekslet med nick.  Jeg var mest på test og hadde overhode ingen planer om å bli her, og jeg hadde hvertfall ingen gjennomtenkte planer for en blogg som skulle belyse meg og “bli min”. Jeg var på vift, så på fotoinnlegg, leste mange innlegg, debatterte og kom med noen frekkiser selvsagt, igjen mest for å se om det ble lagt merke til. Jeg var nok ikke frekk nok, for jeg ble ikke det gitt. Bare en gang, da jeg brukte ordet spetakkelmenneske om en eller annen.

Jeg skrev noen få innlegg, mest hjernestøv. Jeg søkte og testet. Jeg visste ikke og hadde ingen formening om hva jeg skulle skrive om… ennå. Så jeg fortsatte å lese, og så hva andre brukte sine blogger til, og ble svært fasinert… og inspirert, og en dag satt jeg og følte jeg måtte bli “seriøs” som alle de andre om jeg ville bli her, og jeg ville bli… her. Jeg likte dette.

Jeg har alltid blitt kommentert for viljen min. Joda, jeg kan være sta og egen, stolt og til tider teit. Å joda! Det ligger en vilje bak slikt og skal jeg si. Men mest av alt er jeg seig. Jeg gir meg liksom ikke. Jeg drev kickboksing en sesong, og var nok ikke akkurat et naturtalent nei, men det de kommenterte i enkelte øvelser var jo nettopp det der da at jeg gav meg jo ikke.

Så ordet viljen dalte liksom ned som en ren selvfølgelighet, og igjen før jeg egentlig fikk tenkt meg om var jeg alt godt i gang og viljen var etablert. Viljen ble liksom meg, men bare liksom.

Så ser jeg dette navnet, som tatt ut av en roman. Noe det faktisk også er. Det inneholdt alt, og sa alt.

Vida – av det latinske ordet vita, som betyr liv, som ved å søke life blir enda bredere. Vida kan og reflektere til det franske ordet vide som betyr tom, tomrom, intethet. Det var hos Breiflabben jeg bestemte meg, der han la ut noen nydelige vårbilder, og vi nevnte at vinteren er også både etterlengtet, nydelig og levelig så lenge man vet at etter den kommer våren med lyset og det grønne, og deretter sommeren. Når disse er over, og høsten som er min favorittårstid melder seg igjen, lengter jeg igjen til winter. Og slik går hjulene rundt.

Så mitt nye nick representerer liv. Alt liv. Selve livet.

Men og tomhet.

Og jorden. For oss, selvfølgelig og naturlig. Nemlig årstider.

Jeg er Vida Winter, fra nå, og bloggen min er ennå viljen. For hva skal man med alt dette uten viljen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende