Vi skulle et sted. Slik må det ha vært, for jeg hadde fått på meg skjørt og jakken jeg brukte til spesielle anledninger. Selve slangeskinnsjakken. Som egentlig var av kjempe uekte, men det var mye mere moro å gå med slangeskinnn på seg enn plast så jeg kalte den det. De svarte blanke finskoene stakk ut under meg der jeg satt på huk og ventet på at mamma skulle bli ferdig å stelle seg selv, og den hvite møstrete longsen husker jeg godt for den hadde jeg fått streng beskjed om ikke og skitne til.

Det må akkurat ha regnet, for den uasfalterte veien hadde mange vannfylte hull bortetter seg.

Jeg gikk veldig forsiktig for ikke å bli våt, så satt meg likegodt ned og studerte vannpyttene og de bittesmå fine fargerike småsinglene som vistes mye bedre når de var våt enn tørr.

Den var rosa, hvertfall i våt tilstand, den jeg løftet opp. Den var nesten helt rund, men bare nesten. Som en ert, bare rosa. Jeg lot den rulle mellom fingrene, mens jeg kjente på formen. Den var perfekt.

Så datt det ned i hodet mitt. Som ting ofte kan gjøre helt uten grunn. Ville den passe? Jeg rullet den litt til, og så nærmere etter. Den var jo presis slik at den ville passe. Ja?

Jeg førte hånden mot nesen, og kjente etter med fingeren. Joda, den ville passe. Så jeg stakk den inn. Den passet helt perfekt den. Ja, den passet så perfekt at den ikke ville ut igjen. Det var som om den alltid var ment å skulle ligge der inne i den lille nesen sin.

Litt oppgitt over at den rosa stenen ikke ville komme ut igjen, prøvde jeg med to fingre å få den ut igjen, med det resultat at den ble skjøvet ytterligere inn. 

Da ropte mamma fra hjørnet at hun var klar.

Jeg tuslet bortover, mens jeg nøye passet på å ikke gå i vanndammene. Mamma stod klar med sykkelen som jeg skulle sitte bakpå. Hun hadde tvinnet barnesetet fast i bagasjebrettet slik at jeg kunne sitte der uten å falle av.

- Du mamma…

- Fort deg nå. Oppi med deg.

- Men du mamma…

- Kom da.

Så løftet jeg hodet med godt innsyn til nesen, og pekte.

- Hva?

Jeg pekte og løftet hodet litt til. Hun bøyde seg ned.

- Blør du? Jeg ser ikke noe blod.

Jeg vred hodet og pekte. Så så hun den, den lille rosa.

Etter høyrearmen ble jeg dradd inn, og alt av mulig utstyr på kjøkken og bad ble prøvd, men siden stenen passet så perfekt ville den jo ikke ut. Den hadde visst flyttet inn for godt.

Så i finstasen bar det til legen i stedet, bakpå mammas sykkel.

Egentlig syntes jeg det var litt mye styr og ståk for en liten rosa sten. Den gjorde jo ikke vondt en gang.

Vel fremme på legekontoret kom jeg inn med en gang, og legen lo og godklappet seg på lårene av mitt lille stenpåfunn. Denne var ny, sa han. Men legen visste råd, og hentet frem en sak som jeg i ettertid minnes som en fugeklemmer, bare at denne gav gass. Han testen den foran meg, og jeg lo av ham. Han var artig. Flaska skjøt ut litt gass. Han fortalte at dette var en nysegass. I ettertid vet jeg ikke om det finnes noe på et legekontor som heter det.

Han stakk tuten på gassflasken opp i neseboret, mens han holdt klut under. Det var jo ikke plass til så mye annet inni nesen siden den rosa stenen hadde flyttet inn, så det rant mye ut.

Umiddelbart kjente jeg det stikke og kile, og en nys bygget seg opp.

Atsjoo.

Men stenen hadde begynte å slå seg til ro der inne og hadde ingen planer om å forlate sitt lille nye rede.

Legen trykket mere gass inn i nesen, og nå kjente jeg det gli bakover. En meganys bygget seg opp.

ATSJOOOOOO.

Det var bra legen ikke satt rett foran meg når nysen kom, for stenen kom som en rektyl og smalt i veggen bak legebordet i superjumbofart.

Legen lo,  jeg lo, og til og med mamma lo.

Den lille rosa stenen, den lo ikke.

 

Tidligere - Klok av skade.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende