Basert på boka Band of Brothers av Steven Ambrose kom tv-serien med samme navn i 2001. I ti episoder får vi sterke filmatiserte skildringer basert på overlevendes (og avdødes) minner om personlige og krigsbaserte opplevelser, tanker og følelser sett fra enkeltpersoners syn med start fra deres treningsleir i Camp Toccoa, Georgia med mottoet Currahee (som var en lang, stupbratt fjellside de måtte løpe opp og ned med gjevne mellomrom) til de ble regelrett kastet ut i krigen når de ble ble sluppet i fallskjerm over Normandie under invasjonen, og frem til krigens slutt.

E Company, eller Easy Company som det ble kalt er et av de mest kjente kompanier i den amerikanske hær. Den huset fra start 139 mann, men med erstatningesmannskap som ble sendt inn ettersom tap av menn startet, er den totale størrelse på 162 mann. 

Jeg har ikke lest boka, men jeg er på vei. Jeg så serien når den kom, og jeg så den igjen nå, og det var ikke en gang for mye. Snarere tvert imot. Serien er så vellagd, så sterk og troverdig i all sin grusomhet og sannhet, at jeg tror jeg må se den igjen og igjen og igjen. Den bærer hele sin styrke på det enorme samhold som oppstod mellom disse guttene (for dette var unge menn) som tilbragte nærmest hver dag sammen i årene 1942, da treningen startet til krigens slutt i 1945.

Skildringene er voldsomme og de er sterke, men de er og dypt rørende. Hver episode starter med at veteraner fra det opprinnelige Easy Company forteller, og allerede her senser man forskjellen på de involverte, deres syn på krigen, takling av det de opplevde, så og tapet av deres venner og ønsket om å overleve. De som portrettertes i serien har alle den skjebnen serien viser, overlevd, såret eller drept. Det berører meg sterkt å se og høre slike skildringer fra noen jeg vanligvis ville oppfattet som en “vanlig” gammel mann. Disse gir ansikt til krigen, og jeg lytter, og jeg får dyp respekt.

Serien tar for seg forskjellige slag, men det som jeg husker best er nok slaget ved Bastogne som levnet soldatene ute i iskulden i en hel måned, med for lite av alt, som mat, klær og ammunisjon.

Richard Winters, Major Richard Winters, går som en rød tråd gjennom hele serien, men det er mange enkeltpersoner vi og stifter bekjentskap med. Både de som overlevde og de som døde. Vi møter flere, alt fra høyt rangerte autoriteter ned til menig.

Winters innehar ekstremt god fokus og oversikt, medmenneskelighet med evne til å se sine soldater og vinner respekt for både gode lederevner og mot. Han er den perfekte soldat. Han hverken røyker eller drikker. Han holder en høy stjerne hos sine medsoldater. Winters lever den dag i dag, og er 91 år gammel.

Hans gode vennskap med Lewis Nixon kommer godt frem, tross deres store forskjeller som personer. Et godt eksempel på at folk i samme båt aksepterer hverandres forskjeller når målet er det samme. De kjente hverandre før krigen, og var venner helt til Nixons død i -95. Jeg fikk stor sans for Nixon, som uansett hvor de var fant både tid og plass til sin VAT 69.

Vi møter Kaptein Herbert Sobel, som var Easy Companys første møte med en autoritet. Sobel gjorde seg fort mislikt, for med sin uhyre strenge, disiplinerte og urettferdige trenerstil vant han aldri sann respekt fra sine soldater. Han var rett og slett upopulær. Dog han fikk ros for å ha skapt det beste kompani i fallskjermtroppene var han en dårlig leder, med dårlige evner for militær strategi og kartlesing. Men tross hans ekstreme treningsform og upopularitet, er det flere av de overlevende i Easy Company som takker Sobel for at de overlevde. Han gjorde dem sterke.

I perioden 1942-1945 hadde Easy Company 6 kommandanter. Den første var Sobel. Sobel ble forflyttet til Chilton Foliat, mye pga opprøret hans dårlige lederevne førte til da kamptrening startet i England. Hans erstatter ble Thomas Meehan. Meehan tjente først i B Company (Baker) og fikk aldri vist sine lederevner for Easy Company, da flyet han var ombord i ble truffet av tysk artilleri under invasjonen av Normandie.

Easy Company var da alt spredt over for alle vidder på bakken i kaoset de møtte i Normandie og en periode ble de forskjellige kompanier nødt til å samarbeide med de de fant før de klarte finne veiene til sine rettmessige baser. Richard Winters måtte ta over da de måtte innse at Meehan var gått tapt.

Winters var den fødte kampleder, og jeg tror en del av ham gjerne ville fortsatt med det selv etter den dag han ble forfremmet til bataljonleder. Hans bragd som leder i kamp er høyt ansett, og slaget på det som blir omtalt som Brécourt Manor Assault blir den dag i dag brukt som et skoleeksempel på West Point. 

Winters erstatter ble Frederick T. “Moose” Heyliger. Hans lederskap ble og forholdsvis kort da han ble skutt av en av sine egne som overnervøst løsnet skudd på vakt da han tok ham for en fiende. Heyliger var sammens med Winters da han ble skutt. Han overlevde, men Easy Company måtte ha en leder.

Norman Dike ble overført til Easy Company under “kamphvile” og trening i England mellom D-dagen og fremmasjen mot Bastogne, og Dike blir ikke fremstilt som en god leder. Han fikk fort tilnavnet “foxhole-Norman”, fordi han for det meste satt der, eller forsvant på lange gåturer. Hans fraværelse og lille interesse for sine menn som satt i sine ”foxholes” i iskulden i flere uker, omringet av tyskere, sultne, redde og nå mer enn noen gang burde hatt en sterk leder førte til at soldatene begynte å utvikle dårlig moral. Dikes vei til Easy Company blir sett mer på som å ha gode høytstående venner enn gode høytstående evner, og soldatene, mye fordi Dike på mange måter henviste dithen, ble mer eller mindre etter Heyligers frafall uoffisielt ledet av Carwood Lipton. Han viste en nesten overnaturlig evne i en tid de satt fast i vinterkulden utenfor Bastogne.

Dikes ble avsatt da han førte sine menn i den nærmest visse død ved å vise ekstremt dårlig evne til planlegging, kordinering og mot ved et viktig slag for å ta Foy, og Winters som bataljonleder måtte avsette ham og innsette den myteomspunne Ronald Speirs midt i kampens hete. Speirs (som opprinnelig tjente under D Company (Dog) viste et overmot uten sidestykke, noe som førte til at de overraskende vant slaget de først så ut til tape. Speirs var den soldat det verserte mest rykter om, og ble tidlig en legende, men han har aldri bekreftet eller avkreftet ryktene (se “rumors” under link) som gikk om ham. Winters omtaler ham som den fødte drapsmann, men ikke i negative toner, og tross sine til tider utradisjonelle løsninger i kamp var han en ekstremt høyt ansett soldat og leder.

Da Winters innsatte Speirs løp han rett inn i kampsonen fra venstre til midtre og så til høyre flanke, og gav ordrer. Så løp han likegodt til et team Dike hadde sendt på ville veier, slik at de nå befant seg midt blandt tyskerne uten hverken kontakmulighet eller hjelp av sine medsoldater. Speirs løp rett frem, forbi tyske tanks og forbausede tyske soldater, og overraskelsen og sjokket må ha paralysert de. Men sjokket var jo størst når Speirs ikke bare løp den ene veien, men og tilbake uten å motta en kule fra sine sjokkerte fiender. Han ble etter slaget utnevnt som leder for Easy Company og var det resten av krigen. Speirs var den som ledet Easy Company lengst.

Men også blandt soldatene i Easy Company befant det seg mange modige, overmodige, sterke og solide menn. Vi møter flere i serien. Flere som levde da innspillingene tok til, og flere som og lever i dag. Enkeltskjebnene er mange, og de er forskjellige. Berettelsene i Band of Brothers baseres på disses memoarer og brev. Flere har og skrevet bøker. Gjennom disse blir vi og kjent med mange av de unge, tapre menn som ikke lengre lever for å kunne fortelle.

Dette er ingen helteserie, selv om man får dyp medfølelse og blir glad i de involverte. Den viser guttenes forskjeller på godt og vondt, og det kommer godt frem hvor tøft møtet med krigens død og herjinger var for den enkelte. Noen taklet det bedre enn andre, og selv om noen knakk ble de ikke sett ned på av resten. Alle led, alle var i samme båt og alle visste.

Navn som peker seg ut i serien er mange, og noen av de ser du link til under her.

  • First Lieutenant Robert Brewer
  • First Lieutenant Lynn “Buck” Compton
  • First Lieutenant Jack Foley
  • First Lieutenant Roy Gates
  • First Lieutenant George Lavenson (d. July 1944)
  • First Lieutenant Henry Jones
  • First Lieutenant Sterling Horner
  • First Lieutenant Robert I. Matthews (d. 6 June 1944)
  • First Lieutenant Thomas Peacock
  • First Lieutenant John Pisancin
  • First Lieutenant Robert Rousch
  • First Lieutenant Raymond G. Schmitz (d. 22 September 1944)
  • First Lieutenant Edward Shames
  • First Lieutenant J.B. Stokes
  • First Lieutenant Harry Welsh (27 September 1918 – 21 January 1995)
  • Second Lieutenant James L. Diel (1922 – 19 September 1944)
  • Second Lieutenant C. Carwood “Lip” Lipton (January 30, 1920 – December 16, 2001)
  • Second Lieutenant Clarence Hester (first XO in 1942 toccoa)
  • First Sergeant William S. Evans (d. 6 June 1944)
  • Technical Sergeant Donald Malarkey
  • Staff Sergeant Charles “Chuck” Grant
  • Staff Sergeant William “Wild Bill” Guarnere
  • Staff Sergeant John Martin
  • Staff Sergeant Darrell “Shifty” Powers
  • Staff Sergeant Murray B. Roberts (d. 6 June 1944)
  • Staff Sergeant Floyd M. “Tab” Talbert
  • Staff Sergeant Joseph Toye
  • Sergeant James “Moe” Alley Jr.
  • Sergeant Leo Boyle
  • Sergeant Gordon Carson
  • Sergeant Burton “Pat” Christenson
  • Sergeant Forrest “Goodie” Guth
  • Sergeant Herman E. Hanson
  • Sergeant Walter L. “Black Jack” Hendrix
  • Sergeant William F. Kiehn (1921 – 10 February 1945)
  • Sergeant Warren H. “Skip” Muck (d. 10 January 1945)
  • Sergeant Elmer L. Murray Jr (1921 – 6 June 1944)
  • Sergeant Richard E. Owen (d. 6 June 1944)
  • Sergeant Robert Rader
  • Sergeant Denver “Bull” Randleman
  • Sergeant Carl N. Riggs (1920 – 6 June 1944)
  • Sergeant Paul Rogers
  • Sergeant Wayne “Skinny” Sisk (1922-1999)
  • Sergeant Roderick Strohl
  • Sergeant Amos “Buck” Taylor
  • Technician Fourth Class George Luz
  • Technician Fourth Class Frank Perconte
  • Technician Fourth Class Carl C. Sawosko (24 November 1920 – 13 January 1945)
  • Technician Fourth Class Benjamin J. Stoney (1921 – 6 June 1944)
  • Corporal William Dukeman Jr. (3 September 1922 – 5 October 1944)
  • Corporal Walter M. “Smokey” Gordon
  • Corporal “A.P.” Herron (d. 13 January 1945)
  • Corporal Donald Hoobler (d. January 1945)
  • Corporal Earl “One Lung” McClung
  • Corporal Francis “Frank” J. Mellet (d. 13 January 1945)
  • Technician Fifth Class Herman F. Collins (12 July 1924 – 6 June 1944)
  • Technician Fifth Class Joseph D. Liebgott
  • Technician Fifth Class Eugene “Doc” Roe
  • Technician Fifth Class Jerry A. Wentzel (d. 6 June 1944)
  • Technician Fifth Class Ralph Hansel Wimer (5 July 1921 – 6 June 1944)
  • Private First Class Robert Van Klinken (1919 – 20 September 1944)
  • Private First Class Alex Penkala (d. 10 January 1945)
  • Private First Class Edwin E. “Doc” Pepping (b. 1922)
  • Private First Class Edward Tipper (b. 3 August 1921)
  • Private First Class David Kenyon Webster (2 June 1922 – 9 September 1961)
  • Private First Class Hank Zimmerman (b. 26 March 1925)
  • Private Albert Blithe (25 June 1923 – 17 December 1967)
  • Private Maxwell Clark (b. 22 June 1922)
  • Private Roy Cobb
  • Private Rudolph Dittrich
  • Private Joseph Dominguez
  • Private George Elliot (d. 6 June 1944)
  • Private Bradford Freeman
  • Private Antonio “Tony” Garcia
  • Private Everett J. Gray (d. 8 June 1944)
  • Private Terrence C. Harris (d. 18 June 1944)
  • Private Lester “Leo” Hashey (d. 11 December 2002)
  • Private Harold G. Hayes (d. December 1944)
  • Private Edward “Babe” Heffron
  • Private Richard J. Hughes (d. 9 January 1945)
  • Private Eugene E. Jackson (d. 15 February 1945)
  • Private John A. Janovec (d. May 1945)
  • Private Ed Joint (b. 18 February 1923)
  • Private Joseph M. Jordan (d. 6 June 1944)
  • Private John T. Julian (d. 1 January 1945)
  • Private Paul E. “Frenchy” Lamoureux
  • Private Joseph A. Lesniewski (b. 29 August 1920)
  • Private Clarence “Clancy” Lyall (b. 14 October 1925)
  • Private William T. McGonigal Jr (d. 6 June 1944)
  • Private Vernon J. Menze (10 September 1924 – 20 September 1944)
  • Private William S. Metzler (1922 – June 1944)
  • Private James W. Miller (1923 – 20 September 1944)
  • Private John N. Miller (d. 6 June 1944)
  • Private Alton More
  • Private Sergio G. Moya (1921 – 6 June 1944)
  • Private Patrick H. Neill (1926 – 13 January 1945)
  • Private Ernest I. Oats (1921 – 6 June 1944)
  • Private Patrick S. O’Keefe (3 April 1926 – 8 February 2003)
  • Private Cleveland Petty
  • Private John Plesha
  • Private Joseph Ramirez
  • Private John E. Shindell (1925 – 13 January 1945)
  • Private Gerald B. Snider (d. 6 June 1944)
  • Private Frank Soboleski (b. 18 June 1925)
  • Private Ralph Spina
  • Private Elmer I. Telstad (d. 6 June 1944)
  • Private Herb Suerth
  • Private Allen Vest
  • Private Thomas W. Warren (d. 6 June 1944)
  • Private Kenneth J. Webb (d. 13 January 1945)
  • Private Harold D. Webb (d. 13 January 1945)
  • Private William “Bill” Wingett
  • Private Robert “Popeye” Wynn (1921–2000)

The 506th Parachute Infantry Regiment/Trooper Pictures.

Band of Brothers, Krigens Brorskap som den heter på norsk, er en av de aller beste tv-serier jeg noensinne har sett, om ikke den beste. Den berører, den treffer, den engasjerer og den gjør vondt men gir og viten, innsikt og forståelse til den grad man kan få det av en krig. Skuespillerne er håndplukket til sin respektive roller, noe som gjør filmen ekstra troverdig, og det å følge disse guttene gjennom disse årene har beveget meg dypt.

Band of Brothers er viktig, og jeg synes det er viktig for oss som ikke levde da å prøve forstå hva våre tidligere generasjoner har gjennomgått.

Vi må ikke glemme, og jeg synes, selv om det er grusomt, at vi, og de som kommer, skal fortsette å huske grusomhetene fra andre verdenskrig.

Har du ikke sett serien anbefaler jeg den på det sterkeste!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende