I stede for å ligge valgte hun å tasse bak sengen, på dens vei mot operasjonssalen. Hun visste etter samme opplevelse to ganger før at noe så normalt som en liten gåtur ville bli en last i den nærmeste fremtid.

De store grå dørene åpnet seg. Hun entret sakte inn. Gangen var full av liv, og ei tralle med en nybakt mor med babyen på sin mage trillet ut forbi henne. Synet dannet tanken; noen får og andre fjerner. Hun så etter miraklet som gled forbi, ut av de gråe dørene, og lurte på om hun skulle gråte nå. Nå. Var det nå tårene skulle komme. Hun kjente etter, men følte ingenting. Ingen tårer kom.

Masker ble dyttet ned, og ukjente fjes kom mot henne med utstrakte hender. -Hei, jeg er …, og jeg er din anestesielege. -Hei, jeg er …, og jeg er … bla bla bla. Ikke et av navnene gikk inn, men hun hilste og smilte tilbake, og slapp seg ned på en stol som ble anvist henne. -Sitt her litt mens vi gjør oss klar.

Hun hadde ikke satt seg før de var klar. Eller hadde hun.

Hun ble lagt på operasjonsbordet, og tenkte plutselig at ingen visste hvem hun var. Ingen av alle disse grønnkledde biene med soleklare oppgaver visste noe om henne, hva hun hadde opplevd og hvorfor hun var her akkurat nå. Hun var en fremmed. Hun var et nummer i en rekke. Hun snudde hodet og så utleggeren der armen som skulle innta bedøvelsene skulle ligge, og plasserte den der. Et bilde av dødsstraff passerte netthinnen, og hvem hun hadde oppgitt som nærmeste pårørende rakk å sveipe innom, og disse linjer nederst på arket: Narkose innbærer og risiko.

Hun vendte blikket opp, og kjente roen legge seg. Ansikter dukket opp i synsfeltet med gjevne mellomrom med innspill om hva de foretok seg. Hun nikket, sa ja og samtykket til alt. Hun senket blikket og forberedte seg på det totale mørke, og denne merkelige følelsen som alltid kom etter narkosen. Tapet av tid. Samtidig erkjente hun at visse ting var best å totalmiste.

Det er over. Hun er våken.

Hjernen begynner der den slapp. Det er som om ingen tid har vært tapt. Hun trenger ingen restarter for å huske, for alle tanker hun for sin del nylig hadde er der når bevisstheten er tilbake.

Fingrene famler og kjenner, lettet puster hun ut. Alt er som hun håpet. Nå kommer dagene med smerter. Først skal hun bare sove seg gjennom det første døgnet.

To dager senere er hun hjemme. Følelsen av at hun kom hjem for tidlig, nå som sist, og gangen før er der, men hun vet. Sykepleierne gir alltid en trygghet, de er bare et snortrekk unna. Her kommer ingen. Her må hun klare seg selv.

Og hun klarer seg selv. Nå som før. Smertene blir en stund, men de vil avta som dagene går. Hun vet det. Hun har gjort dette før. Hun har tenkt disse tanker før.

Men dette var siste gang, tenker hun, mens hun stryker på den ennå ømme magen. Hun ser på mmsbildet som akkurat kom, og kjenner seg glad. Bildet er av en baby som kom i natt. Hun tenker på moren og babyen som trillet forbi henne på hennes vei inn for å avslutte alle disse årenes problemer. Hun tenker på telefonen hun akkurat fikk fra ei venninnen, der hun fortalte om sin lille niese som satt på trappa og ventet på sin pappa i to timer, før mamman endelig kom hjem og fant henne, slapp henne inn, og lokaliserte pappa død på jordet. Den lille jenta var nå farløs.

Hun tenker på hvor lite vi har å si til hva vi vil i livet når omstendigheter av og til blander seg inn og bestemmer over oss i de valg vi gjerne ville tatt selv.

Hun tenker på hvor sårbar hun er, hvor sårbar alle er, og at hun må lære seg å leve med det hun har fått og ikke det hun ikke har fått eller ikke kan få. Hun må lære seg å leve med ting som de er. Hun erkjenner dette, og kan dermed og tillate denne håpløse tankeideèn som somme tider dukker opp, som får henne til å tro at hun kan endre det uendrelige. Fordi det er menneskelig.

Hun kjenner at hun er der. Hun er fremme. Og hun er takknemlig.

Endelig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende