Alle ansikter er særegne. Plasseringen av øynene, nesens fasong, brynene og rammen rundt i form av kraniet, benstruktur, hår og ikke minst hårfestet. Alle momenter er med på gjøre et ansikt særegent og bare ditt.

Allikevel trenger hvertfall ikke jeg mye fantasi for å få et menneske til å ligne på et annet. Så en busstur i tjukk-Oslo kan dermed bli både interessant og artig. Ja, faktisk så gleder jeg meg ofte til bussen kommer for å se hvem som kjører.

Bussjåfør-Sammy Davis Jr. The one and only. Ubetalelig, og slående lik. Alt er på plass, hudfargen, barten, den spisse haken… slightly underbitt, og ja, selv brillene er like. Han er faktisk så lik Sammy Davis Jr. at jeg tror han har spesialtbestilt brillene for at pakken skal bli fullstendig. Nå har jeg ennå tilgode å høre ham synge, mens han fører høy både sigar og stettføring, men man kan da ikke få alt her i livet. Ikke en behagelig busstur engang, for Sammy her kjører burn-burn og brems-brems teknikken, og den er svært ubehagelig. Pang! Stopp!

Har du sett Shrek-filmene? I den første har vi den onde prinsen som vil ha prinsessen og halv kongeriket-varianten, hvorpå han sender Shrek den grønne for å redde prinsessen fra den ildsprutende dragen. I en scene, når prinsessen er reddet, kommer den onde prinsen ridende i sin rustning. Tilsynelatende langbent, helt til han hopper ned av hesten, og samtidig ut av rustningen, og levner bena igjen der oppe. Vi ler jo godt av hvor kort han egentlig er (noe det selvsagt gjøres et poeng av i filmen) når figuren samtidig er ond, maktsyk og skal ha det vakreste av det vakre. Bortsett fra det gjeve kjevepartiet til den animerte onde prinsen, så har jeg altså bussjåfør-Ond Prins. Selvsagt helt uten å vite om han er spesielt ond, noe jeg ikke tror for han er hyggelig nok han. Kjøre kan han og… sjokkerende nok, siden alle ombord satte øreplugger, mobiler og aviser i halsen da han en dag måtte ned fra sin høye hest…øøøh…sete for å hjelpe en dame. Høyt der oppe satt han, og langt der nede stod han. Og han var ikke animert!

Bussjåfør-Calamity Jane. For det er alltid ei dame i gutteflokken. Og denne snakker seg forsinket. Hun er kronisk forsinket, men veldig hyggelig. Ja, kanskje litt for hyggelig. Hun skriver datoer for de som har droppet, glemt eller oversett det… og s-n-a-k-k-e-r seg gjennom h-v-e-r-t-t-a-l-l. Slikt tar tid, når man skal være behjelpelig for alle. Hun kjører som en unggutt fra Mysen, og bussen ligger nærmest på to hjul i svingene mens hun tygger skrå og spytter som en bryggesjauer. Muligens for å ta inn tapt tid. Pen dame, røft utseende. Sheela og gorilla i en pakke. En ekte Calamity.

Bussjåfør-Russel Crowe. Boy, voy, moy. Min favoritt! Må jo si at det er Gladiator-Russel vi snakker om her. Rakrygget, blåøyd, røff og smooth på samme tid. Kjører som en drøm gjør han og, med sine myke starter og myke stopper. Slikt legger selvsagt ei våken jente merke til, og tenker sitt… myyyk start, myyyk stopp… hmmmm. Det synde er bare det at… Russel har tydeligvis byttet rute, eller fått seg en ny rolle et annet sted.

Så hvis noen har sett en Gladiator Russel Crowe-kopi kjørende på noen ruter i Oslo, tjukk-Oslo eller andre nærliggende steder, vennligst si ifra omgående!n

Du er på busdriver-wath-duty.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende