Det må man ha, et julebord til hygge og glede sammens med gode kolleger. Benytte en sjelden anledning til å treffes utenfor jobbens rammer, kle seg litt opp, og ta frem og på den dritdyre parfymen som glitrer med sine edle dråper litt bak de dagligdagse og dra på et litt ekstrastrøk med glitter og gloss.

I år falt valget på CATS som i år var oppsatt på lune og trivelige Chat Noir. Nesten litt for sent siden vi gjorde et skjebnesvangert valg på vei til Oslo, og hoppet av bussen ved Sinsen og løp til t-banen som ville bringe oss høyere opp i sentrum og nærmere Chat Noir. Hadde det bare ikke vært for at banen var over ti minutter unna så hadde det gått helt fint. Vel, fint gikk det jo og vel fremme, sent men godt dog, var vi de siste som fant setene våre før showet startet.

Jeg ble sittende litt på ytterkanten på stolen, småstresset i kroppen etter tidsreset og litt overumplet av alle de dansende kattene med denne følelsen av at noe var glemt. Etter et drøyt kvarter gav jeg etter og måtte ut i garderoben for å sjekke at alt var der. Knotet litt med døren ut av salen, uten at det var en dør. Eller dør var det jo, men i mørket så jeg ikke at døren bare stod foran en gardin for å holde lysstrimer ute. Vel ute snublet jeg nesten i en katt, som sa heeei, før jeg kavet meg til garderoben og fikk bekreftet at alt var der.

Vel inne igjen fikk jeg den ro over meg et show som Cats fortjener. Jeg fikk med meg alle nyanser av kostymer og spesielt sminke. Her var gjort en formidabel sminkejobb, der særpregene til hver enkelt kom frem i det malte katteansiktet. Chat Noir er et lite teater, og scenen er nesten en del av lokalet. Det blir en mektig opplevelse, og vi satt på 2. rad og hadde førsteskueplass. Høydaren var når gammelkatten viste seg å være selveste Thoralv Maurstad. Det ble liksom noe eget over hele showet når en så anerkjent og etablert skuespiller som ham tok turen ut i kattedrakt.

Etter showet hadde vi et lite mellomspill på Dagligstuen på Continental i påvente av at klokken skulle bli spisetid. Vi hadde bestilt bord på Dinner, Kinas svar på tidligere og nå stengte Bagatelle i Oslo. Oslos definitivt mest populære kinesiske spiseri, med en helt overkommelig pris.

Herlig atmosfære, proff service, rene toaletter og stappefullt for årstiden og julebordsesongen.

Jeg hadde et magisk rødvinsglass, for jeg drakk og drakk… og drakk.. og drakk.. og det ble aldri tomt. Jeg drakk og skravlet, og drakk litt til, og kjente på hodet at vann og smart å drikke litt innimellom. Det er bare det at rødvinesglasset hele tiden stod nærmest, og det var noe i det hele tiden.

Da vi glade, mette og fornøyde gjorde retrett for å rekke siste bussen hjem, følte jeg meg litt som hovmesteren i Grevinnen og Hovmesteren der han peiler seg innpå glasset for å treffe det, for jeg måtte lukke ene øyet for ikke å se dobbelt. Alt nedover Karl Johan var dobbelt, og det var forferdelig mange mennesker overalt som alle hadde en tvilling. 

Vi kjørte to busser hjem, og jeg hadde to menn med hjem, men jeg kom likevel hjem med bare en hanske. Jeg holdt godt fast i gubben som sjeldent har vært så blid, og han var riktig stolt av sin fru som hadde hatt en så koselig aften på byen, selv om hun så på han ved siden av hver gang hun pratet med ham.

Klær flagret, sminke ble fjernet og det Viljènske hjullebor var over. Snork!

Dagen derpå var det dåp. Ugh!

Og Lillingen, han var hos farmor. Og da jeg hadde manekeng for ham i forkant av årets julebord, og viste frem den nyinnkjøpte harmensbuksen, avslørte blikket hans ham. Men da jeg spurte om han likte klærne og syntes jeg var fin svarte han diplomatisk; – bare hvis du syns.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende