En lykkelig slutt! Det fikk endelig ekteparet Caroline og André Rostrup, etter hele elleve mislykkede graviditeter der ti av de var spontan for Carolines del og èn et mislykket førsteforsøk for surrogat, Indiske Geeta Sudhir Jadhav, som er en av mange som stiller seg tilrådig i seriøse surrogatvirksomheter i India. Lykken er komplett, ekteparet Rostrup har fått sitt etterlengtede barn, og Jadhav, som alt hadde fjernet sine eggledere og var bestemt på ikke få flere egne barn har gjort sin egen, sin families og sine barns fremtid tryggere for en stund.

Så hvorfor ses dette på som moralsk nedrig av enkelte samfunnshjørner her i landet? Surrogat er altså lovlig i India men ikke i Norge. India, et land i østen, en del av verden vi her til lands liker å føle oss sterkt overlegne over når det kommer til mange andre samfunnsrelaterte spørsmål.

Skal ekteparet Rostrup ses ned på som utnyttere av fattige Indiske kvinner? Det er nemlig politisk ukorrekt her til lands å bruke surrogat for å få sitt eget etterlengtede barn. Det er nemlig helt greit å adoptere en annen kvinnes barn fra et annet land, men ikke bruke en annen frivillig kvinne i seriøse utenlandske foretak til å befrukte henne med ens eget egg og spermie og få med seg hjem sitt eget biologiske barn. Det fant familien Rostrup ut da de skulle hjem, for da fikk de problemer med å få personnummer til den lille. Deres eget kjøtt og blod.

Bare hør på innvikletheten: “Etter endeløse telefonsamtaler med norske etater får Caroline og ektemannen beskjed om at de må møte opp på det norske konsulatet i Mumbai sammen med surrogatmoren og hennes ektemann. Der må surrogatmoren og mannen signere NAVs papirer på at Geeta gir foreldreansvaret til Carolines ektemann. Som biologisk far til barnet kan han ta Ella med seg hjem til Norge. Deretter må Caroline stemorsadoptere babyen.”

Hvorfor holder Norge seg slik til surrogat? Her er vi på stamcellenivå, dog dette er heller ikke lovlig i Norge, og jeg må innrømme at jeg vet for lite om dette til å føle hverken det ene eller det andre om akkurat det, men bare for å illustrere hvilken vei vi allerede tenker så holder Norge igjen på surrogat. Ja, jeg vil og si at å tillate et menneske å skifte kjønn, noe en kan gjøre i Norge, kan stilles ved siden av dette, noe som for meg er helt absurd ved siden av det å kunne få et barn!

Å føde er ingen menneskerett, det kan jeg skrive under på! Men jeg hadde langt på vei foretrukket surrogat enn adopsjon hadde jeg stått overfor et valg. Hvorfor får ikke norske kvinner dette valg og presenteres for seriøse foretak på lik linje som ved adopsjon? Er det noe annerledes for en kvinne å føde et barn og fjerne seg fra det, sette det bort, forlate det eller gi det frivillig til adopsjon for aldri å vite hvor det ble av enn å frivillig bære frem et barn og gi det bort etterpå? Et barn som aldri var hennes? Jeg har store problemer med å se særlige forskjeller, men bare goder. En kvinne som gjør noe frivillig, med viten og vilje og får betalt for det under ryddige forhold må da være å fortrekke fremfor noe annet.

Og ikke kom med menneskehandel, for det er et problem som finnes i like stor grad ved adopsjon, ja om ikke mest ved adopsjon. Ved surrogat snakkes det hvertfall om ens eget barn, selv om det sikkert her og finnes grådige bakmenn.

Jeg ønsker familien Rostrup lykke til med den lille! Måtte det komme flere…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende