Sløret har lettet, og en nesten halvårig lesesperre har sluppet taket. Jeg, som vanligvis sitter med nesen nedi, går av toget med nesen nedi og benytter hvert ledige minutt til å lese har hatt et langt opphold. Det har og gått ut over lesing av blogger. Ja, selv skriving. Jeg gjorde nemlig dypdykk i krigsbiografier med start i juni i fjor, og viet derpå mine ledige stunder til nettopp det. Jeg er ennå preget dog videre nysjerrig på emnet, og dypdykket satte midlertidig stopp av lesing av alt annet stoff. Jeg klarte ikke absorbere det jeg leste, og til slutt gav jeg opp. Jeg trengte tid.

Jeg takker “Historien om Edgar Sawtelle” for det. Boken jeg nå leser.

Samtidig er jeg blitt uhyre kroppsfiksert. Ikke så gærnt at jeg legger meg under kniven type kroppsfiksert, men av den typen at vekta nå står fremme. Ikke ille det når den viser hele 6 kg mindre! På 2 mnd! Ja ja, slik er det med bryllup.

Jeg skal nemlig være forlover til sommeren! Og kjole fikk jeg og! Presset var lagt. 

Livet mitt i fjor på denne tiden lå opp mot en forandring. En STOR forandring. Etter mange års trøske ville jeg igjen kunne begynne å trene. Trøska er av den personlige karakter, hvilket vil si at noe måtte skje før flesket på ræva kunne trimmes vekk slik det burde trimmes vek. Nemlig med trening. Det var ikke så tøft som jeg fryktet. Nei snarere uforskammet mye lettere enn fryktet. Men så har jeg hørt at en tidligere godt trent kropp “husker”, og dog det er småtungt i starten, så kommer resultatene fort bare man gir jernet.

Så jeg gav jernet. Hadde jo en kjole jeg måtte inn i. Den kjolen ja, den er altså selve gulroten. I fjor måtte jeg nemlig ta målene, og freskt dro jeg fra noen cm her og der ettersom hvor på kroppen målene ble tatt. Jeg visste jo at ting skulle skje.

Godt over nyttår gikk altså ikke glidelåsen igjen. Dog jeg hadde trent en stund allerede, hadde mor nemlig ikke heeelt sluttet med potetgullet. – Huff og huff, sa gubben, – du rekker det aldri. Bare å sy den ut! – Ska æ fan ikke, sa jeg.

Etter en mnd gikk glidelåsen igjen. Bare at jeg fikk ikke puste…

Så nå har jeg drevet serrriøst fatburning og spist oftere, moderate måltider og intet snop, og jogget my ass off. Boot Camp på toppen av det hele har sørget for armer jeg kan vise meg offentlig med og ei rompe noe har skjedd med.

Så nå henger kjolen der, og bare venter på at jeg skal hoppe inn i den. Og nå er skojakten startet. Kanskje også et sjal for kjølige sommerkvelder må anskaffes?

Nå mangler bare solen som må komme slik at armene blir brune også. Ræva? Den kan fortsette å være hvit. Den ser bare gubben likevel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende