Jeg glemmer aldri følelsen. Følelsen av at jeg aldri kom til å smile igjen. At det å smile gjorde vondt. Det var ikke riktig. Jeg begikk en urett mot… noen. Mot meg? Mot den døde? Mot ansiktet mitt. Jeg ville ikke smile. Kunne ikke smile. Ville unngå å smile.

Når pappa døde…

Når leppene dro kinnene til siden til et ufrivillig smil jeg ikke ville gi, kjente jeg hver celle, hver smilestrek som om ansiktet var dekket av våt leire som hadde størknet, og alt sprakk. Hver muskel strittet i mot.Det føltes som noe revnet, og det stivnet til en grimase jeg måtte kjempe for å fjerne igjen. Jeg strøk hendene hardt på kinnene, opp og ned som jeg kremet de, som om det hjalp å fjerne sporene etter smilet. Det ulovlige smilet.

Inni meg var det forbudt. Likevel fant jeg flere anledninger der et smil var forventet, i en normal hverdag. Min hverdag var ikke normal. Normalt var som en gammel historie jeg ble fortalt om.

Men dagen kom. Den dagen ansiktet sprakk. Og den dagen gikk meg hus forbi. Flere dager senere, flere enn jeg vet om, og ansiktet sprakk ikke lengre. Jeg visst ikke når det hadde sluttet å sprekke. Det hadde bare sluttet.

Å smile var ikke lengre vondt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende