Det rumler i magen, tennene løper i vann og når du entrer inngangspartiet til matvarebutikken og lunker innover ender du likevel opp med få åpenbaringer om hva du kan tilfredstille magen med. Matvarebutikker i Norge er nitriste, lite kreative og utvalget er spinkelt. Og da snakker jeg om billigmatvarekjedene, og ikke en og annen enkeltstående butikk som f eks Jacobs eller Smør Persen som har egenproduserte svindyre varer vi alle kan sikle på men få har råd til.
 
I vårt nærområde er vi heldige som har Meny som matvarebutikk. Jeg sier heldig fordi Meny har etter norsk målestokk bortimot ALT, og når en handler på Meny kommer man hjem med alt som står på handlelisten. Handler vi på Kiwi, Rimi eller Rema (for å ta disse) må vi alltid stikke innom en annen butikk etterpå for å kjøpe det disse ikke har.
 
Så la oss se på Meny. Dyrere JA, enn de tre nevnt over, men Meny har og First Price-serien som vel må være den definitive prisvinner. Meny har og Jacobsvarer og andre varer som er dyrere, men de har bra utvalg. Billig, middels og dyrt. Ferskvarer, frysevarer og et bedre utvalg enn sine konkurrenter på enkeltvarer der kunden selv kan velge hvilken pris de vil betale, eller hvillken type pasta, sort potet, sort tomat eller påleggsleverandør de vil kjøpe fra. Selv i melkedisken står vi overfor et valg, selv om det ikke alltid har vært slik med tanke på smøringsskandalen for noe år siden.
 
Så ser vi på billigmatvarekjedene. Poenget med disse såkalte billigmatvarekjedene er Menys rake motsetning. Varebeholdning! Store varelagre koster nemlig. Og begrense vareantallet minker tilbudet til kunden, men sørger og for at prisene kan holdes lavere. Derfor dette treffende navnet vi først stiftet bekjentskap med fra billigvarekjedene, Rema 1000 eller Rimi 800. 
 
Rema ble opprettet av Odd og Ole Reitan, altså Reitan Mat, som derpå ble til Rema. Rema 1000 lød kjedenavnet og det er det vi kjenner i dag, og tusen tallet indikerer altså vareantallet. Reitan-kjeden åpent sin første butikk i 1979.
 
Men den som var først ute her til lands var Stein Erik Hagen, selve Rimi-Kongen, som startet i 1977. Da het kjeden Rimi 500. Så ble det endret til Rimi 800 når varelagret økte. Når kjeden utvidet varelagret ytterligere ble navnet endret til bare Rimi, som er det vi kjenner kjeden som i dag. 
 
Kiwi er den yngste i rekken, og en ivrig konkurrent, men prinsippet er det samme. Begrenset vareutvalg til faste lave priser. Og alle disses mål er å ha varer som er mest etterspurt.
 
Men hva gjør disse billigmatvarekjedene med kostholdet vårt? Det dreper sikkert ikke matlysten, og ikke blir vi syke heller, men en ting er sikkert, og det er at billigmatvarekjedene sørger for at vi har et lidelsesfullt kjedelig og lite spennede matvareutvalg som igjen sørger for at vi nordmenn er blitt noen nitriste ganefrydere.
 
Jeg ler når jeg hører noen si at de synes maten i Hellas er smakløs og uspennende. Hva spiser vi hjemme da, siden vi synes den greske maten er kjedelig? Hva savner vi mest? Kneipbrødet, som forøvrig kan brukes som mordvåpen allerede dagen derpå, med bringebærsylttøy på fra Rema? Lettmelka? De fem youhurtvariantene vi tross alt kan velge mellom? Nei, jeg vet! Godteriutvalget! Som har sjefsplasering i samtlige butikker her til lands, og i resten av norden for den saks skyld. For dette er en sannhet. Godteri som regnes som èn varegruppe, tross alle enkeltstående fristelser som finnes under begrepet er den varen som tilegnes mest hylleplass i Norge og hos våre granner, og er det siste vi passerer på vei ut døren. Blir vi stående i kø foran kassene er det bare å begynne å plukke. Snickers, potetskuer, en ditten og en datten. Pang! 200 kroner dyrere. Men dette er en annen side av saken, men viktig likevel.
 
Maten vi daglig har tilgjengelig for oss her til lands er begredelig. Det er en opplevelse å stikke innom butikker i andre land, som f eks Finland, som har et utvalg og kjøpemarkeder vi nordmenn bare kan drømme om. Enorme kjøledisker med alskens varianter av youghurter og andre meierivarer. Kjøttdeiger der en kan velge hvor mye fett en vil ha i eller hvilke kjøttyper en vil ha blandet sammen. Et hav av forskjellige frukter. For ikke å snakke om brødutvalget. En fryd! 

Her til lands har vi eple, banan og appelsin, bortsett fra Meny som i tillegg har bær, rikt grøntutvalg og andre salater enn kinakålen som i tillegg smaker vondt. Finland har et enormt utvalg av tørrvarer og annet, og det er en ren herlighet å vandre mellom hyllene i en matvarebutikk som faktisk BYR på noe.
 
Norge ses på som et av verdens rikeste land, men ingen klager mer enn en nordmann. Hvor mye alt koster er bare en av klagene, men brukes hyppig. Men og utvalget. Så hvorfor nøyer vi oss med blilligvarekjeder som Rimi og Rema og Kiwi når vi egentlig ikke er fornøyde med de?

Nå har jeg handlet på Meny i årevis, for begynner du først å handle der kommer du deg ikke bort derifra rett og slett fordi når du stikker nesa inn i en av disse andre finner du ikke det du skal ha. Det du har blitt vant til å finne. Og jeg må faktisk si at prisen ikke er svimlende mye høyere, for den dagen du skal ha annet enn kneip MÅ du et annet sted, og sjansen for at du da kjøper noe du ikke hadde bruk for er dermed steget kraftig likevel, så hvorfor ikke likegodt gjøre hele innkjøpet der du vet du får alt?

Jeg er gammel nok til å huske når vi handlet over disk. Leverte lappen og fikk alle varene servert i ferdigpakket pose. Det var en fornøyelse, for ikke å snakke om hyggelig! Nå blir vi nesten provosert og føler inntreden i vår private sfære om en annen står bak kassa og pakker posene for oss.

What will become of us?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende