Du vet når du går i egne tanker, og nesten ikke enser at du ikke er alene i universet. Plutselig snapper du ut, og hører og ser igjen. Så lurer du på hvor de siste 200 metrene du akkurat gikk ble av.

I dag var bare en av de gangene jeg opplevde det.

Jeg stod opp som vanlig, spiste frokost som vanlig, og gikk til bussen som vanlig. Men da jeg stod og ventet på bussen husket jeg brått at jeg begynte på jobb litt senere i dag, så egentlig kunne jeg tatt morgenen adskillig mere med ro enn vanlig. Jeg bestemte meg fort siden bussen alt var på vei, og heller ta “melkeruten” og lese Dan Brown`s “Det tapte symbol”, og kanskje stjele meg til en ekstrablund. Sanneligmeg fikk jeg gjort begge deler.

I byen tenkte jeg å sette inn litt penger i banken siden jeg faktisk hadde noe å sette inn og gikk av bussen like ved banken, men automaten ville ikke ta sedler så da droppet jeg det, og tuslet videre. Jeg følte jeg hadde et hav av tid, og tittet i vinduer og snuste på byluften. Jeg klarte også å bestemme meg for at jeg skulle tilbake til den og den butikken og kjøpe det og det  ved en senere anledning. Jeg er flink til det nemlig, å finne ting jeg liker der og da, la være å kjøpe det, og føle at jeg har god tid til å stikke innom og kjøpe det senere når pengeboken tillater det eller av andre grunner, bare for senere å oppleve at tiden har gått i fra meg, og når jeg endelig stikker innom butikken igjen har de selvsagt endret hele varesortementet, sikkert både en og to ganger siden jeg var der sist, og at jeg selvsagt atter har mistet sjansen til å få det fine jeg plukket meg ut. Heldigvis er jeg også flink til si til meg selv at det sannsynligvis ikke var meningen at jeg skulle ha varen, for det dukker sikkert opp noe enda bedre senere.

Men èn ting skulle jeg ha, og det var joggesko. Skikkelige joggesko til utendørsløping. Så der jeg vinglet fra butikk til butikk mens jeg småfilosferte dypt i egne tanker, var nesen rettet mot XXL.

Jeg snappet ut når jeg entret lokalet, og snuste på den deilige kaffelukten fra det lille kafferiet som ligger like innenfor døren. Jeg registrerte en person foran meg på vei inn i butikken, peilet meg inn på rulletrappen opp, mens jeg kastet et raskt blikk ned på personen som akkurat hadde vært foran meg mens trappen førte meg oppover. En ung mann, eller voksen gutt, alt ettersom hvordan man ser de.

Så smilte han til meg, og blinket. Blinket! Ikke et rusk i øyet blink, men et flirte blink. Unge gutten! Jeg var jo alt oppe når jeg oppfattet hva som hadde skjedd, og måtte dra på smilebåndet. Hva fikk en ungdom til å blinke til ei dame som kunne vært mora hans? Jeg hadde ingen svar.

Men en ting er sikkert, jeg har følt meg jævelig ung i hele dag!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende