Vanligvis legger man ut bilder når man skal fortelle om et sted, men defekt kamera satte en stopper for det denne gangen. Jeg skal ha det tilgode, for etter mitt aller første besøk til den største av de greske øyer, den frodige fjellbesatte perlen i Middelhavet, Kreta, har det gitt mersmak. Vi reiser garantert tilbake!

Etter årevis av skryt fra de som reiser dit om igjen og om igjen, ofte til det samme sted, anbefalelser om å lese meg opp om øya og anbefalelser på spesifikke reisemål på øya har jeg egentlig alltid hatt intensjonen om å reise dit. Vi har bare ikke kommet oss dit før nå. Valget fallt på Platanias ved Chaniakysten, en drøy mil vest for Chania.

Kreta

Det var ikke et dårlig valg. Det viste seg å være et meget bra valg.

Platanias er en av mange byer som ligger som perler på en snor bortover den nordvestlige delen av Kreta, langs den populære strandstripen kjent som Chania-kysten. Platanias er en litt livligere by og en tanke mer befolket. Det er likevel et veldig lite sted. Skal jeg gjette anslår jeg befolkningen i feriesesongene som firedoblet, men det er en vill gjetning basert på følelsen en får ved å være der. Det høres lite trivelig ut, men det var det altså ikke. Jeg tror størrelsen på øya og korte veier til omkringliggende byer og andre severdigheter sørger for at det er levelig både for oss som turister og  befolkningen.

For Kreta er en stor øy, med mange fastboende innbyggere, og ikke en ferieskapt øy med tilreisende feriearbeidere. Mitt inntrykk er, selv om det langs kysten selvsagt bæres preg av å imøtekomme oss turister,  at det er den lokale greker som har startet butikk, matvarebutikk, restaurant, hotell etc.

Hver morgen tok jeg meg en lett joggetur før varmen ble for intens, og benyttet anledningen til bokstavelig talt å snoke i de fastboendes bakhager. Ikke frivillig dog, for en vei er en vei her til lands, og passerer du et gjerde vet du liksom at du er på privat grunn. I Hellas går det og veier, og i et kryss med tre veier inn tok jeg  f eks den til venstre og jogget forbi frodige limelunder, appelsinlunder og noen hønsefjøs før veien brått kunne stoppe. Jeg så ingen skilt om hverken privat vei, blindevei eller annet, så da var det bare å snu å jogge samme vei ut igjen. Møtte jeg en greker på sin velbrukte scooter hilste han blidt uansett hvor langt inne på hans eiendom jeg tydeligvis var. Ved en anledning visste jeg nok at jeg var dypt inne på privat grunn, for jeg svingte av på en kjerrevei innimellom trærne. Det var en spesiell affære, for da jeg startet avstikkeren var jeg på en velbrukt traktorsti mellom grønne limetrær sådd i perfekte linjer, men så plutselig var jeg inne i en kjempetett bambusskog, og mørket og kjøligheten kom umiddelbart. Det var så tett at solen og varmen ikke tørket den fuktige bunnen, og høyden på bambusen hadde lagt seg over stien som et tak da traktoren en gang hadde brøytet seg vei gjennom der for å få veien videre til de bakenforliggende lunder. Tettheten i buskaset var total og gjorde det ufremkommelig, noe som fasinerte meg samtidig som det skremte meg litt for jeg var så langt hjemmefra. Midt inne i “tunnelen” følte jeg meg som en liten Hobbitt på vei til Mordor, før jeg igjen var ute i varmen.

Strendene er kilometerlange, og brede. Fordi det store hav er rett utenfor kan bølgene være store, noe vi fikk erfare ved noen anledninger. De tøffeste, eller skal vi si de dummeste, fikk kjenne på de mektige kreftene tross det var annonsert rødt flagg, og ble kastet og dradd ned av kjempekreftene og fikk sår og andre skader. Strendene på Chania-kysten veksler mellom fin gråbeige sand og finslipt grus. Ble du utsatt for bølgekraft der det var grus var skadeomfanget adskillig værre. Nærmere Chania kom store, flate finslipte svaberg frem mellom sanden, og det var slettes ikke overalt at du fikk solseng. Det fikk du ved byene. Fordi vannet var i konstant bevegelse var strendene forskjellig fra dag til dag, så der det dagen før var grus kom vi til ren sand dagen etter. Strendene er ikke det jeg vil omtale som perfekte, og slettes ikke barnevennlige, men de var så store og mektige og det blåste friskt og deilig hele tiden. Stranden hellet nedover mot vannet, noe som gjorde sanden veldig tørr rundt sengene, så det ble veldig varmt som dagen skred. Her gikk vi ikke uten sko. Mange tavernaer lå mot stranden, der noen hadde happenings for sine gjester noen kvelder i uken. Vi fant et lite familiedrevet hotell med basseng og servering mot stranden, hvilket var perfekt for Lillingen, og ble invitert til en buffèt en kveld. Sammens med 25 andre kom vi til dekt langbord, og ble nedlesset med tzasiki, brød, gresk salat og kjøttboller til forrett og en fantastisk hjemmelaget lemon chicken med ovnsbakte poteter til hovedrett servert til solnedgangen. Vi endte kvelden med Zorba-dans rundt bassenget, mens barna fikk nattbade. Denne hyggelige familien hadde alle grener av familien i drift, og med oss hjem vår siste dag gav bestemor oss en flaske fyllt med hennes fantastiske hjemmelagde olivenolje vi hadde stiftet bekjentskap med hele ferien.

Chania by ligger veldig nært Platanias, en drøy halvtime med buss eller kvarter med bil. Buss gikk det hele tiden så det var bare å stille seg på busstoppet så kom det en ganske fort. Vi fant fort frem til gamlebyen, Splantzia og senere Evraiki, og fant like fort ut at det var dit alle ville for der kokte det. Trange smug med utallige butikker, restauranter og annet endte opp på havnen som hadde enda flere restauranter. Vi fant oss en liten italiensk restaurant, og var ferdig når mørket var kommet. Så fant vi de egentlige smugene, “gjemt” ved en smal inngang ved festningen.  Topanas åpenbarte seg.. Der var suvenirbutikkene borte, for her var det den greske maten som regjerte drevet av de lokale. Det slo meg at atter en gang følte jeg meg i en fantasy verden. Dette var Diagonallmeningen. Det var, der med den kullsvarte himmelen som tak og små trapper opp høye vegger, dunkelt lys med naboveggen så nærme at en kunne føle en kunne ta på den om en strakk seg ut av vinduet, en helt spesiell atmosfære.

Poenget er at selv om Kreta har vært i turisters interesse i så mange år, er det så mye lokalt der. Vi brukte våre dyrebare to ukers feire til å innse at vi hadde funnet oss en ny favoritt, en ny perle. Før var vi store entusiaster av de Joniske øyer utenfor vestkysten av Hellas, men Kreta stiller i en annen klasse, og jeg tror størrelsen på øya har mye av den æren. Vi solte og badet oss denne gang, sightset lite, for vi visste at vi skal tilbake. Vi brukte tiden til å bli kjent i nærområdet, se på mulighetene, og tro meg, de er mange.

Håper du og ble fristet nå!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende