En av mange grunner for at Hitler tapte (1)

En av mange grunner for at Hitler tapte (2)

En av mange grunner for at Hitler tapte (3)

En av mange grunner for at Hitler tapte (4)

Hitlers person – den store plan om rask seier, den skrantende psyken og fornektelsen om nederlaget.

I mine små innlegg om min oppfattelse av hvilke momenter som var med på ødeleggelsen av Hitlers visjon om Det Tredje Riket og enden på WW2 avrunder jeg med selve personen Hitler. For best å uttrykke dette velger jeg å sitere fra Antony Beevor`s egen hånd fra den velskrevne og reasearchoverlegne boken “D-Dagen”. Ingen hadde større skyld i ALT som skjedde enn Hitler selv. Det blir noen boksider jeg nå skal sitere, men ta deg tid til denne, for disse ordene samfatter på en formidabel måte hvilke fortvilte forhold de tyske stillingene befant seg under, og hvilken kamp kommandantene og offiserene hadde med sin egen uvillige, vrangsynte og sannhetsfornektende øverstkommmanderende, Der Führer Adolph Hitler. Dette skjedde før 20. juli-attentatet:

Kort før Cherbourgs fall foretok Hilter det siste besøket sitt i Frankrike. Han var i en uforsonlig stemning. Ordren hans om å feie de allierte tilbake på sjøen var ikke blitt utført,og han betraktet sine øverste kommandanter i vest som defasister. Hitler beklaget seg åpenlyst i OKWs hovedkvarter over at “feltmarskalk Rommel er en stor og inspirerende leder i seier, men så snart det oppstår den minste vanskelighet, blir han fullstendig pessimist.”

På sin side skjulte ikke Rommel sin misnøye med at Hitler blandet seg inni hans ledelse av kampene. Selv høyere offiserer i OKW ble drevet til vanvidd av Hitlers mani for detaljer. Han insisterte på at hver eneste stilling skulle markeres på kart i 1:25 000-format. En dag la han merke til at antallet antiluftskytskanoner på Kanaløyene øyensynlig var blitt redusert med to. Han forlangte at offiseren som var ansvarlig skulle straffes for å ha redusert forsvaret, men i virkeligheten hadde en eller annen tellet feil den første gangen. Uten at Hitler noen gang i sitt liv hadde besøkt Caen-området, plaget han stadig OKWs stab med plasseringen av to enheter med flerløpte bombekastere som tilhørte 7. og 8. Nebelwerfer-brigadene. Han insisterte på at de ville avgjøre resultatet i den britiske sektoren hvis de ble anbrakt på et spesielt sted øst for elven Orne.

Til tross for sin tidligere uenighet om taktikk, ønsket Rommel og Geyr von Schweppebburg å trekke seg tilbake til bortenfor linjen ved elven Orne. Geyr innså at det var meningsløst å sette i gang er større motangrep med stridsvogner innenfor rekkevidden av de allierte marinekanonene. I stedet ville han ta i bruk en “jungeltiger-taktikk”, med plutselige stridsvognraids. Dette skjedde nettopp da Hitlerjugend hadde begynt å få kalde føtter etter hard medfart fra kandiernes side. Men Rommels krav om fleksible aksjoner”, som betydde rett til å trekke seg tilbake uten å rådspørre Der Führers hovedkvarter, og forslaget om å trekke seg tilbake til den andre bredden av Orne, var i direkte strid med Hitlers ordre om at hver eneste tomme jord skulle holdes.

Hitler hadde bestemt seg for å ha et oppgjør både med Rommel og Rundstedt, og innkalte dem til en konferanse. 16. juni fløy han fra Berchtesgaden til Metz i sin private Focke-Wulf Condor. Ledsaget av general Jodl og medlemmer av militærstaben sin, fortsatte han i konvoi til Margival i nærheten av Soissons. Bunkerkomplekset i Margival var blitt innredet i 1940 som hovedkvarteret hans under den forestående invasjonen av Storbritannia. Det var anbrakt i en dyp jernbaneskjæring like ved en tunnel, der Der Führers spesialtog kunne søke ly.

Neste formiddag ankom Rundstedt og Rommel som de hadde fått beskjed om. Hitler så usunn og overtrett ut, noterte Rommels stabssjef Speidel.”Han lekte nervøst med brillene sine og fargeblyantene han holdt mellom fingrene. Han satt fremoverbøyd i stolen, mens feltmarskalkene ble stående. Den tidligere suggerende makten hans lot til å ha forsvunnet. Etter korte og kjølge hilsener, uttrykte Hitler skarpt og med høy røst sin misnøye med at de allierte hadde lykkes så godt med landsettingene, forsøkte å finne feil hos de lokale kommandantene og beordret at Festning Cherbourg skulle holdes for envher pris”.

Rundstedt kom med et par innledende bemerkninger, og ba så Rommel avgi sin rapport. Rommel snakket om “det håpløse ved å kjempe mot en enorm fiendtlig overmakt i alle tre dimensjoner.” Han snakket om den sviktende fly- og marineoppklaringen,men la vekt på at divisjonene hans langs kysten ikke var blitt overrumplet og at “offiserenes og troppenes innsats i denne ujevne kampen hadde vært overmenneskelig”. Han forutså at Cherbourg ville falle, og angrep hele Hitlers politikk som hadde bestemt at rundt seksten festninger langs Kanalen og kysten av Bretagne skulle holdes til det siste. I alt var rundt 200 000 mann og verdifullt materiell bundet opp i forsvaret av dem, og de fleste tilfeller ville de allierte simpelthen omgå dem. De allierte landsatte to til tre divisjoner i uken, fortsatte han, og selv om de var langsomme og metodiske, ville de tre våpengrenene i Wehrmacht simpelthen ikke makte å motstå denne overveldende kraften. Rommel ønsket å trekke seg tilbake 10 til 15 kilometer øst for elven Orne. Dette ville sette ham i stand til å trekke ut panzerdivisjonene for å omgruppere dem til et massivt motangrep. Han ønsket også å forberede linjen langs elven Seine på forsvar. Rundstedt støttet disse forslagene. Han ønsket tilbaketrekning til bortenfor Loire og Seine, og oppgivelse av hele Nordvest-Frankrike.

En opprørt Hitler nektet å se fakta i øynene, og kom med “en lang, selvsuggerende tale”. Han forutså at V-1-raketten, som dagen før for første gang var blitt tatt i bruk i stort omfang, ville “få en avgjørende virkning på resultat av krigen mot England”. Deretter avbrøt han diskusjonen for å diktere en kunngjøring om V-våpnene til representantene for rikspressesjefen. De to feltmarskalkene måtte stå der og lytte til en avsindig Hitler-monolog. Hitler nektet å la V-våpnene bli rettt mot brohodene eller mot de sørlige kysthavnene i Storbritannia. Han insisterte på at alle måtte rettes mot London, for å bringe britene i kne. Da Rommel kritiserte mangelen på støtte fra Luftwaffe, erkjente Hitler at han var blitt narret av flyledelsen, men så hevdet han at “svermer” av jetjagere snart ville innebære slutten på alliert luftherredømme.

En stadig mer sint Rommel forlangte at reprensentanter for OKW skulle besøke fronten og selv oppdage situasjonen. “De forlanger vi må ha tillit,” sa han til Hitler, “men vi får ingen tillit selv!” Hitler ble øyensynlig blek over denne bemerkningen, men forble taus. Som om den skulle være en støtte til Rommels argumenter om alliert overlegenhet, tvang en flyalarm dem på dette tidspunktet til å gå i bomberommet.

Så snart de var kommet ned dit, oppsummerte Rommel den videre situasjonen, med Tyskland isolert og Vestfronten i ferd med å klappe sammen, mens Wehrmacht sto overfor nederlag så vel i Italia som på Østfronten. Han henstilte inntrengende til Hitler om å gjøre slutt på krigen så fort som mulig. Hitler ble rasende. Luftwaffe-adjutanten hans bemerket senere: “Dette var det siste Hitler ønsket å høre fra munnen på en feltmarskalk.” Han svarte skarpt at de allierte ikke ville forhandle. Dette hadde han rett i, mens Rommel og deltakerne i julisammensvergelsen var håpløst optimistiske. Men Hitler fortsatte å insistere på at de allierte var blitt enige om å ødelegge Tyskland. Derfor “ville alt være avhengig av en ‘fantastisk motstand’”. Da Hitler sendte vekk Rommel, sa han: “Ikke vær bekymret for ledelsen av krigen, men konsentrer Dem om invasjonsfronten.”

Rundstedt og Rommel forlot Margival etter å ha fått beskjed av Hitlers sjefsadjutant, general Schmundt, om at Der Führer om et par dager ville besøke La Roche-Guyon for selv å snakke med feltkommandantene. Men da de vendte tilbake til sine respektive hovedkvarterer, fikk de vite at en V-1 rakett pga en feil i gyrokompasset hadde eksplodert over bunkeren kort tid etter at de hadde reist. Hitler vendte fort tilbake til Berchtesgaden samme kveld. Han forlot aldri mer Das Reich.

Det var synd at Strauffenberg og hans medsammensvorne ikke lyktes med sitt attentat 20. juli. Det er så mye som er synd. Det mest synde er at et helt folk en gang for så lenge siden tillot en mann som Adolph Hitler maktposisjon. Verden har hatt sine despoter. Adolph Hitler er den mest kjente. 

La oss aldri glemme den tapperhet som ble gjort av så mange unge menn og kvinner, og la oss aldri glemme de som betalte den ultimate pris, de mange tusener som gav sitt liv.  La oss aldri glemme den andre verdenskrig!

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende