I dag kom dilemmaet. I natt våknet Lillingen (som snart må bloggomdøpes for han er ikke så rent Lilling mer), og hadde vond hals. Problemet da var at gubben skulle stå opp en time senere og forlate heimen resten av uken. Mor ble derfor liggende lenge våken, med halsvondtånden til Lillingen  midt i trynet mens hun prøvde løse jobbkabalen hun visste ville komme. Når så klokken ringte var hun så trett at hun knapt visste hvilken side av sengen klokken ringte fra. Så trett var hun at klokken rakk å snooze før hun våknet helt (det skjer nemlig aldri). Strakk ut armen for å konstantere det hun skjønte få timer tidligere. Jepp, feber. Lillingen var syk og måtte være hjemme.

Så, der på sengen tekstet hun kollega, lærer og gubbe. Hvorpå kollega ringer, som og har et sykt barn i dag. Siden mor var først ute og i tillegg var gressenke, vant hun denne runden. Så kollega dyttet litt paracet i baken på sin lille, så kollega kunne gå på jobb, og leverte henne til barnehagen så hun kunne holde ut til pappa`n kom et par timer senere og hentet henne. Bare at kollega lurte på om den tredje kollega kunne åpne. Så melder den tredje kollega som også er blitt syk. Men det vet ikke den andre kollega… ennå.

Imens sitter mor hjemme og forstår at hun er i deep shit, for det er kurs-tider, hvilket betyr at den ene må være på jobb mens den andre og tredje er på kurs, eller noe sånt. 

Hva gjør man da? Jo, man ringer svigers og forteller alt med så mye innhold og så fort at de avbryter mor underveis for å tre støttende til. Så mor ber rett og slett svigersene ordne denne sykdomskabalen seg i mellom.

Men mor kjenner seg og litt syk. Men bare litt. Hvertfall ikke nok til å kalles syk. Syk kan hun være en annen gang.  Når det passer litt bedre. Mor skal på jobb!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende