Vi har lest. Og lest. Og lest. Masse! Terpet, rimet, skrevet og repetert. Nå glir det lekende lett, og selv de vanskelige ordene går etter litt smaking med e-n o-g e-n b-o-k-s-t-a-v ganske så greit. Sj-lyder, skj-lyder, kj-lyder, hj-lyder, au-lyder, doble konsonanter og ord som uttales med dobbel men skrives med en.  Alt er nå lest, men noen lange ord kan likevel ennå være litt vanskelige, men ordgjenkjenningen er på mer enn god vei.

Tredjeklasse er for lengst i gang, og Lillingen går alt alene hjem. På nyåret reduseres SFO fra fem til tre dager i uken, men håpet er at dette skal gå så bra at han kan slutte helt. Mamma og pappa synes SFO er er unødig dyrt, når han er der så lite. Og når SFO i tillegg steg ved skolestart enda vår skole er en av de som er med i prøveprosjektet for heldagsskole, hvilket innebærer fire mindre SFO-timer i uken, knurrer vi når regningen kommer.

Fredager er det alltid jeg som har hentet Lillingen, men nå trenger vi ikke hente mer fordi han tusler hjem selv klokken halv fire. Det vil ikke si at vi ikke trenger være hjemme, vi trenger bare ikke å løpe hjem, men vi må komme hjem innen rimelig tid. Så jeg drar ennå fra jobb samme tid som når jeg pleide hente ham.

Men i dag skar det seg. Hadde jeg måtte hente ham hadde jeg nok satt inn høygiret, men siden jeg ikke måtte “rekke” noe lot jeg det ta den tid det tok uten stress.

Lillingen hadde jo alt ringt at han var kommet hjem, men jeg var en hel halvtime forsinket, så der jeg satt på bussen følte jeg for å ta kontakt siden jeg i tillegg ennå var en halvtime unna huset. Så mor sendte sms. Til sin åtteårige sønn.

“Går det bra?”

Jeg hadde for noen uker siden tatt han gjennom dette med sms da vi sendte tekstmelding til pappa. Finne mottaker, skrive og sende. Peace of cakao. Så lenge han kan stave selv, og ikke bruke ordvelger gikk det meget bra.

Etter ti minutter kom svaret.

“Ja”

Jeg ble så glad, og ikke minst, STOLT! Min sønn! Sukk. MIN sønn svarte på sin første sms til meg. Helt alene. Jeg smeltet, sukket, smilte… og svarte.

“Er nesten fremme. Kommer snart!”

Nesten med en gang (i en mors øyne) kom svaret.

“Greif”

En mor vet nemlig hva greif betyr, spesielt når jeg  derpå lepjet ut i moderlig stolthet, “Elsker deg”, og fikk mitt tredje svar på denne familiært historiske dag, “Greit”, som både ble rett denne gangen, og er et helt selvfølgelig svar å gi når noen sier man elsker deg, og at det ikke er så lett å skrive sms når det er bortimot tredje gang en gjør det i hele sitt liv. Hovedpoenget er jo at han nå kan kommunisere med oss pr sms.

Lillingen har blitt en stor gutt. Og stor gutt blir fort større. Han forandrer seg, og vi forandres med ham. Noe jeg og fikk erfare denne dag.

Gode og pizzamette satt vi på episode 3 med “StarWars”, en av hans definitive yndlingsfilmer. Men han er ennå ikke stor nok til å sitte stille når han ser film, spesielt ikke når det er snakkescener. Så da han tok opp godterikisten sin som vi kjøpte på taxfree forrige helg, og satte den mot skrittet og sa; “Se mamma, jeg puler”, holdt jeg på å svelge drøvlen med tunge, tanngard og hele sulamitten i et svelg. Det værste var at jeg først svarte, “mmm-mmm”… som jeg ofte svarer når han hele tiden sier mamma se ditten og se datten, før jeg snudde hodet og utåndet;  “hva sa du nå?”

“Jeg puler”, sa han som det mest selvfølgelige i verden.

Så kommer jo det mest åpenbare men mest undøvendige reaksjonsspørsmål fra min side. Sett i ettertid! Jeg er jo ikke klokere før etterpå!

“Hvor (fan) har du hørt det? Hvem (fan) har sagt det?”

“Erik!”

Så et litt klokere spørsmål.

“Vet du hva pule betyr?”

“Nei.”

Så nå vet min sønn at pule betyr samleie eller sex, men han vet ennå ikke ha det er. Det kan pappa fortelle ham. Min jobb er gjort i første runde. Men ikke før jeg gav ham en jobb først, og det var at neste gang Erik sier pule så skal han spørre Erik om HAN vet hva det betyr, hvilket han i følge min sønn sikkert ikke vet. Da skal Lillingen få fortelle ham hva det betyr, og så skal han be Erik slutte bruke ord han ikke aner hva betyr. Som om det hjelper, men endog. De kommer nok til å pule med både matbokser og dørkarmer en god tid fremover.

Såh, Lillingen er ikke lengre en Lilling. Han vil jo alltid være mindre enn meg, mitt lille, vakre, brunøyde vidunder, men en Lilling, nei, det er han definitivt ikke mer! En ny tid har kommet, noe som og skal merkes her inne! For dette blir det siste innlegget jeg lager om Lillingen, men det blir og det første jeg lager om Darlingen, som blir bloggnavnet han skal bære heretter, til han blir tennåring, som er fem år unna. Og om jeg ennå blogger da, så får vi sa hva som da skjer.

Se på dette som en introduksjon :)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende