Iskalde hender inni iskalde hansker. Behanskede hender stukket godt ned i de vide lommene. Jakken er vindtett, men hodeplagget manglet. Dobbelskjerfene blir separert. Det ene får ny jobb som hodeplagg godt surret rundt ørene fra vinden som blåser inn det ene øret og ut det andre. Været er som høsten vil ha det. Deilig, friskt, blåsende. Ikke for kaldt, men snikende.

Det er ikke lengre til verdens ende enn til fots. Jeg stod på toppen og beskuet enden denne høstdagen det ringe år 2010, og smakte på om jeg syntes disse glattpolerte svabergene fortjente å bli kalt verdens ende. Jeg kom til at de egentlig ikke gjorde det, men jeg forstod hvorfor noen en gang hadde gitt landskapet dette treffende navnet og for en genistrek det var å gi noe et slikt dommedags, eller evigvarende, alt ettersom hvordan man velger se på en verdensende som, med tanke på hvor lite som skal til for at en turist får en litt mere spesiell opplevelse av et sted.

VE 1

For en som har reist Norge, sett både nord, øst, sør og vest, fremstod ikke de måseskitbefengte steinene ved Verdens ende utenfor Tjøme mer spesiell enn noen andre steiner jeg har forsert i kongeriket, men det var allikevel med en viss nysjerrighet jeg rundet stien og lot landskapet fylle netthinnen. Vi var veldig heldige med været, men det var kaldt der nede ved havet. Eller der ute, som man vel heller sier. Og var jeg førsta her var jeg jo nødt til å ta hele veien, ut til verdens ende.

VE 2

Vannet var krystallklart, og hvit sand glimret tidvis i det grunne vannet rundt skjærene. Jeg kjente på kulden, men tenkte likevel på bading. Dette vannet var ment å bade i. Vi begynte på den lange veien, som hørtes lang ut, men som egentlig var kort. Båtlyder, vannlyder, vindlyder. Saltvannsduft.

Runde store steiner innbød til løpende små føtter. Ikke løp! Gå! Ingen ekko, bare ord sugd ned i vannet og ut i luften. Ingen strandede hvaler, men flere orange brennemaneter lå igjen i kulper havet hadde glemt igjen på sin ferd tilbake. Vi hverken hjalp eller følte med de, og valgte heller tro vi hjalp på nestes års sommerinvasjon ved å tre over de. Disse gelèklumpene som tror de en gang skal regjere planeten.

Så nå har jeg vært der. Hurra. Det mest spesielle med Verdens ende er navnet. Du kan til og med ta buss til Verdens ende. På bussen står det; Verdens ende 02. Eller noe sånt. I bunnen av veien ned til Verdens ende ligger en stor stall der vi kunne leid hest for en time eller planlagt litt bedre og leid hest med telting over natten. Vi hadde mest lyst å flytte inn i stallen, men vi måtte en tur først. Ja, nettopp, til verdens ende…

 VE3

And back again…

Da var alle hestene borte. Utleid og borte.

Jeg vil tilbake. Men ikke for andre grunner enn at jeg vil dit på sommeren for å bade. Og ri. Og telte. Kyst Norge er best på sommeren. Det vet ei Finnmarksjente med mor fra vestlandskysten. Har du ikke sett særlig mye av norsk kyst, er Verdens ende slettes ikke et dumt sted å begynne på.

God tur(ist)!

 

( Jeg har egenkaldhendig knipset bildene med mobil! )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende