Innhentet (1)

En Han og en Hun  

 Sammentreffet (2)

 

Det var en kald, perfekt vinter. Det prikket i kinnene i møte med den varme inneluften. Janne var alt kommet så hun gikk rett til disken. Samtalen gikk som vanlig, hvilket innebar lyttetålmod fra hennes side om Jannes menn, gjørender og ærender. Høytiden var over. Det nærmet seg avreise. Dette var hjemme. Hun hadde flyttet for mange år siden, men hadde alltid den samme følelsen nå hun kom hit. Hun kom hjem. 
 
De hadde planlagt det lenge. Etter høytiden ventet England og fotball. Årets tur. Kampen var ikke viktig bare den var der. I England.  Han tok den lille kofferten og tok et siste overblikk, mest av gammel vane når han ikke skulle komme hjem dagen etter, lukket og låste. Johans far skysset dem til flyplassen.
 
I god tid sjekket hun inn. OSL. De to ukene hun hadde vært hjemme føltes nå som to dager. Tiden hadde gått fort. Hun ville bli her. Hun ville hjem. Dette var hjem. Hun begynte å gå mot gate. Snart kom hun tilbake. For godt.
 
Ti store forventningsfulle menn trampet inn på flyplassen, sent men tidsnok. De hadde en lang reise foran seg. Første stopp Oslo, så et tidlig fly dagen etter. Stemningen var upåklagelig. Sekker, bager og kofferter ble i tur og orden hastet til innsjekk. De var på vei.
 
Akkurat i det hun valgte toalettet på flyplass og ikke i flyet, kom oppropet. Hun visste allikevel at hun hadde tid nok til å gjøre seg ferdig, trakk ned, skylte hendene og gikk tilbake til gate. Hun stilte seg bakerst. Halve flyet var ennå oppreist og stuet og pakket vesker og poser i bagasjehyllene. Setet hennes var fremst så hun slapp å stå og vente. Hun fant fort frem og satte seg. En familie på fire ble hennes reisefølge. Mor, ved hennes side, og de andre tre vis a vis. En drøy time, det klarte hun.
 
Store gutter tok stor plass. De satt bakerst, og han unnet resten av flyet deres distanse. Alle hadde gledet seg. Langhelg i England. Noen viftet med en avis. For å nå den måtte han halvveis reise seg. Han kastet et blikk fremover i det han deiset ned på setet igjen. Henne her! Hun skulle nok hjem etter høytiden. Han strakk hals, uten egentlig å trenge det. Han var høy. Så pen. Han så munnen hennes bevege seg. Smilet. Så var hun borte fra synet hans. Han hadde ikke sett henne inne? Hadde hun sett ham?
 
Hun hadde en travel helg foran seg, med pakking og flytting. Hun lukket øynene og sov seg til Oslo.  

Han kunne bruke toalettet bak, men valgte det foran. Hva skulle han liksom si? Snu. Han kunne snu. Snu! Men han fortsatte. Toalettet var ledig. Han gikk fort inn. Tok seg god tid. For god tid. Altfor god tid. Han måtte jo gå ut igjen. Idiot. Han gikk ut. Ingen ventet. Han kastet et påtatt tilfeldig blikk dit han visste hun satt. Han så hun hadde øynene igjen.
 
Hun var først ut av flyet, og begynte den lange vandringen mot bagasjeutlevering. Hun stilte seg øverst ved bagasjebrettet med kortest vei til døren. Startlampen kom på og bagasjebrettet startet. Familien på fire kom. De var sist. Hun smilte til moren, uten å forstå nikket hun forståelsesfullt. Moren lagde vifte med hånden og himlet med øynene. Hun flyttet blikket til et høyrøstet gjeng ved siden av. Guttetur. Øynene gikk tilbake til startstedet for bagasjen.
 
Han stod vendt mot henne på den andre siden. Gjør det. Før hodet hadde bestemt seg tok bena de første steg. Gjør det. Han så mot henne, der hun strakk seg frem mot en koffert. Han gikk fortere. Hun dro opp håndtaket på kofferten. Hun så opp.
 
Hjertet hoppet. Han her! 
 
Han smilte. Han trodde han smilte. Hun smilte tilbake, løftet haken litt, som i en hilsen. Bena fortsatte mot henne i det han hørte guttene bak seg. Hvor skal du, ikke gå, holde oss samlet, kofferten din kommer. Han gestikulerte at han hadde hørt. Snudde seg tilbake, men hun var borte. Så stod hun der, rett foran ham.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende