Innhentet (1)

Sammentreffet (2)

Vendepunktet (3)

Starten (4)

En Han og en Hun

Brevet (5)

 

Rene, tydelige bokstaver i et brev. Han kunne ikke huske sist han hadde fått et brev. Brevet manglet signatur. En mail hadde hvertfall hatt en avsender, et sted han kunne sendt et svar. Men et brev. Uten signatur.
 
En gang for lenge siden møttes vi. Èn gang!
Så møtes vi igjen, alle disse år senere. Jeg vet hva jeg føler.
I morgen klokken tre vil jeg være ved masten. 
Om du ikke er der. Da vet jeg.
  
Var det mulig? Nei! Hun var jo bortreist. Middagen, hun sa hun måtte bort noen uker. Han leste, prøvde å tyde ordene. Det måtte være henne. Men hun var jo bortreist. Men hvorfor slik som dette? Han visste hvorfor. Hans ord. Hans ikke-ord. Han visste hvordan han kunne være. Han visste hvordan han ikke ville være, men hvordan det alltid ble.
 
Angrende, forvirret, sitrende, forventningsfull. Skamfull. Likevel følte hun seg merkelig lettet. Glad. Etter middagen hadde hun forstått. Hun kunne ikke reise. Ikke akkurat nå. Noe annet var viktigere. Akkurat nå. Hun så seg selv,  foran postkassen, med et brev hun følte ville endre livet hennes. Hva hadde hun gjort? Hun skrev i affekt. Følelser. Som om hvis hun ikke gjorde dette, akkurat da, ville noe viktig forsvinne for henne. Hvorfor ikke ringe? For direkte. Hvorfor ikke oppsøke? For direkte. Følelser. 
Midt i virrvarret av følelser var det noe annet. Noe hun ikke klarte sette fingeren på. Noe som manglet. Noe var ikke riktig. Noe viktig. Så kom det. Det hun hadde glemt. Signatur. Hun hadde glemt å signere brevet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende