Innhentet (1)

Sammentreffet (2)

Vendepunktet (3)

Starten (4)

Brevet (5)

Møtet (6)

En Han og en Hun

Slutten (7)

 

Han kjente på minnene.
 
Det var en varm dag i august. Han trakk lungene full av sommerens siste sommermåned, og slapp luften sakte ut igjen, som å bevare de viktige ingrediense lengst mulig. Det raslet i trærne som så smått hadde begynt å tørket ut etter sitt frodige sommerliv. Han la hodet bakover og så etter lyden. På en av grenene satt en liten fugl og snakket til verden.
  
Den stille forsamlingen rundt ham begynte å røre på seg. Hodene, nikkende, forstående.
 
Det nappet i armen. Han så ned. Den lille smilte opp mot ham, og pekte. Han forstod.
 
Han rettet seg opp. Følte på minnene, og kjente en voldsom følelse, og en dyp takknemmelighet over å ha fått kjenne det livet han hadde fått kjenne. Så lenge. Han så seg rundt. Så bøyde han seg ned, og tok opp den vakre kransen med de sølvhvite båndene flagrende etter da de forlot bakken. Han la kransen på kisten i det den begynte sin siste ferd ned i jorden. Den lilles hånd kom inn i hans som en styrkedrikk.  Han kjente varmen bre seg. Savn. Sorg. Takknemmelighet. Kjærlighet. Han smilte til minnet, mens han så på kisten. Kransen. Senkende. Ned i jorden. Med de tydelige bokstavene på de perfekt utlagte båndene,  “Takk for barn og barnebarn. Takk for livet. Takk for kjærligheten. Takk for alt.”, på den ene. På den andre, “Til min kjære Julia. For alltid din, Thomas.”

I lommen hans lå et skrukket ark, et gammelt brev, med ennå tydelige bokstaver:

“En gang for lenge siden møttes vi. Èn gang!
Så møtes vi igjen, alle disse år senere. Jeg vet hva jeg føler.
I morgen klokken tre vil jeg være ved masten. 
Om du ikke er der. Da vet jeg.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende