The summer of 96 sitter ennå friskt i minnet, for det var den sommeren jeg oppdaget Skagen, Løkken, Blokhus og Ålborg. Den sommeren ble mitt første møte med danskelandet. Og ikke bare èn, men to ganger.

Den første turen gikk tidlig den sommeren, som da og var fin, men som vi ennå ikke visste skulle bli av den langtidsvarme arten. Vi dro 3-4 biler, og campet på en stor campingplass rett utenfor Løkken.

Du vet når du aldri har vært et sted, så er hver sving og hver dør du går gjennom en åpenbaring fordi du ikke vet hva du finner innenfor, bakenfor, rundtom. Alt er en førstegangsopplevelse og man suger til seg de visuelle inntrykkene, lukter de nye luktene og lytter til lyder som sikkert er helt lik hjemme, men fordi de andre sansene har sin førstegangsopplevelse eller opplever annet enn sitt vanlige blir lydene og litt annerledes. 

Det jeg husker best er inntrykket jeg fikk når vi putret nedover den smale veien mot stranden for første gang. Litt oppover for å runde den siste vollen, og når bilen var på toppen fanget blikket det store havet. Vi snirklet oss forbi bommen og ned på den lyse sanden og den brede, flate kilometerlange stranden åpenbarte seg for meg. Det sitter som spikket, det minnet. Og jeg tenkte at her har jeg sittet der oppe i Norge uten å vite at dette har vært så nært meg, hele tiden. Vi kjørte på stranden, og kjørte, og kjørte. Det var fantastisk. Danmark er virkelig fantastisk vakkert, og det ER deilig å være norsk i Danmark.

Derfor var jeg ikke tung å be da det bød seg en ny tur til Løkken senere den sommeren, da med to venner som i tillegg begge jobbet i politiet. Den første turen var bare en helgetur, men den andre ble en ti dager lang ferie. Og for en varme vi hadde! Da vi på første tur satt innendørs fra Larvik til Skagen fordi det var skarpt og kjølig over Skagerak, var det som om noen skrudde opp temperaturen og gjorde det varmere og varmere på tur nummer to. Vi solte og badet oss alle de ti dagene, koste oss med millioner av veps og marihøner som pga de ikketilstedeværende fjell i Damark ble ubarmhjertig blåst rett til havs. Etter en dukkert i havet var det alltid en veps du så først når du kom opp. Men de stakkars, var så forvirret og desorientert at de gjorde ingen skade.

Sikkert fem kilo tyngre etter numeros rød dansk salami på ferske baguetter fylte mine to politikompiser opp bilen med alskens øl og vin og så putret vi mot Skagen og fergeleiet igjen. Hellige meg hadde bare mine to flasker vin. Jeg har alltid irritert meg selv for min feighet til litt sånn sniksmugling, for min flaks tilsier meg at disse småskurkestrekene aldri lønner seg. For meg! For hver gang jeg prøver meg på en spansk en, særlig i trafikken, så står onkel polti der og sveiver meg inn.

Vel over gled vi ut av fergen etter alle de andre for siste distanse denne ferien, og der står Starsky med sine porno solbriller og vinker oss inn. Det var speil i glassene. Starsky kommer stor og viktig bort og ber oss bli sittende i bilen og vente. Mine to buddys var jo politi, så de parkerte høflig der de hadde fått beskjed om.

Det varte og rakk, og etterhvert kom der en til bil ved siden av oss, som fikk samme beskjed.

Mitt reisefølge så på med intresse og registrerte at av alle de sikkert hundre bilene som rullet ut var det kun to som ble vinket til siden. De ristet på hodet. For en skivebom!

Det gikk enda litt tid. Og enda litt. Og så hadde det plutselig gått veldig mye tid. Det kom ikke lengre biler ut av båten.

Mine to, må jeg si ganske store venner, begynte å synes dette var det de kalte uprofesjonelt, og brukte ord som underbetalt maktdemonstrasjon av den godeste Starsky, og ja, et heller dårlig varp mht til alle smuglerne deres politikompispartner sannsynligvis alt hadde sluppet gjennom, når han først viste interesse i å kanskje tro han hadde gjort et varp ved å stoppe oss. Jeg sendte lange bekymrede tanker til flaskene jeg visste lå litt her og der baki bilen, og mente varp ikke var så feil et ord å bruke, mens jeg fokuserte hjernen på hvor i kaoset mine to lovlige flasker lå slengt.

Så den største av gutta gikk til slutt ut av bilen bilen, lei og irritert, og da kom Starsky gitt. Løpende. – Sett deg inn i bilen igjen, befalte han. – Hvor lenge skal du la oss vente, spurte min et hode høyere politikompis mens han så ned på seg selv i speilglassene på Starkys pornosolbriller. – Sett deg inn i bilen! Jeg kommer til dere når jeg er klar. Han pekte hissig på bilen. – Nå har vi ventet lenge, og båten er tom. Når er du klar tror du?

Selv om jeg visste jeg var i godt selskap ble det plutselig litt ampert der utenfor, og Starsky hisset seg opp. Da gikk min andre kompis også ut av bilen. Starsky begynte å føle seg truet og brukte STORE og HØYE ord. Da tok mitt reisefølge opp politiskiltene sine i ekte amerikansk stil og klinte de opp i synet på Starsky.

Har du sett en albatross som lander? Ja, da begynner vi å nærme oss. Starsky ble… lam. Og kompis. Veeeldig kompis.  - Vi lurer bare på hvor lenge vi må vente, sa mine venner. – Æææ… mmm… øøøh… host… åja, dere er… host… i politet. Host. Host. For en kroppsspråksendring! Jeg aldri sett maken.

Mine venner satte seg inn i bilen igjen, mens Starsky sto på pasasjersiden og var nesten på stadiet til å gi nummeret sitt, så venn var han nå blitt. – Vil du ennå sjekke oss?, spurte den et hode høyere kompisen min. – Eeeh.. nei… beklager… host… dere er jo politi. Jeg går god for dere.

Så løftet jeg hånden og pep fra baksetet der jeg hadde sittet på førsteskueplass gjennom hele seansen, – du kan jo ransake meg… jeg er ikke politi!

- Host…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende