La oss snakke om det unsnakkeable. Det som er så naturlig, så sant du er et menneske da, eller et dyr, de gjør det nemlig de og. Alle gjør det! Så sant vi er alene da, eller med noen vi kjenner veldig godt, men som vi ikke snakker høyt om. Nemlig fjerten.

Vi promper! Mennesket promper. Dyrene promper. Fjerter, driter, fiser en glider. Slipper en due. Åpner ventilen. Letter på trykket. Letter på lokket. Lufter hunden. Skviker en skvak.

Vi lar den bedervede lukten sive ut gjennom våre anatomiske luftehull. Noen ganger små luktfrie lydløse putt-putt på tett befolkede steder, andre ganger kan selv den minste putt-putt være dødens farlig og av utenomjordisk art og stinke så jævelig at man kan tro det er et lik gjemt et sted. Men ingen kan jo ane at det er fra deg det kommer, så for all del, slipp den ut.

Etter en lang dag der vi har kjempet mot det høytrykket som innvendige har bygget seg opp kommer vi endelig hjem og slenger oss nedpå, åpner buksen og bretter opp genseren og letter på alt som har presset på den sprekkeferdige ballongmagen som på bussturen hjem stod i fare for å eksplodere kan vi nå sitte med magen tytende ut og slippe alle hemninger løs mens vi vrir på skinka og trykker ut ulemska til kroppens store fryd og tarmenes store velbehag. Ja, det til naboen dunker i veggen og ber deg dempe bassen.

Hvorfor må man alltid fise sånne skarpe når man sitter på offentlig toalett? Skviik, sier det. Eller phrutt. Lyd gir den hvertfall. Og akkurat når den kommer er det for sent å stoppe den. Ååh, høres det overraskende der innenfra der doene står linjet opp ved siden av hverandre. Skviik, gnuuk, woff og phoff. Så dette overraskende ååh`et. Alle vet jo at den kommer, vi bare håper i det lengste at den vil gli ut lydløst.

Menn, de bare bøyer knærne lett, for å åpne opp liksom. Skvææk. Ut med den. Så ser han glisende på naboen, som sier brææk i retur mens han nikker bifallende. Så rister de og går.

Noen kan samle opp. Lagre opp så mye luft, langt opp i tarmen, at når det skal ut så merkes det på vekten. Når det slippes fri er det som et helt orkester. Alt på en gang. Trommer, tubaer, trompet og sax. Harpe er det dårlig med. Dette er støy. Herlig støy. For den som slipper ut elefanten selvsagt.

Visste du at vi promper MINST 14 ganger i døgnet, og de fleste kommer når vi sover? Hjelpe meg, tenkte jeg da jeg lærte dette, der jeg trodde jeg var våken de gangene jeg sov over hos en eller annen forhenværende flamme, men kanskje sov som en sten likevel og nå plutselig forstod hvorfor det ikke ble til noe mere. Kanskje jeg slapp ut alle 14 på en gang de nettene?

Darlingen fiser i søvne. Sånne lange slappe. Slike som ikke får hjelp til å komme ut, men bare kommer glidede. Fhhreeezzz…putt-putt. Vi humrer og så snur vi oss og sover vi og. Den som sover synder ikke.

Jeg er oppvokst med hunder, og jeg husker godt den gangen vår gamle Gordon Setter slapp den lengst hundepromp jeg noensinne har hørt. Den kom så høyt og var så lang at han skvatt og måtte sjekke om alt var som det skulle være bak der der han letet og snuste i været, i ræva og overalt. Min store tjukke guttekatt har og hatt et par, men aldri med lyd. Du hører bare at hølet åpner seg og så hhhooohhh, og så er det bare å vente på lukta.

Jeg besøkte slekta her om dagen, og der er ei søt lita 2 åring. Hun stod rett foran tante og slapp den lengste hun hadde sluppet på sine to små år. Den tok liksom aldri slutt. Den bare kom laaang og høøøy. Hun snudde seg forskrekket, og tok seg bak og visste ikke helt hvor hun skulle gå, så hun løp gråtende til mamma og ville ha henne til å stoppe den.

Prompe er noe alle gjør, men ingen snakker om. Likt Se og Hør. Ingen har det, men alle leser det. Så nå kan du fortsette å prompe mens du leser Se og Hør, så kan jeg snakke om det :)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende