Som på et gitt signal, uten at det var gitt noe, ble det liv i den tette folkemassen. Som i en dominorekke bølget uroligheten, opprømtheten og nysjerrigheten seg innover i lokalet fra startpunktet ved inngangsdøren til de tre tomme stolene som stod og ventet på sine overhoder innerst i lokalet. Minuttene gikk, nakker ble strekt. Svartrengte ansikter så seg svarhungrig rundt uten å få de svar de ville ha. De uniformskledde stod som roboter på sine plasser tilsynelatende uberørt av folkehavets tilstedeværende følelser.  Ørepluggene fortalte om sambandet de hadde seg i mellom. Rommet var ladet, klar til avtrekk. Målet var på vei.
 
Da dørene gikk opp gikk et utsug gjennom rommet. Den allerede våkne massens grådighet kom til overfalten. Stemmer, rop, tramping, blitz. Høyere rop. Robotene ble levende, og som forprogramert gikk de til verks. Store og massive og myndige ble selv de mest ivirge en smule forsiktigere i møte med betongen. Overmakten. Loven.
 
To høyere kom inn først, men så ville alt se høyt ut ved siden av den lille kvinnen. Hovedpersonen. Hun forsvant for de fremmøtte der hun var lavere enn alt hun gikk forbi. Mikrofoner, knipselyder, ord og rop flagret mot henne. Alle ville ha det ingen hadde fått.
 
Hun ble ført frem. Vekk fra alle. Solojansen var over. For denne gang.
 
Det summet i stemmer, meninger ble utvekslet, visuell nysjerrighet ble tilfredsstilt. Den lille kroppen foran de ble brått også synlig på en stor skjerm. De kunne se henne fra alle sider på samme tid. Hun satt med blikket vendt frem, som om hun så på en spesiell. Albuene lå lett på bordet med den ene hånden oppå den andre. Asiktet var blekt mot det røde håret som hang løst. Fotografene hadde sin storhetstid.
 
Noen ba om stillhet. Så kom de tre opphøyde inn.
 
De lange åpningsfrasene tok om mulig lengre tid enn vanlig, men ingenting var vanlig i dag. Den tiltalte var annerledes. Saken var annerledes. Alt var annerledes. 
 
Så reiste forsvarer seg og snakket. Mens han snakket la han hånden om skulderen på sin klient som for å beskytte henne. Hun satt urørlig og så på sin spesielle der fremme på veggen. Avslappet. Rolig. Liten. Tender. Det var vanskelig å forstå at dette lille mennesket hadde klart å gjøre det hun hadde gjort. Men i det lå ingen fordømmelse. Ingen lynsjestemning. Ingen dom. Ennå.

Forsvarer satte seg, lente seg frem og skjøv mikrofonen mot henne. Han satte seg nærmere henne og la igjen hånden på henne. Ingenting gikk de fremmøtte forbi. Alt ble foreviget. Den midterste av de opphøyde sa noen ord henvendt til den tiltalte.

Lokalet var som en lukket boks. Tettheten var påtrengende, men invilget. Stillheten i vakumet var nesten til å ta på. Så startet de.

- Du står tiltalt for å ha drept en mann.

- Ja.

- Forstår du hva du har gjort? 

- Ja.

 Hun snakket bare med munnen, mens blikket ennå lå på det spesielle på veggen. Hun rørte seg ikke.

- Forstår du hvorfor du er her?

- Ja.

- Fortell hvorfor du er her.

- Jeg har drept en mann.

- Hvordan?

- …

- Hvordan drepte du mannen?

- …

- Du sier du forstår hva du har gjort og hvorfor du er her.

- Ja.

- Hvordan drepte du ham?

- Jeg drepte han.

- Hvordan?

- Jeg drepte han så mange ganger jeg kunne.

- Hvordan drepte du ham?

- … mange ganger.

Forandringen i den lille skikkelsen var synlig for alle. Hun ble farget i ansiktet, hun ble til liv. Hun vendte blikket mot den spørrende og så ham i øynene.

- Hvordan drepte du ham?

Hun så på ham uten å vike, og snakket med en tydelighet hentet fra et annet sted. Hvert ord kom som om en takt var lagt til.

- Jeg stakk han i hjel. Jeg stakk. Jeg slo. Jeg sparket. Jeg spyttet. Jeg håpet hvert stikk og slag og alt jeg gav ville drepe han mer. Jeg drepte han så mange ganger jeg kunne. Jeg drepte han alt jeg kunne.

Forsamlingen så. Øyne røpte følelsene, men stillheten var eneveldende. Ingen rørte seg.

- Hvorfor drepte du han?

Hun så tilbake på veggen, på sitt spesielle mens ordene fløt ut.

- Han drepte mitt barn. Han drepte mitt eneste barn. Derfor drepte jeg han. Jeg har ikke flere barn, så det er ikke flere å drepe. Jeg har drept han som drepte mitt barn… og jeg drepte han mange ganger…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende