Jeg har vært der. Du har vært der, du er der kanskje akkurat nå eller du er på vei dit. Vi alle har, er eller skal dit. Noen for lenge siden, noen om lenge, og noen forblir der hele livet.  

Noen fortrenger epoken og andre vil aldri glemme den. Noen grøsser ved minnet mens en annen får lengsel og vil oppleve hele sulamitten all over again. Nemlig det å bli atten. Det å bli myndig. Voksen. Hva nå enn det betyr…!

En ting er hvertfall sikkert. Vi skal alle på den ene eller den andre måten bli atten og myndige.  Noen trer ut på ustødige ben mens en annen jumper av gårde som rene Tiggergutten, som vel og merke falt og feilet en del, men likvel reiste seg og prøvde igjen, forhåpentlig litt klokere enn første gang.

Begrep vi ofte hører er, “det var bedre da jeg var ung”, “det er ikke lengre som i gamledager” eller “da jeg var ung…”

Det beste, sett fra den voksnes side, er jo nettopp å fortelle den yngre hvordan det var da han var ung, og hva de gjorde bedre og hvor bra alt var da. Hvor flink de var, hvor takknemlige og flittige.

Men, er ikke det litt feil tenkt, når man da har år med levd liv og viten i hodet den yngre umulig kan matche? Hvordan kan den voksne være så skråsikker, der han står og irettesetter den yngre, at det ikke bare er tanken på at de var så mye bedre som er det rette? Tanken de har brukt ÅR på utforme, forstå og deretter leve etter.

Liv og lære, heter det, og vi skal alle gjennom fasene. Hvorfor har voksne behov for å bruke “bedre-før” kortet? De bør se innover i det de står og retter finger mot den yngre og se hva de selv kunne gjort annerledes for å unngå disse absurde og malplasserte påstander.

Så hva var annerledes før? For å holde meg innenfor de nålevendes rammer kan vi jo ta de tiår som akkurat har passert. F eks min egen. Jeg har passert 40, ergo hadde jeg mitt attende år på 80-tallet. Det var fest både privat og på lokalet, smugrøyking og hemmelighold, moped og bil, gutter og klining, klær og hår. Hjemme var pappas beste argument når vi ba om noe nytt hva han hadde gjort for å få råd til sin første moped. Han hadde jobbet HVER dag etter skolen, og spart og spart. Vi bare fikk ting i hendene, bortskjemte som vi var. Vi var slettes ikke bortskjemte. Det var bare han som bet og grein før vi til slutt fikk. Jobbet gjorde jeg og når jeg ble gammel nok, men jeg hadde likevel ikke råd til alt jeg trengte, og da måtte jeg spørre, og som kom gaulingen igjen.

I dag hører jeg akkurat det samme. Hvor utakknemlige ungdommen er. Mor av en atten års jente jeg kjenner er nærmere femti gav meg her om dagen et innblikk da hun refererte sin mor. Jeg fikk nesten dejavu. Denne mor kalte sitt barn giddeløst og utakknemlig, og påstod hun var mye flittigere da hun var på samme alder og hvor mye bedre tiden var da for da gjorde de faktisk noe sammenlignet med i dag da de bare satt og fikk alt servert. Hun påstod og de var klokere da hun var ung. Jeg ble litt sjokket og følte mest at ved å kritisere sin datter på denne måten var det egentlig seg selv hun burde kritisere om hun følte dette så sterkt som de ord hun valgte. Var det ikke nettopp mors jobb å sørge for at hennes datter ikke skulle bli slik hun nå stod å påstod at hun var?

Det var da jeg skjønte at de egentlig ikke hadde det noe bedre, ikke var noe bedre og slettes ikke gjorde noe mer. De var attenåringer, de som vi, som våre foreldre og våre besteforeldre. En attenåring kan nemlig ikke være mer belevd og klok uansett tiår, siden de alle bare var atten. De var bare atten i sin tid, og like uerfarne.

Jeg har nylig lest flere krigsbiografier. Mennene som nå i slutten av åttiårene og begynnelsen av de nitti, omtalte seg selv som gutter den gang. De lo godt av festingen og måten de oppførte seg på, unge som de var. Fantestreker, oppfarende, gambling, slåssing, drikking og damer og ukloke valg. Selv om de var trent til krig var de ikke klokere enn de atten, nitten, tjue årene de da var i. Konklusjonene av deres handlinger kom flere år senere.

I dag sier mange at ungdommen har det så lett, men har de egentlig det? Har det det lettere enn før? Får de mere? I gamledager, for å bruke det begrepet var tilgjengeligheten mindre, verden var snevrere fordi det ikke fantes bl a internett. Tid var alt de hadde, og man løp ikke fra det ene til det andre på samme måte som i dag. Verden var timesstyrt, ja kanskje til og med dager og ukesstyrt. Ting tok tid. I dag er verden sekundstyrt, og vi blir irritert bare en nettside ikke åpner seg fort nok. Verdien av ting er ikke mindre nå enn da, men vi har en vesentlig større tilgang til ting. Vi kan forflytte oss kjappere i dag, fordi alt går kjappere. Vi tjener mer, men så koster alt også mer, ergo går vel den opp i opp.

Det er ikke ungdommen som har endret seg, det er tiden ungdommen lever i. Men ungdommen tilpasser seg, de vokser jo opp med dette. Men de er akkurat like mye attenåringer i dag som på 80-tallet og 40-tallet. De var ikke mer moden før. De hadde kanskje en annen fremtoning og holdning, men det er heller ikke så sikkert. De var hvertfall ikke klokere.

Er det egentlig forskjell på en attenåring i dag kontra “når jeg var ung”?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende