Jeg visste vi var langt på vei for sent med en gang jeg så massen utenfor utestedet, og forbannet min glemskhet mens jeg samtidig erkjente at sist jeg var på disse trakter var jeg dreven og kjent. Men det var for lenge siden. Fan. Kø.

Det var fem minutter til showet skulle begynne. Dette kunne bli vanskelig, men da v i entret massen tok hodet over og husket at kroppen hadde gjort dette før. Dette var ikke kø, dette var sammenstimling. Jeg tok et raskt overblikk, konstanterte bønder på bytur, øynet luker bøndene ikke ante var der, og gikk på. Fnising og røyking og flirting med dørvakten var deres hovedagenda. Min var å få oss inn. Fort.

Noen unge hoder bak var døren i sikte. Dørvakten virket kjent. Burde jeg hilse? Nei, det var sikkert sønnen til en fordums, hviss drøm var å følge i pappas fotspor. Brun og svær. Med nedbarbert hode.

Jeg registerte at alle som gikk inn viste billett. Vi hadde ikke mottatt billetter. Hodet mitt forberedte seg på argumenter i den sammenheng, men bare to hoder bak døren forstod jeg at det var legitimasjon de viste og ikke billett. Selvsagt.

Vi strente inn bak blondt flagrende hår og Cerutti 1881, mens dørvakten dreide oppmerksomheten fra de foran tilbake til oss. Blått blikk i brunt ansikt så fra meg til kollega, og tilbake. – Ja, dere trenger vel ikke vise legg dere.

Jeg var virkelig på gamle trakter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende