Denne bloggen er inaktiv, men slettes ikke. Jeg har flyttet hele bloggen og fortsetter videre på Bloghog.
Vil du fortsatt følge mine skriv, sjekke noe i arkivet mitt eller annet…? Kaffe? Te? Viljen er nå HER!
Noveller's Arkiv
Vil du fortsatt følge mine skriv, sjekke noe i arkivet mitt eller annet…? Kaffe? Te?
av Viljen in fredag, mai 27th 2011 Lagret under: Bloggtreff, Darlingen, Dyregod, Filosoferer, Holiday, Hollywood, Jorden kaller, Kollektive opplevelser, Krigsrefleksjoner, Lillingen, Noveller, Reflekterer, Snuser på samfunn og politikk, Tro er så mangt, Viljen
Kommentarer (0)
Skrive en kommentar | permalink
En ADVARSEL, en VEIVISER til TO nye bloggsteder og Viljens definitivt SISTE på VGB
av Viljen in torsdag, mars 31st 2011 Lagret under: Bloggtreff, Darlingen, Dyregod, Filosoferer, Holiday, Hollywood, Jorden kaller, Kollektive opplevelser, Krigsrefleksjoner, Lillingen, Noveller, Reflekterer, Snuser på samfunn og politikk, Tro er så mangt, Viljen Stikkord:blogg, bloghog, debatt, diskusjon, engasjement, geir skoglund, html, jesus, kontrovers, kontrovers.no, politikk, portal, Sjalle, skribent, veiviser, vgb, Viljen, wp
Nå skal jeg reklamere ikke bare for èn, men TO nye bloggportaler! Den ene kjenner nok allerede trofaste VGB-bloggere godt, men den andre skal jeg informere dere mere om her, så jeg starter med den.
Kontrovers.no er helt ny bloggportal for den som vil skrive samfunnsrelatert eller diskutere og debattere dette. Ikke kategoriser, for emnet samfunn kan huse så mangt, og emner er det flust av, derfor har gründer, Geir Skoglund, lagd (siterer) “En liten miniportal for skribenter med både meningers mot og evnen til å argumentere for dem. Kontrovers.no er basert på en idé om et bloggkollektiv. Flere skribenter har da også kommet til og i skrivende stund er vi ti stykker som har publiseringstilgang her inne. Til forskjell fra vanlige bloggportaler hvor hver blogg er individuell både mtp layout og tematikk, er kontrovers.no en felles merkevare for alle skribentene.” Les resten her.
Miniportalen har nå “levd” i en drøy måned, og her om dagen fikk vi denne oppdateringen av Geir Skoglund.
Grunnen til at jeg falt for kontrovers.no er like mye det geniale som det visuelt vakre som det lett tilgjengelige. Og JA, vi hadde nachspiel der også her om dagen!
Hver skribent har sine egne skriv du lett kan finne frem til, men alle ligger under “samme tak” og har en felles front likt alle andre bloggportaler. Ikke alle skribentene har publisert ennå, men de som har det kan du med ett enkelt klikk lett finne fem til. Jeg gir deg en liten tour her:
Adolph Preussen
Anders Njål Hansen
Elisabeth K
Geir Skogund
Gunnar Solberg
Hubert Duun
John Normann
Kjetil Hartvedt
Maria Martens
Marita Synnestvedt
N. Sweeney
O. Jensen
Ragnhild
Hva legger du merke til? Jo, nick er borte og navn er på plass. Kontrovers.no`s visjon er “ut av skapet”!
Ta deg en tur, les og kommenter. Engasjer deg fritt og freskt, og om du derpå skulle føle lyst til også å bli en skribent går du hit og følger anvisningene og tar kontakt med Geir Skoglund.
Den andre portalen, den jeg hintet til at de aller fleste nok kjenner godt til nå er BlogHog. Den er bygd på samme måte vi kjenner til her inne, der alle brukere får sine egne respektive blogger. Men i motsetning til VGB har BlogHog en forside. Og ikke bare det, den har hittil, dog alle mulighetene ennå ikke er aktive, likevel flere og bedre muligheter enn VGB har i dag. En liten tour der og er på sin plass:
Ved å klikke på ‘Mine innlegg’ i toppmargen vil du lett kunne sile ut bare dine egne innlegg. Ved å klikke på ‘Mine Kommentarer’ i toppmargen siler du ikke bare ut dine egne bevegelser, men og responsen som har kommet til deg, altså ALLE kommentarer som er gjort av deg og til deg. Eller du kan sjekke ‘Begge deler’ samtidig.
Du kan og velge ut et spesielt innlegg du vil følge ved å klikke på krysset i samme boks, da får du opp innlegget og alle tilhørende kommentarer til det innlegget. Når du så vil tilbake til fellesfront må du klikke på ‘Vis Alle’ i toppmargen! Her er ennå ting som skjer, noe Sjalle holder oss timesvis, dagesvis og ukesvis oppdatert på.
Hva er felles for kontrovers.no og BlogHog? Jo, begge portalene er opprettet av to som har blogg på VGB! :)
Så til advarselen! Vi lastet ned og innstallerte nylig til IE9 her i huset. Dette ble et problem for både VGB og BlogHog. Hvorfor det ikke ble det på kontrovers.no vet jeg ikke for alle tre bygger på WP-motoren. Men OM du gjør dette så legg merke til dette. Du vil IKKE kunne skrive på din vante måte på hverken VGB eller BlogHog når du gjør dette, for av en eller annen grunn skjer det noe med html etter oppgraderingen som gjør at ligger skriveboksen din på Visuell så virker rett og slett ikke musen som den skal, og du får ikke flyttet markøren, du får ikke laget lenker og du får ikke lagret og sist og aller verst, du får IKKE publisert! Alt du skriver forsvinner når du klikker lagre eller publiser! Dette til advarsel og info!
For å unngå dette har jeg funnet ut (nåja, ikke funnet ut funnet ut, for alt ligger jo her og mor skal ikke skryte på seg å forstå dette) at ved å klikke til HTML når du skal skrive så går det bra. Det brae for BlogHog er at Sjalle nå vet det og sikkert og visst, GENIAL som han er, kommer han til å finne ut av dette. Når det kommer til VGB fryktet jeg at jeg på dørterskelen ut atter skulle bli nødt til å maile Magne. Men han kan slappe av, han har hørt det siste fra meg han og, heldigvis for ham ;-)
For ordens skyld så finner du meg heretter
på Bloghog og
på kontrovers!
Takk til to begavede menn som har lagd dette til oss! Jeg håper å se deg både der, og der! :-D
Engangsmorderen
Som på et gitt signal, uten at det var gitt noe, ble det liv i den tette folkemassen. Som i en dominorekke bølget uroligheten, opprømtheten og nysjerrigheten seg innover i lokalet fra startpunktet ved inngangsdøren til de tre tomme stolene som stod og ventet på sine overhoder innerst i lokalet. Minuttene gikk, nakker ble strekt. Svartrengte ansikter så seg svarhungrig rundt uten å få de svar de ville ha. De uniformskledde stod som roboter på sine plasser tilsynelatende uberørt av folkehavets tilstedeværende følelser. Ørepluggene fortalte om sambandet de hadde seg i mellom. Rommet var ladet, klar til avtrekk. Målet var på vei.
Da dørene gikk opp gikk et utsug gjennom rommet. Den allerede våkne massens grådighet kom til overfalten. Stemmer, rop, tramping, blitz. Høyere rop. Robotene ble levende, og som forprogramert gikk de til verks. Store og massive og myndige ble selv de mest ivirge en smule forsiktigere i møte med betongen. Overmakten. Loven.
To høyere kom inn først, men så ville alt se høyt ut ved siden av den lille kvinnen. Hovedpersonen. Hun forsvant for de fremmøtte der hun var lavere enn alt hun gikk forbi. Mikrofoner, knipselyder, ord og rop flagret mot henne. Alle ville ha det ingen hadde fått.
Hun ble ført frem. Vekk fra alle. Solojansen var over. For denne gang.
Det summet i stemmer, meninger ble utvekslet, visuell nysjerrighet ble tilfredsstilt. Den lille kroppen foran de ble brått også synlig på en stor skjerm. De kunne se henne fra alle sider på samme tid. Hun satt med blikket vendt frem, som om hun så på en spesiell. Albuene lå lett på bordet med den ene hånden oppå den andre. Asiktet var blekt mot det røde håret som hang løst. Fotografene hadde sin storhetstid.
Noen ba om stillhet. Så kom de tre opphøyde inn. (mer…)
Slutten
En Han og en Hun
Slutten (7)
Han kjente på minnene.
Det var en varm dag i august. Han trakk lungene full av sommerens siste sommermåned, og slapp luften sakte ut igjen, som å bevare de viktige ingrediense lengst mulig. Det raslet i trærne som så smått hadde begynt å tørket ut etter sitt frodige sommerliv. Han la hodet bakover og så etter lyden. På en av grenene satt en liten fugl og snakket til verden.
Den stille forsamlingen rundt ham begynte å røre på seg. Hodene, nikkende, forstående.
Det nappet i armen. Han så ned. Den lille smilte opp mot ham, og pekte. Han forstod.
Han rettet seg opp. Følte på minnene, og kjente en voldsom følelse, og en dyp takknemmelighet over å ha fått kjenne det livet han hadde fått kjenne. Så lenge. Han så seg rundt. Så bøyde han seg ned, og tok opp den vakre kransen med de sølvhvite båndene flagrende etter da de forlot bakken. Han la kransen på kisten i det den begynte sin siste ferd ned i jorden. Den lilles hånd kom inn i hans som en styrkedrikk. Han kjente varmen bre seg. Savn. Sorg. Takknemmelighet. Kjærlighet. Han smilte til minnet, mens han så på kisten. Kransen. Senkende. Ned i jorden. Med de tydelige bokstavene på de perfekt utlagte båndene, “Takk for barn og barnebarn. Takk for livet. Takk for kjærligheten. Takk for alt.”, på den ene. På den andre, “Til min kjære Julia. For alltid din, Thomas.”
I lommen hans lå et skrukket ark, et gammelt brev, med ennå tydelige bokstaver:
“En gang for lenge siden møttes vi. Èn gang!
Så møtes vi igjen, alle disse år senere. Jeg vet hva jeg føler.
I morgen klokken tre vil jeg være ved masten.
Om du ikke er der. Da vet jeg.”
Møtet
En Han og en Hun
Møtet (6)
Han tviholdt på brevet, den eneste grunnen til at han stod her nå, som et anker for ikke å blåse bort. Han kunne bare oversett de få linjene og kastet det, men nå stod han altså her, trigget av noen få linjer i et brev. Han hadde lest det om og om igjen, og følte seg så overbevist at han nesten kunne lukte henne. Han gikk innom kaffeèn og bestilte en liten kaffe. Nippet til den glovarme væsken mens han tenkte seg dit ut. Brått tvilte han på at det var henne. Avmakten tok ham. Han reiste seg og gikk ut. Vendte seg mot masten. Det hadde sluttet å sne, og vinden hadde løyet. Han hadde bestemt seg.
Hun fant ly. Her var det nesten vindstille og sneens fete flak vinglet i den urolige luften. Følelsen av å ha dummet seg ut la seg over henne. Igjen. Hun fikk lyst å løpe, reise, forsvinne, for aldri å vende tilbake. Men hun kunne ikke få det ugjort. Nå ville hun hvertfall få vite. Men hva var det å vite? At de bare var venner. Han hadde aldri sagt noe. Blikket. Under middagen. Hun forstod at hun ikke kunne reise. Hun gikk ut i går for å snakke med ham, i en tryggere sfære. Men i stede ble hun stående å se på ham. Da bestemte hun seg. Det var nå eller aldri. Ukene som var gått. Det som aldri ble nevnt. Skjult av alle menneskene hadde hun stått og sett på ham, og forstått. Det bare han. At den gangen for så lenge siden hadde det skjedd. Hun forstod det nå. Hun stod så hensunket i tanker at hun knapt merket at det hadde sluttet å sne. Hun vendte blikket opp mot den sortnende himmelen der en og annen stjerne nå vistes innimellom skyene som drev vekk. Hun lente seg mot muren. Klokken var der. Over der. Jeg går. Jeg blir litt til. Jeg går. Litt til.
Han følte seg som en idiot. Men han måtte. Se. Det måtte være henne. Det måtte. Så kom tvilen. Det var sikkert et pek. Men han måtte. Han gikk mot masten. Luften var kald. Han gikk sakte frem. Musklene spente seg, som for å komme noe i forkant. Han stoppet rett under masten. Så.
Brevet
En Han og en Hun
Brevet (5)
Rene, tydelige bokstaver i et brev. Han kunne ikke huske sist han hadde fått et brev. Brevet manglet signatur. En mail hadde hvertfall hatt en avsender, et sted han kunne sendt et svar. Men et brev. Uten signatur.
En gang for lenge siden møttes vi. Èn gang!
Så møtes vi igjen, alle disse år senere. Jeg vet hva jeg føler.
I morgen klokken tre vil jeg være ved masten.
Om du ikke er der. Da vet jeg.
Var det mulig? Nei! Hun var jo bortreist. Middagen, hun sa hun måtte bort noen uker. Han leste, prøvde å tyde ordene. Det måtte være henne. Men hun var jo bortreist. Men hvorfor slik som dette? Han visste hvorfor. Hans ord. Hans ikke-ord. Han visste hvordan han kunne være. Han visste hvordan han ikke ville være, men hvordan det alltid ble.
Angrende, forvirret, sitrende, forventningsfull. Skamfull. Likevel følte hun seg merkelig lettet. Glad. Etter middagen hadde hun forstått. Hun kunne ikke reise. Ikke akkurat nå. Noe annet var viktigere. Akkurat nå. Hun så seg selv, foran postkassen, med et brev hun følte ville endre livet hennes. Hva hadde hun gjort? Hun skrev i affekt. Følelser. Som om hvis hun ikke gjorde dette, akkurat da, ville noe viktig forsvinne for henne. Hvorfor ikke ringe? For direkte. Hvorfor ikke oppsøke? For direkte. Følelser.
Midt i virrvarret av følelser var det noe annet. Noe hun ikke klarte sette fingeren på. Noe som manglet. Noe var ikke riktig. Noe viktig. Så kom det. Det hun hadde glemt. Signatur. Hun hadde glemt å signere brevet.
Starten
En Han og en Hun
Starten (4)
Hun kjente på det å være ti år eldre i en by hun hadde vært barn og ungdom i. Alt var nytt, men likevel det samme. Butikken var godt mottatt, og hun gledet seg hver dag hun skulle på jobb. Inngangsdøren annonserte en besøkende. Før hun snudde seg visste hun at det var ham.
Dagene var blitt litt lysere, men ennå var sommeren langt unna. Han satt ofte og tittet ned på henne, der hun kom kunder i møte og han kunne se munnen hennes røre seg gjennom vinduet, så hennes smil, så hennes alt. Ingen hadde tatt initiativ, ingen hadde sagt noe. Om noe. Det hadde bare blitt slik. De lunchet, gikk på kino, spiste middag. Fant på ting. Sammen. I dag som dagen før stakk han innom. Men i dag for en annen invitasjon.
Hun elsket når han bare kom. Disse møtene deres hadde liksom bare skjedd. De var bare rett. Disse møtene.
Han så på henne, den lille vevre kroppen, de grønne, klare øynene som fikk med seg alt. Hun smilte, fortalte, smilte litt til, viste ham noe han ikke forstod, snakket, og han bare så, nikket, så. Og så. På henne. Før han fikk sagt noe var middagen for kvelden fastsatt. Han kunne vente til i kveld.
Vendepunktet
En Han og en Hun
Vendepunktet (3)
Hennes dager som flyktning var talte. Hun hadde avsluttet sitt virke i storbyen og etter nøye planlegging funnet nytt lokale i hjembyen for å starte opp ny butikk. Oppussingen og alle leveranser var på plass. Nå skulle det kun vaskes og ryddes. Ny leilighet var for lengst ordnet. Janne hadde vært en god hjelper. Hun var kommet hjem. For godt.
Kontoret var heldigvis vendt mot gaten. Han satte seg ned og så ut, på menneskene som gikk forbi, været, og la merke til at papiret som hadde dekket butikkvinduene til gamle Johnsens bokbutikk var fjernet. Lyset flommet ut.
Hele familien var i sving. Dette gikk fortere enn ventet. Hun kjenten sulten gnage og påla alle en times pause. Hun kastet jakken over seg.
Det ville gjøre godt med en pause og litt mat. Han slentret ut og krysset gaten, og så at hans nye nabo akkurat låste sin nye butikk. Det tok noen sekunder fra vedkommende snudde seg før han forstod hvem han så. Henne!
Hun bråstoppet. Han kom mot henne på den måte som om det var derfor han var der. Hun visste at hun før eller senere ville se ham igjen, det var en liten by. Likevel følte hun seg uforberedt. Han var så høy. Brystet strammet seg. Munnen strammet seg. Halsen tørket. Smilte hun?
Før han åpnet munnen forstod han at hun var tilbake igjen. Som om det var dette han hadde ventet på i alle år. Hun var tilbake. Hun hadde butikk her. Det måtte være hennes. Uten å vite det forstod han det. Han følte seg som en liten skolegutt som fikk lærerens eple mens han nærmet seg henne.
Så stod han der, rett foran henne, i all sin høyde. Hun måtte bøye hodet bakover for å se på ham.
Sammentreffet
En Han og en Hun
Sammentreffet (2)
Det var en kald, perfekt vinter. Det prikket i kinnene i møte med den varme inneluften. Janne var alt kommet så hun gikk rett til disken. Samtalen gikk som vanlig, hvilket innebar lyttetålmod fra hennes side om Jannes menn, gjørender og ærender. Høytiden var over. Det nærmet seg avreise. Dette var hjemme. Hun hadde flyttet for mange år siden, men hadde alltid den samme følelsen nå hun kom hit. Hun kom hjem.
De hadde planlagt det lenge. Etter høytiden ventet England og fotball. Årets tur. Kampen var ikke viktig bare den var der. I England. Han tok den lille kofferten og tok et siste overblikk, mest av gammel vane når han ikke skulle komme hjem dagen etter, lukket og låste. Johans far skysset dem til flyplassen.
I god tid sjekket hun inn. OSL. De to ukene hun hadde vært hjemme føltes nå som to dager. Tiden hadde gått fort. Hun ville bli her. Hun ville hjem. Dette var hjem. Hun begynte å gå mot gate. Snart kom hun tilbake. For godt.
Ti store forventningsfulle menn trampet inn på flyplassen, sent men tidsnok. De hadde en lang reise foran seg. Første stopp Oslo, så et tidlig fly dagen etter. Stemningen var upåklagelig. Sekker, bager og kofferter ble i tur og orden hastet til innsjekk. De var på vei.
Akkurat i det hun valgte toalettet på flyplass og ikke i flyet, kom oppropet. Hun visste allikevel at hun hadde tid nok til å gjøre seg ferdig, trakk ned, skylte hendene og gikk tilbake til gate. Hun stilte seg bakerst. Halve flyet var ennå oppreist og stuet og pakket vesker og poser i bagasjehyllene. Setet hennes var fremst så hun slapp å stå og vente. Hun fant fort frem og satte seg. En familie på fire ble hennes reisefølge. Mor, ved hennes side, og de andre tre vis a vis. En drøy time, det klarte hun. (mer…)
Innhentet
En Han og en Hun
Innhentet (1)
Det var år siden hun flyttet fra hjembyen sin, og hun så frem til jentekvelden. Den de hadde så ofte før kunne være vanskelig å få til nå, siden flere var flyttet og barn var kommet. Nå var hun hjemme til jul. Lokalet var alt velfylt og hun prøvde å skue over hodene på de festkledde. Hun tok innover seg det gamle slitte lokalet. Byens samlingspunkt nattestid, og la merke til gamle kjente ansikter der hun noen ganger fant kjennskap og gav et gjennkjennende nikk og andre ganger så slektsskap gjennkjennelig gjennom generasjoner. Hun nærmet seg baren og siktet seg inn på sofagruppen langs den motgående veggen. Der satt jentekvartetten. Glad ålet hun seg frem mellom småberusede bevegelsesuberegnelige festfolk til hun dumpet ned til et høyt hvitvinshei fra de ventende. Hva ville hun drikke, hadde hun det bra, så gøy at hun kunne komme, hvor lenge skulle hun bli, fløy mot henne. Hun valgte å starte med det første. En drink. I det hun kastet blikket mot baren fanget blikket hennes den høye skikkelsen. Et blaff av varme traff kroppen når hun husket. Kysset. I et øyenblink så han rett på henne.
Egentlig hadde han helst villet takke nei til invitasjonen fra gutta, men nå var han glad han hadde gått. De hadde hatt en god og hyggelig middag, og som alltid endte de med å gå ut. Lokalet var velfyllt med stigende stemning, og flere ville komme. Slik var det alltid. Det ville bli overfylt. Han registrerte de litt for opplagte blikkene, men med tiden var han blitt vant og overså de. Han sveipet lokalet med blikket. Noe stoppet øyeturen. Et par grønne øyne selv den dunkle belysningen ikke kunne svekke. Henne. Hun smilte. Et smil som satt lenge etter det forsvant. Noen dultet ham i siden, og han snudde seg. (mer…)
Hele livet på èn dag, hver dag
I stede for å ligge valgte hun å tasse bak sengen, på dens vei mot operasjonssalen. Hun visste etter samme opplevelse to ganger før at noe så normalt som en liten gåtur ville bli en last i den nærmeste fremtid.
De store grå dørene åpnet seg. Hun entret sakte inn. Gangen var full av liv, og ei tralle med en nybakt mor med babyen på sin mage trillet ut forbi henne. Synet dannet tanken; noen får og andre fjerner. Hun så etter miraklet som gled forbi, ut av de gråe dørene, og lurte på om hun skulle gråte nå. Nå. Var det nå tårene skulle komme. Hun kjente etter, men følte ingenting. Ingen tårer kom.
Masker ble dyttet ned, og ukjente fjes kom mot henne med utstrakte hender. -Hei, jeg er …, og jeg er din anestesielege. -Hei, jeg er …, og jeg er … bla bla bla. Ikke et av navnene gikk inn, men hun hilste og smilte tilbake, og slapp seg ned på en stol som ble anvist henne. -Sitt her litt mens vi gjør oss klar.
Hun hadde ikke satt seg før de var klar. Eller hadde hun. (mer…)
Ordløst ..
De satt ved siden av hverandre, lent mot den eldgamle sjenken som akkurat nå tjente som avlaster.
Luggen lå lang og tung over den ene siden av ansiktet, den vendt mot ham. Han kunne ane blikket innimelom håret. Usikker, redd for hva hun hadde gjort? Men han så den andre siden og, den uredde, den målbeviste og sterke. Den han hadde møtt så mange gang. Den han likte. Den han… ble dratt mot.
Han visste hva det hadde kostet henne å komme hit. Han visste at når hun var her, på denne måten, var det ekte. Han kjente seg både rørt og redd på samme tid, og det sitret i kroppen.
Plutselig stod hun foran ham, og formet hendene rundt hodet hans som rundt en varm kaffekopp. Forsiktig, for ikke å brenne seg. Hun la pannen mot hans, forsiktig, og munnen nærmet seg hans. Han kjente pusten hennes, svak, som for å blåse bort det varme på toppen, og leppene streifet hans. Hun strøk han med tommlene langs brynene og over øynene mens hendene ennå holdt varmsomt om hodet hans, og munnen hennes søkte og strøk mot hans munn. Hun flyttet leppene over kinn og øyne, følte seg fram, luktet og kjælte.. og han lot henne.
Han var stum. Han var låst. Han kunne gå når han ville, men han klarte ikke… for han ville ikke. Han skjønte det nå, som en lenge tenkt tanke han brått forstod. Han ville. Hun var her. Hun var hos han.
Han kjente munnen hennes lukke seg om hans, med all sin varme og våthet, og han kjente dypt at han hadde ventet på dette. Den rette. Det rette. De myke leppene, og den lett åpne munnen sugde og fant det den ville ha. Hun kysset ham med hele kroppen.
Et sted langt borte hørte han døren, og visste det snart var over. Han lukket øynene, og prøvde holde igjen da han kjente hun vek unna. Hun stod foran ham med øyne som blanke, grønnskimrende tjern, og så på ham.
Han trengte ingen ord.
Så var hun borte.
Hun kom inn som en uønsket tyfon, som om hun været det hun måtte ødelegge. Han snudde seg, og så på henne og lurte et villt øyeblikk på om hun visste. Om hun kunne se hva som akkurat hadde skjedd. Men han så at hun var som normalt. Voldsomt tilstede men med dette blikket som aldri så, og vakker, så vakker.
Han så på nøkkelknippet som ble lagt på sjenken og tenkte på når hun hadde fått den. Den var ikke fra ham.
Hun suste forbi med et stryk på kinnet hans, mens hun spurte om han hadde mistet noe siden han så så fortapt ut, og gikk mot kjøkkenet. Han ble sittende mens han hørte skapdører ble åpnet og ting ble tatt ut. Lydene bar vitne om en som var godt kjent.
Fortapt. Var han det?
Han reiste seg med tung kropp, og gikk mot ytterdøren. Den klare høstluften virket som den skulle, og klarnet hodet og kroppen føltes lettere. Skumringen gav ham ro, og han løftet hodet mot veien. Der… stod hun.
Hun løftet hånden i et vink, men den ble bare hengende der i luften. Stod fast. Selv på metrene mellom de, og det dårlige lyset kunne han merke kroppen hennes.
Hun smilte lett, det var han sikker på. Sitt eget, og alltid nydelige smil under det grønne blikket. Han kjente hver millimeter av ansiktet hennes, og visste.
Hun snudde seg og gikk mot bilen på den andre siden av veien.
Han så henne sette seg inn, snu seg en siste gang mot ham. I lyset fra den åpne døren fikk han bekreftet det smilet han visste var der rett før. Så lukket hun døren, startet og gled av gårde.
Han stod der lenge etter hun hadde kjørt, og kjente…
Nå visste han hva han måtte gjøre.
ET ROP OM HJELP
*
ET ROP OM HJELP
Novelle © V i l j e n
*
Våkner og subber i søvne på badet. Knaller tåen i dørstokken så ille at negelen løsner. Smerter og blod. Plastrer såret. Vasker ansiktet, bonker hodet i speilhyllen så alt faller av den. Begynner og bli sur. Tåen verker, men må rydde opp etter meg.
Har fått på meg klærne, og tar sikte på kjøkkenet. Kaffe, det er tingen nå. Fyller kjelen, og setter den på kok.
Pus. Finner ikke pus. Har vel stukket seg vekk et sted. Kaffen koker. Går mot komfyren, tar tak i kjelen å løfter den av. Plutselig, noe i øyenkroken. Hjertet hopper, og noe hopper opp på benken. “Fres”, det varme vannet etser seg inn i huden på på benet. Klærne suger det til seg. Smerten.
Av med klærne fort, men for sent. Huden flammer. Hjernen tenker. “Gjør ingenting. Kom deg til legen. Fort.” Finner fort en annen bukse, arbeidsbuksen. Greit nok, men full av olje og annen møkk. Ikke bra for benet. Har ikke tid. Kommer meg ut. Tenker på veien til nærmeste sykehus eller legekontor. Hjernen jobber, og smerten er uutholdelig. Ansiktet vrir seg i smerte og svetten pipler frem på pannen. Der, utgangsdøren. Kaster meg mot den, men… den forsvinner. Ser bakken komme mot meg. Noen åpnet fra yttersiden.
“Hva pokker….”, langt borte.
Håndleddet verker, må ha vrikket det. Fikk en smell i pannen. Benet verker, håndleddet verker. Snur meg og ser på “døråpneren”. Smerten står skrevet i ansiktet mitt.
“Jævla narkovrak”, tramp tramp videre. Alene.
Karrer meg opp, må til legen. Halter veldig nå, armen klemt in til kroppen. Noe kommer i øynenen på meg. Løfter håden og tørker. Blod. Fikk et kutt i fallet. Hva mere nå?
Peiler inn hoveddøren til gården, og halter mot den. Vet at bilen er nesten like utenfor, så fem minutters kjøretur til sykehuset. Åpner porten, og åler meg ut. Tar rett til høyre uten å se til venstre. Dumt, kunne vært unngått. Syklisten må ha kjørt fort. Det smeller i hoften, og jeg faller. Buksen er ikke lengre oljete, nå er den også hullete. Hører et brak, men ingen hyl. Gidder ikke åpne øynene, smertene er enorme. Noen dulter i meg. Prøver å se, klarer ikke feste blikket.
“Han er helt dopa jo.”
“La`n være, vi drar.”
“Men jævel`n vraka biker`n min jo.”
“La`n være for pokker, han er jo bare en jævla narko.”
Et til dult, nei et spark. Jeg stønner å løfter den ene armen,men de er borte. Ligger inntil veggen utenfor mitt eget hjem, med forbrent fot, forstuet håndledd og trolig bristet eller brukket lårhals. Jeg blør ennå fra kuttet i pannen, og jeg har utrolige smerter.
Hører noen komme mot meg. Tripp trapp. Åpner øynene, må få hjelp. Noe lite kommer mot meg. Ei lita jente.
“Mamma, se en mann.”
“Kom hit vennen, ikke ta på ham.” Hva er dette?
“Aldri gå til tiggere, vennen min.” Moren tar jenta og haler henne bort.
“Men mannen blør mamma”. “Han har sikkert ingen sted og bo, lille venn, han er jo svart ser du…”
Hører nye lyder, og vrir hodet så vidt. To unge gutter. Må ha hjelp. Strekker ut hånden.
“Sjekk den jævla niggerdoper`n a gitt. Ligger her og ber om penger. For noe pakk. Kom deg dit du hører hjemme din jævel. Hører du ditt niggerpakk.” En spyttklyse lander heslig rett foran meg. Skjønner de ikke at jeg må ha hjelp.
Vet ikke hvor lenge, og smertene er uutholdelige, må ha gått en time. Smertefull og ydmykende time.
Med ett, sirener. Endelig. Endelig hjelp. Bremser. Sirenene stopper. Sortkledde menn. Sortkledde? Men…feil. Det var ikke meg.
Noen tar brutalt tak i meg. Tak i hender og føtter. Det føles som kroppen revnes. Ha er dette? De tar feil.
“Sjekk niggerkadaveret. Helt utflippa. Plasser ham med resten av pakket bakerst.”
Prøver å protestere, men kroppen lystrer ikke. Lam, jeg blir lam. Nei, må tenke positivt. Jeg får nok hjelp. Bilen starter. Smerter. Er ikke alene. Flere sårende? Alle stønner og klager. Bilen stanser. Prøv å få hjelp. Blir dradd ut av bilen. Herre nådige Gud, gjør noe.
Bæres inn. Lange ganger. En dør åpnes. Kastes på en seng. Endelig ro. Nå kommer sikkert legen. De sortkledde går. Døren låses. Låses?
Setter meg forsiktig opp. Ikke lam likevel, men benet er totalt forvridd. Hånden fullstendig borte av hevelse. Det smerter overalt. Prøver å vri kroppen i en komfortabel liggestilling. Vanskelig. Smerter overalt.
Dunk dunk. Må ha sovnet. Besvimt?
“Her må være noe gærnt”. Hva nå? Hjelp å få?
“Har vært her over ett døgn, og sovet hele tiden. Fyren må være helt utflippa. har sjekka innom`n i ny og ne. Sovet hele tiden.”
Noen tar i meg. Forsiktig. Ett døgn. Hva er dette?
“Sovet hele tiden, sier du.” Flere enn èn her. Denne i hvitt. Andre i sort. Hva nå?
Øyet mitt. Noe skarpt i øyet. Lys.
“Normale pupiller. Hva pokker er dette.”
Den hvite forsvinner. Kommer tilbake med en veske. Klemmer på håndleddet.
“Meget alvorlig.” En gang til lys i øyet.
“I allefall ikke narkotika i denne gutten, men har fått hard medfart, stakkar.” Dette er lege.
“Håndleddet bristet. Foten ligger i en meget rar stilling. Trolig lårhalsen. Vel, herr konstabel, hva betyr dette?”
“Hei, jeg bare ser etter`n. Hakke peiling når eksakt fyren kom inn engang.”
Noen tar på låret. Jeg vrir meg i smerter.
“Fyren er jo helt forbrent”. Den hvite famler etter noe.
“Vel gutt, gap opp.” Nei. Vil ikke.
“Jeg må sjekke deg. Du får hjelp nå stakkar.”
Snill? Vel, kanskje. Tar meg under haken, legger noe inn i munnen, og så dette lyset igjen. Plutselig.
“Herregud, gutten har jo ingen tunge…”
* * *
Info : ET ROP OM HJELP – Novelle anno 1991. Jeg var ung, og dette er det første jeg har skrevet bortsett fra stiler fra skolen som også ofte ble noveller. Den er komplett og uredigert.
Innhentet
Først skuet hun så vidt over lokalet og merket seg knapt noen utstikkere. Kvelden skulle tross alt være en jentekveld med prat og hygge om lenge glemte tider og siste tiårs utbroderinger, opplevelser og gjørender.
Han hadde vurdert å takke nei til invitasjonen men gutta hadde insistert og hadde faktisk fått det til å bli hyggelig under middagen. Så bestemte de seg for å gå ut.
Idet lokalet begynte å fylle seg opp med festglade og noen litt for full folk, begynte hun så smått å se seg rundt på gamle ansikter der tiden for noen hadde satt sitt preg, for andre knapt vistes og noen hun kunne ane slektsskapet i. Der hun sitter og flytter blikket rundt om, lander øynene noe tilfeldig på en høy rygg. Hun tenker at den er høyere enn de andre, og virker kjent.
Gutta dro mot baren og her var det bare å holde tritt. Hyggelig lag, men noen blir alltid for full. Alltid de samme. Han hadde ikke registrert noen kjente i gjengets inntog, og gjorde sin bestilling og lente seg mot baren mens han tok lokalet i innsyn. Han la fort merke til de litt for opplagte blikkene og smilene, han var vant til det. I det han skal svare en kommentar fra en av vennene sveiper blikket mot veggen i sittegruppen, og han registrerer det som en blaff. Blikket…
Er det mulig?, tenker hun. Er det ham? For en holdning, så høy og flott. Hun tenker tilbake på en opplevelse mange år tilbake, og et hastig blaff av varme treffer kroppen. Brått husker hun kysset. Han ser rett på henne i et øyeblink.
I det han snur seg tilbake og ser husker han… Henne! De grønne øynene han egentlig nå husker og aldri ha glemt helt ser rett på ham, og så smiler hun. Han reagerer, som han gjorde den gang. Herregud for et smil. Hun smiler med hele kroppen. Et smil som sitter lenge etter det har forsvunnet. Han dultes i siden, og snur seg.
Han er ikke direkte kjekk, han er bare … riktig. Hun husker hele hans fremtoning, noe famlende og usikker. Hun husker hånden hans på magen hennes, strykende og søkende. Hun husker det myke kysset, munnen som så vidt åpnet seg og tungespissen som strøk over leppene hennes. Hun husker effekten han hadde på henne for så lenge siden. Av bare et treff, et kyss.
Han føler hvor hun er, der bak ryggen hans. Han vil se mer, men kjenner seg usikker. Han tenker tilbake. Når var det. Det er hvertfall lenge siden. Øynene er like grønne. Hun er like pen, om ikke penere. Hun glitrer.
Hun ser at ingenting er endret, han er like omsvermet. Hun ser at han heller ikke er endret og virker like uafektert av det hele. Hun husker ubehaget ved og prate med ham, der konsant oppmerksomhet fra andre, menn som kvinner, noen fine, andre ufine, forstyrrer samtalen. Men hun husker og ham, og hendene og munnen…varmen.
Lokalet er blitt påtrengende og overfullt. Høyden hans hjelper, han får liksom pust der oppe. Han sveiper med blikket mot sittegruppen innimellom, og registrerer henne. Hun er vel besøkt, og han ser mennene liker det de ser. Hun er liten, men hun smiler hele tiden og det er godt å se på. Han husker at hun lo mye. Han ler ikke slik, høyt og vakkert. Han er mere en … smiler.
Og sitte har gitt henne oversikt over lokalet. Noen toaletturer og barbesøk har gjort at setet er tapt. I allefall for en stund. Noen runder på dansegulvet med festglade venner gir dansefoten glemte gleder. Hun trenger seg frem til den overfylte baren for en oppfriskning, og belager seg på å vente. Brått kjenner hun en hånd om skulderen, og et gammelt velkjent gutte, nå mannefjes ser ned på henne. Men hun ser bare han ved siden av. Hun smiler og sier hei, til begge.
Han blir helt satt ut. Plutselig er hun der. Han har lyst til å si noe, men alt stopper opp. Han hører henne spørre hvordan det går, og han klarer ikke se inn i de klargrønne øynene, og bare det ene ordet kommer ut; Bra! Han klarer ikke se bare på henne. Øynene hennes SER, og han kjenner blikket hennes og han mister munnen. Han har lyst å se på henne og beholde samtalen, men ordene sitter fast. Så er hun borte. Og det grønne blikket.
Hun kvapp da han plutselig stod der. Hun hadde ikke sett ham. Høyde hadde vært tingen, da hadde man hatt oversikt. Hun hilste men han virket avvisende, og hun spør hvordan det går. Han gidder knapt svare. Hun ser opp på ham, og blikket hans svinger innom henne. Hun oppnår ingen kontakt. Hun snakker med vennen, får det hun skal ha i baren og går.
Han ser henne gå bort mot sittegruppen, og får plutselig lyst og gå etter. Han grunner på om han var avvisende. Han ville ikke være det. Han ville hun skulle bli. Han ser på ryggen, og han føler ryggen er ment mot ham.
Hun føler seg dum. Hun hadde prøvd og snakke med ham, men han viste ingen interesse. Han hadde knapt sett på henne. Tenk at hun hadde husket og følt. Følt! Best og la gammelt være glemt og nå bli gjemt. Det var likevel lenge siden.
Han ser mot veggen, men han kan ikke se henne. Han skuer over lokalet og plutselig ser han henne, på vei mot døren. Hun snur seg ikke. Hun står ved garderoben. Han kjenner at han vil ha henne, her. Se. Prate. Han husker henne. Han liker henne, det han ser. Men han står fast, og ser etter henne … til hun forsvinner ut døren.
Kvelden har vært hyggelig, men det har blitt sent. Hun ser mot baren der han står, den flotte høye mannen. Hun skulle gjerne stått der. Sett. Pratet. Han var kanskje best og bare se. Hun rister han av seg, ser seg mett. Så går hun mot garderoben, og døren … og hjem.
Et dikt i sepia – “druken-erna”
No kvirkje eg korelis eg sku ta fatt
eg anta da kunkje vara skraut
da var noko snaurlig i sagaen
og eg lenta meg bortåt skrauten
og øira bevra i snysen vellyst
mens skømtet fylte skolten med svank
og eg lepja i meg dei skrolne ord
om druken-ernas siste traunt
ho hadd snautemeg falt for ega krinkj
og daua som ho hadd levd
med baue skanka i sprik
og drauplar i munnvik
ikkje va det no glaumt
hunnerår etter hos skjømt
