Vil du fortsatt følge mine skriv, sjekke noe i arkivet mitt eller annet…? Kaffe? Te? Viljen er nå HER!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kontrovers.no er helt ny bloggportal for den som vil skrive samfunnsrelatert eller diskutere og debattere dette. Ikke kategoriser, for emnet samfunn kan huse så mangt, og emner er det flust av, derfor har gründer, Geir Skoglund, lagd (siterer) “En liten miniportal for skribenter med både meningers mot og evnen til å argumentere for dem. Kontrovers.no er basert på en idé om et bloggkollektiv. Flere skribenter har da også kommet til og i skrivende stund er vi ti stykker som har publiseringstilgang her inne. Til forskjell fra vanlige bloggportaler hvor hver blogg er individuell både mtp layout og tematikk, er kontrovers.no en felles merkevare for alle skribentene.” Les resten her.

Miniportalen har nå “levd” i en drøy måned, og her om dagen fikk vi denne oppdateringen av Geir Skoglund.

Grunnen til at jeg falt for kontrovers.no er like mye det geniale som det visuelt vakre som det lett tilgjengelige. Og JA, vi hadde nachspiel der også her om dagen!

Hver skribent har sine egne skriv du lett kan finne frem til, men alle ligger under “samme tak” og har en felles front likt alle andre bloggportaler. Ikke alle skribentene har publisert ennå, men de som har det kan du med ett enkelt klikk lett finne fem til. Jeg gir deg en liten tour her:

Adolph Preussen
Anders Njål Hansen
Elisabeth K
Geir Skogund
Gunnar Solberg
Hubert Duun
John Normann
Kjetil Hartvedt
Maria Martens
Marita Synnestvedt
N. Sweeney
O. Jensen
Ragnhild

Hva legger du merke til? Jo, nick er borte og navn er på plass. Kontrovers.no`s visjon er “ut av skapet”!

Ta deg en tur, les og kommenter. Engasjer deg fritt og freskt, og om du derpå skulle føle lyst til også å bli en skribent går du hit og følger anvisningene og tar kontakt med Geir Skoglund.

Den andre portalen, den jeg hintet til at de aller fleste nok kjenner godt til nå er BlogHog. Den er bygd på samme måte vi kjenner til her inne, der alle brukere får sine egne respektive blogger. Men i motsetning til VGB har BlogHog en forside. Og ikke bare det, den har hittil, dog alle mulighetene ennå ikke er aktive, likevel flere og bedre muligheter enn VGB har i dag. En liten tour der og er på sin plass:

Ved å klikke på ‘Mine innlegg’ i toppmargen vil du lett kunne sile ut bare dine egne innlegg. Ved å klikke på ‘Mine Kommentarer’ i toppmargen siler du ikke bare ut dine egne bevegelser, men og responsen som har kommet til deg, altså ALLE kommentarer som er gjort av deg og til deg. Eller du kan sjekke ‘Begge deler’ samtidig.
Du kan og velge ut et spesielt innlegg du vil følge ved å klikke på krysset i samme boks, da får du opp innlegget og alle tilhørende kommentarer til det innlegget. Når du så vil tilbake til fellesfront må du klikke på ‘Vis Alle’ i toppmargen! Her er ennå ting som skjer, noe Sjalle holder oss timesvis, dagesvis og ukesvis oppdatert på.

Hva er felles for kontrovers.no og BlogHog? Jo, begge portalene er opprettet av to som har blogg på VGB! :)

Så til advarselen! Vi lastet ned og innstallerte nylig til IE9 her i huset. Dette ble et problem for både VGB og BlogHog. Hvorfor det ikke ble det på kontrovers.no vet jeg ikke for alle tre bygger på WP-motoren. Men OM du gjør dette så legg merke til dette. Du vil IKKE kunne skrive på din vante måte på hverken VGB eller BlogHog når du gjør dette, for av en eller annen grunn skjer det noe med html etter oppgraderingen som gjør at ligger skriveboksen din på Visuell så virker rett og slett ikke musen som den skal, og du får ikke flyttet markøren, du får ikke laget lenker og du får ikke lagret og sist og aller verst, du får IKKE publisert! Alt du skriver forsvinner når du klikker lagre eller publiser! Dette til advarsel og info!
For å unngå dette har jeg funnet ut (nåja, ikke funnet ut funnet ut, for alt ligger jo her og mor skal ikke skryte på seg å forstå dette) at ved å klikke til HTML når du skal skrive så går det bra. Det brae for BlogHog er at Sjalle nå vet det og sikkert og visst, GENIAL som han er, kommer han til å finne ut av dette. Når det kommer til VGB fryktet jeg at jeg på dørterskelen ut atter skulle bli nødt til å maile Magne. Men han kan slappe av, han har hørt det siste fra meg han og, heldigvis for ham ;-)

For ordens skyld så finner du meg heretter

på kontrovers!

Takk til to begavede menn som har lagd dette til oss! Jeg håper å se deg både der, og der! :-D

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var fem minutter til showet skulle begynne. Dette kunne bli vanskelig, men da v i entret massen tok hodet over og husket at kroppen hadde gjort dette før. Dette var ikke kø, dette var sammenstimling. Jeg tok et raskt overblikk, konstanterte bønder på bytur, øynet luker bøndene ikke ante var der, og gikk på. Fnising og røyking og flirting med dørvakten var deres hovedagenda. Min var å få oss inn. Fort.

Noen unge hoder bak var døren i sikte. Dørvakten virket kjent. Burde jeg hilse? Nei, det var sikkert sønnen til en fordums, hviss drøm var å følge i pappas fotspor. Brun og svær. Med nedbarbert hode.

Jeg registerte at alle som gikk inn viste billett. Vi hadde ikke mottatt billetter. Hodet mitt forberedte seg på argumenter i den sammenheng, men bare to hoder bak døren forstod jeg at det var legitimasjon de viste og ikke billett. Selvsagt.

Vi strente inn bak blondt flagrende hår og Cerutti 1881, mens dørvakten dreide oppmerksomheten fra de foran tilbake til oss. Blått blikk i brunt ansikt så fra meg til kollega, og tilbake. – Ja, dere trenger vel ikke vise legg dere.

Jeg var virkelig på gamle trakter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det ble min tur, og jeg la bladet jeg skulle ha oppå alle de andre bladene med samme navn på disken, og sa til meg selv igjen at neste gang måtte jeg huske at de også lå der.

Jeg kastet småstresset blikket mot innskuddsautomaten og klokken igjen siden jeg ennå ikke hadde blitt enig med meg selv om jeg rakk trikken, mens jeg gravde dypt i sekken etter penger. -Var det alt De trengte i dag?  Jeg så opp, nølte. Han smilte. -Eh. Ja. Men jeg trenger kvittering! -Det skal bli. Ennå smilende. De? Nå hadde han hele min oppmerksomhet. -Her har De veksel og kvittering. Mere smil. Jeg kjente det begynte å rykke i munnviken min. Frue. Du glemte frue. Jeg smilte nå, ikke stressset i det hele tatt mens jeg strakk frem hånden for å ta i mot penger og kvittering. -Takk! -Ha en videre god dag! -Takk det samme!

Jeg tuslet mot automaten uten å kunne huske når trikken skulle gå. De? -Hallo. Gravde i sekken før jeg husket jeg allerede hadde pengboken i hånden. -Hallo. Halloo. Jeg snur meg mot ekspeditøren i kassen. -De glemte bladet Deres!

Jeg gjorde visst det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde lagt meg og var på vei inn i søvnen da mannen min kom og fortalte hva nyhetsvarslet sa. Det var selvsagt så stort at jeg måtte stå opp for egenhendig  å sjekke sannheten i dette. MICHAEL JACKSON ER DØD skrek mot meg. Jeg fulgte linken dit de tok dette fra men jeg fant ingen sannhet i at Michael Jackson, ikonet, multitalentet, vidunderet, the King of Pop var død. Jeg prøvde også de største aviser “over there” for å få  bekreftet dette umulige, men nei, ingen sa han var død. Bare VG. Men alle sa at han var fraktet til sykehuset med hjertestans. Jeg visste nok at VG ikke kunne melde en så stor stjernes død uten noe sannhet i seg, men egentlig håpet jeg de hadde gjort århundrets skivebom og meldt feil. Jeg kjente i hele meg at ikke ville at Michael Jackson skulle være død. Ikke han. Jeg likte Michael. Gutten som aldri ble mann.

Men det var sant. Michael Jackson var død.

Noe skjedde med musikken hans. Rytmene jeg nærmest var født med, hvertfall oppvokst med forandret seg. Tross alle gangene jeg har hørt musikken hans var det som jeg først nå virkelig hørte den. Perfeksjonen. Detaljene. Perfekt til fingerspissene ned til den minste detalj. Så velprodusert.

Privileget som artist og kunstner er at man får uttrykt seg gjennom verket sitt. Der var ikke Michael noe unntak. Mange artister bruker musikken sin for å uttrykke seg. Michael engasjerte seg, om enn ikke som den beste taler, så engasjerte han seg i mange av verdens utfordringer. Kanskje til og med  i fler enn vi trodde. Eller visste om. Vi vet og at han gjennom sin musikk uttrykte sin frustrasjon over misforståttheten rundt sin person, og hvordan det var og konstant  bli forfulgt og feiltolket.

Selv så jeg i Michael en person på evig flukt fra seg selv. Dette vet jeg jo ikke for jeg kjente ikke Michael, på lik linje med de aller aller fleste synsere, men dette så jeg. Jeg har aldri mislikt Michael Jackson, uansett hvordan nesa hans så ut. Jeg har aldri mislikt Michael Jackson uansett beskyldninger mot ham. Min følelse rundt ham har dreid seg om å synes synd på et annet menneske. Og se en som graver sin egen grav. Ber om bråk. Uten egentlig å ha gjort noe annet galt enn å følge hjertet sitt og gi. Gi. Gi seg ihjel. Selv etter å ha kjeftet sa han “whit love”. Det bemerkelsesverdige er at de som stod Michael Jackson nærmest aldri sa noe stygt om han, mens de som aldri kjente ham bare sier stygge ting.

Jeg grunner på disse langt på vei pedofilanklagene mot ham. Den første, som ikke en gang var en anklage, og sannsynligvis aldri ville funnet veien til rettslokalene pga bevisets stilling, ble brukt mot han den dagen anklagene virkelig kom. Michael satte sluttstrek for den første saken ved å punge ut. Selvsagt var han skyldig, han betalte seg jo fri. Men jeg grunner. Hadde noen skadet mitt barn hadde ikke milliarder fått meg fra å ville se mennesket bak lås og slå med dom hengende over hodet resten av livet. Bare det var nok til at jeg finner den saken lite troverdig. Den andre saken var værre. Nå kom anklagene og det ble rettergang.

Michael Jackson omgav seg med barn, og det var fra mitt ståsted, og basert på det unormale ved at en voksen mann bare ville være med barn i så måte bare snakk om tid før noe ville skje. Jeg tror Michaels største problem var ham selv. Det er unormalt å lese pornoblad med et barn, men det er langt fra å fnise mot de nakne damene i bladet som et barn, med et  barn, til å misbruke et barn. Upassende og misbruk skal ikke sammenblandes. Han så seg ikke som voksen, noe livet han levde viste oss. Når han tok inn på hotel leide han hele etasjer og kjørte elektrisk bil mellom rommene. Når han skulle handle åpnet butikkene langt etter ordinære åpningstider for at han kunne få handle i fred. Selv Harrods i England fikk han helt for seg selv. Hvem gjør det? En person som ikke har mulighet til et ordinært privatliv. En som forstod at når han gikk ut stoppet alt opp. En som sluttet å gå ut.

En journalist som kom ham “tett på” konkluderte med riktigheten i pedofilryktene basert på sitt syn på måten Michael levde. Synsing fra èn person, dokumentert via en velregigert dokumentar er ikke det samme som sannhet! Det er bare synsing, på lik linje med min synsing, og på lik linje med din synsing.

Michael Jackson var ødelagt. En frifinnelse hadde ikke noe å si. Pikante detaljer, ettertidens snakkevillige jurymedlemmer. Tidenes mest eksentriske og mystiske popstjernes myteomspunne privatliv. Vi trodde vi visste alt nå. Michael Jackson måtte være en misbruker. Det var bare hans stjernestatus som frikjente ham. Ikke hans uskyld. Og ennå sier ingen som virkelig kjente Michael noe krenkende om ham, mens alle som ikke kjente ham bare krenker. Michael Jackson vil alltid være en barnemisbruker.

Her er en som virkelig kjente ham:

Nå står Conrad Murray tiltalt for uaktsomt drap på Michael Jackson. Hva vil en frifinnelse innebære for ham? Jeg tror ingenting. Legen hviss konto ble fet for å fore en misbruker med det han trengte. Legen hvis jobb det var å ikke bare fore, men og kontrollere dosene til en misbruker. Men så gikk det galt. Så forferdelig forferdelig galt.

Det vil alltid være bare èn som var våken den dagen Michael Jackson døde, og det vil alltid være Conrad Murray. Vil Murray alltid være den som drepte Michael Jackson?

http://www.vg.no/musikk/michael-jackson/artikkel.php?artid=10029631

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den første, den om fire TV programmer, er kinkig. Vi har da to TV`er i hus. Teller ikke det?

TV 1: Fire TV-programmer jeg ser på når Darlingen skal sovne :

1. S
2. Å
3. P
4. E

Taler for seg selv, og for å skåne leser trengs ikke videre utfoldelse. 

TV 2: Fire TV-programmer jeg ser på når Darlingen har sovnet :

1. N
2. R
3. K (The hole shaboom. 1, 2 og 3.)
4. Country/Dansefot jukebox m/chat (når 1,2 og 3 er ferdig)

*Fire ting jeg har gjort i dag :

1. N
2. A
3. D
4. A

Som kunne vært NASA, men siden jeg hverken er amerikansk statsborger, hvertfall ikke bor i Amerika, og hvertfall ikke har et snev av utdanningen eller opplæring eller opptrening for en reise til det store verdensrom så sitter jeg ennå her, og har gjort nada. Til nå. Kan være dette hadde låtet annerledes hadde innlegget blitt skrevet på kvelden.

*Fire ting på min ønskeliste :

1. P
2. E
3. N
4. G

Siden money har en bokstav for mye for denne firepunktslista valgte jeg den norske varianten.  Hvem ønkser ikke penger! Det er det eneste jeg mangler for å kunne invilge alle de andre ønskene mine.

 *Fire ting jeg liker dårlig :

1. F
2. I
3. S
4. K

Her kunne jeg kunne jeg sagt uer, sei, torsketunger og lutefisk,  men jeg tror dere tar tegninga. Det som er i havet er fra mitt ståsted ment å skulle være der. Ikke det at en søt kalv er bedre å spise, men den smaker en helluva lot bedre de stygge vesnene som befinner seg der nede i det store blå. Men det finnes et godt skalldyr. Egg!

 *Fire personer som kanskje/kanskje ikke tar utfordringen :

1. A
2. N
3. Y
4. ONE?

Jammen da stopper det visst (heldigvis) her?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Før hadde man tid, og visste at ting tok tid. Posten var aldri ventet dagen etter, men så forfallt heller ikke ting dagen etter, og ikke var kreditoren på deg dagen etter heller. Postmannen var et hyggelig avbrekk med nytt fra bygda, og slo av en prat før han tuslet, syklet, sparket, red eller rodde videre til neste utpost. I dag har vi dårligere tid, eller hvertfall føler vi vi har det siden alt rundt oss går så fort, så vi venter på posten fra det øyeblikk vi har lagt på telefonen, logget av nettsiden eller forlatt butikken.

Gjennom nyhetene lærte jeg at Posten vurderer  å flytte noen postkasser som mottakerene i dag kan gå metre fra huset sitt, likt det alle vi andre gjør, og hente posten sin. De vurderes ikke flyttet til en fellesboks hundre meter ned i gata, men hele 7 kilometer fra huset, hvilket tur retur innebærer 14 kilometer daglig for å kikke i postkassen. Det levner vel ingen tvil om at postkassenes eiere har meninger om denne flyttingen.

En av Postens begrunnelser for denne postkasseflyttingen er den generelle nedgangen i postleveranser, som igjen fører til nedbemanninger og omprioriteringer i hele postvesenet. Point taken, tenkte jeg. Men så tenkte jeg på landet vårt som ennå står uendret selv om alt annet endres. Det er like fullt av fjorder og fjell, uansett hvordan Postens gang endres. Det bor ennå folk rundt om i vårt langstrakte land. De som oss har alltid fått sin post, men får Posten det som de vil vil ennå vi kunne ta på tøfler og tusle ut til postkassen vår mens de må kle på seg hele habitten, sette seg i bilen og belage seg på en halvtimes kjøretur bare for en sjekk i postkassen.

Jeg tror ikke disse utposter gjelder det store flertall, snarere tvert i mot. Posten har levert i alle år der det har bodd folk, der vil fortsette å bo folk, så hvorfor kan ikke Posten fortsette å levere?

Har postmannen blitt latere? Han har det sannelig ikke vanskeligere enn “før i tiden”, snarere tvert i mot! Han har det bare travlere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tittelen er et kjent begrep for de som har bevandret VGB noen år, men det kan være et merkelig ord, ja til og med et skremmende ord for en som aldri har hatt en blogg, og hvertfall aldri lest en blogg. Men som du leser sidene til Marita Synnestvedt`s Blogghore!, blir du kjent med den ultimate blogghore. The one. And only. Hun belemrer ingen andre enn seg selv med denne (smakløse) tittelen, og hun tar det (i tillegg) ikke bare steget videre men all the way (Mae) i hvorfor hun kan tittelere en selvskreven bok med dette navn. Marita Synnestvedt (MS) aka Deathdealer fant nemlig opp begrepet blogghore. For hun ble/var/er det selv.

Det som slo meg mest mens jeg leste var hennes genisttrek med bruk av paranteser. Siterer; “Man får normalt være med i gjengen, dersom man selv ønsker det og (konsekvent) følger (den underliggende) spilleregelen om ytelse mot gjenytelse.” Gjennom hele boken ligger disse “ekstraordene” jeg etterhvert valgte droppe om jeg fant setningene for tunge, anmasende eller uriktige sett fra min side. Siden hun  selv har lagt de der valgte jeg lese de fra hennes side, som rett og rimelig er. Det er jo hun som har skrevet boken. I bokens ånd skal jeg førstegangsbruke og overbruke parantesene så godt jeg kan her nå.

Jeg hadde gleden av å snakke med MS om denne boken før jeg leste den. Selvsagt fikk jeg et signert eksemplar.

Jeg fikk og noen tanker og hint om boken, og det var interessant å høre de første reaksjoner på boken via henne. Spesielt før jeg selv hadde lest den. Måten hun formet teksten på og vgb-fiendtlighet er noen av reaksjonene jeg plukket opp. Derfor var jeg parantesforberedet da jeg startet, men det plaget ikke meg. Jeg tok hintet. Når det gjelderVGB-fiendtlighet grunner jeg. Kan “sannhet” i denne innpakningen være fiendtlig? I så fall kan vi alle fortsette med å lyve, stryke med hårene og pette, koze og klemze ukritisk videre. Og uhumoristisk. Og usarkastisk. Og uironisk.

MS skriver som en Gud! Vi som har lest henne på VGB kjenner igjen hennes velskrevne hånd. Lenge leve satiren! Med snert av sannhet og virkelighetsopplevleser. Det får være opp til leser å dvele ved hva som er sannheter i det hun skriver, for MS skriver bare løgn. I følge henne selv. Eller var det Deathdealer som sa det? Poenget er at å skyve seg selv foran som et begredelig eller ekspemplarisk (alt ettersom hvordan du leser det) eksempel gir leseren en leser-tour. Du vet (aldri) når hun lyver skjorta av seg og/eller når hun er (dødens) seriøs.

Blogghore! er en bok om VGB som bloggportal. MS har huset portalen i flere år og bestemte seg tidlig for å skrive bok om blogging. Flere av innleggene Deathdealer har skrevet er nøstet inni boken sammenfattet av små oppsummeringer i hvordan VGB fungerer. Vi som har lest bloggen til Deathdealer kjenner igjen flere av innleggene, og nå som de er limt inn i en bok skjønner man at Deathdealer har hatt en agenda med hele bloggen sin. Nesten hele. Nesten alltid. At en av oss nå har skrevet bok om portalen, Norges en gang største og mest aktive bloggportal ser jeg ikke på som noe annet enn den personlige rett vedkommende har til å gjøre nettopp det. Uansett skriver vi alle i det offentlige rom under anonyme (for det meste) nick, og det er disse alteregoene MS refererer til. Hun belyser VGB som et “paralelt univers” til den virkelige verden. Så lenge VGB huser mennesker vil den på mange måter være akkurat det.

Men for den som ikke blogger kan Blogghore! virke mot sin hensikt. Jeg oppfatter først og fremst boken som en hyllest til en bloggportal som ikke lengre finnes, og det var i starten vemodig å lese, spesielt etter alle nedleggingsrykter som virrer her inne. Jeg kan og se at boken kan oppfattes negativt for de som kanskje vurderer å opprette blogg, men lever man livet kan man og opprette en blogg. Det er (uansett sannsynligvis) tøffere der ute enn her inne.

Les Blogghore! Om en bloggportal, et engasjement, diskusjon, debatt, bilder og mangfold på sitt beste! På godt og vondt. Les Blogghore! med tanken om at det ikke er for sent, til å gjenskape det som en gang var… hvis vi (virkelig) vil.

Her omtaler Nordstrand Blad boken.

Med tanke på all filmomtale og bokomtale som har blitt servert oss her inne, står denne omtalen i samme rekke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag trakk Susanne Sundfør seg som nominert til Spellemannsprisen i kategorien “Årets kvinnelig artist”. Prisen står ikke til hennes personlig holdninger, sier hun. I 2008 kritiserte Sundfør Spellemannsprisen for å være kvinnefiendtlig, men da hindret ikke hennes holdning henne i å godta nomineringen, som hun og forøvrig vant og takket for, dog med ord hun vil bli husket for lenge, “jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne”.

Sundfør skjønner ikke hvorfor Spellemannskomiteèn skiller mellom mannlige og kvinnelige artister. Jeg synes ikke Spellemannsprisen skiller mellom mannlige og kvinnelige artister. Jeg synes Spellemannsprisen hedrer mannlige og kvinnelige artister ved å nominere de til bransjens tyngste symbol på at den jobben de har gjort er lagt merke til. Være seg uansett bransje, blir du nominert er du lagt merke til.

Beste kvinnelig hovedrolle eller beste mannlige birolle lyder det ikke bare under Oscarutdelingen, men og i Emmy, Amanda og andre film og tv relaterte utdelinger verden over. MTV`s music video award deler og sine priser ut til beste kvinnelig og mannlige artist. Disse prisene står ikke på tvers av kjønnet de deles ut til, men til at hvert kjønn blir representert.

Bør man ikke være ydmyk og glad for en nominasjon basert på jobben man har gjort enn at tittelen er kjønnsrettet? Det er jo ikke mannen man har “konkurert” mot, men andre kvinner i samme bransje. Hva hadde skjedd om prisen het “Årets beste artist” og en mann vant hvert år? Hadde ikke den mest innbitte likestillingsanfører kokett hevet brynene og høylytt lurt på hvorfor en mann vinner hvert år?

Tatt det selskap hun er i burde Sundfør med all respekt stå oppreist som det kvinnfolket hun tross alt er og se at prisen symboliserer ikke bare at hun ER en kvinne, men og den beste. Hadde hun vunnet da.

Er det riktig å dra begrepet likestilling inn i prisutdelinger?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ole Kirk Christiansen, en fattig snekker fra Billund i Danmark, fant opp klossen vi i dag kjenner som Lego. I dag ligger Legoland nettopp der, i Billund. Ordet Lego kommer fra den danske setningen “leg godt”. I 1920-årene lagde Christiansen de første klossene, men disse var av tre. Det var ikke før i 1940-årene, da plastlekene kom, at klossene ble som vi kjenner de i dag, og i 1953 fikk klossene navnet LEGO-klossen.

Som samfunnet utviklet seg har Lego klart samme genistreken å utviklet seg med, og nå lager Lego det meste av barns populær-figurer, f eks Indiana Jones, StarWars og Harry Potter. Lego har og fulgt barn inn i spillverdenen, både på brettet og gjennom skjermen via Playstation. Her foregår “drap” ved at legobitene faller fra hverandre og er fullstendig harmløst. Selv vi voksne har sittet oppe og spilt lenge etter barnet har lagt seg.

Denne julen som de foregående har ikke passert uten et nytt Legobyggesett, med forskjell at vi til nå fikk det største. Ikke største i størrelse, men med flest byggeposer. Det var bare å begynne. Atlantisporten har entret huset.

Er det ikke fantastisk! Prøv å se dette med et barns øyne.

Det fine er at posene er nummerert, og da begynner vi med pose nummer 1 og byggebok nummer 1 og så sorterer vi etter farger. Bare på den måten går dette forholdsvis fort. Når byggesystemet er så stort som denne har de litt i hver pose, eller så blir dette uoversiktelig og vanskelig.

Nå begynner vi å ane noe….

Darlingen fikset fort rollefigurene. Atlantis har dykkere og havdyr.

Etter noen timer var vi ferdig, og resultatet taler for seg selv. Darlingen hjelper til å dandere rollefigurene på sine rettmessige plasser. Atlantisporten er ferdig.

Man må passe seg når en er i Atlantis. Farer truer.

For inngangen er beskyttet av en haimunn.

Og det er bra, for bak porten, og bak haimunnen… der ligger nemlig skattekisten fyllt av glitrende diamanter som trenger mektig beskyttelse..

Etter vi har bygget, eller mens vi bygger har vi selvsagt julesnadder innen rekkevidde.

Dette er bedre enn best. Lego blir aldri kjedelig! Uansett hvor mange forskjellige figurer han har, blir han alltid like glad når det kommer en ny. Noen av de store vi har bygget står ennå, og noen har bukket under for den lekne barnehånd, men det gjør ingenting, for da lager de nye figurer, nye tårn, nye biler, nye fly, av fantasier bare barn kan oppdrive.

Og leker, og leker… og leker.

Men vi har ennå en igjen. Nemlig spillet! Dette lager mamma alene, for pappa og Darlingen er ute en tur, mens mamma hoster og sitter inne. Jeg finner fram esken.

Dette ser jo enkelt ut sammenlignet med den vi akkurat har bygget. Men det er mye småbiter i denne, og da er det ekstra viktig å sortere fargene.

Mamma må innrømme at hun blir litt barn igjen mens hun bygger. Og så er det gleden da, ved å se Darlingens ansikt når han kommer hjem til ferdigbygget Harry Potter-spill, det er jo det aller beste. Her er den, fiks ferdig.

Vi har mye å takke Ole Kirk Christiansen for, for han har klart å bevare selve barnet i denne tidløse leken, for Lego er ikke blitt bare en tema-leke. Det finnes ennå store klosser for de minste, de som kan stikke ting i munnen, den klassiske og opprinnelige varianten. Man får de i esker eller man får de i rør, alt ettersom hvilken størrelse man trenger.

Ja, man får nå også Lego adventskalender, der barnet får en bitteliten Lego-figur hver morgen.

Lego har og godt merkede alderstrinn på sine klosser eller tema-sett, der Duplo og Playmobil er for de mindre.

Her kan du og ta en reise med meg til Legoland og se hvilken barnemagi som der skapes av denne fantastiske klossen.

Jeg minnes min Lego-barndom, der vi bygget med firkantede eller rektangulære klosser og bygget de på grønne Lego-plattformer. Vi lagde hus og alt mulig og så lekte vi rundt disse med andre leker vi hadde. Klossene var ikke tilpasset til å være f eks tak den gangen, vi bygget de til det. Nå finnes klosser med mange forskjellige former også blant standardklossene. Nå har jeg lekt mye type klassisk Lego sammen med Darlingen, men og med enormt mye mer som bl a over her. Har du egne Lego-minner?

Videre god romjul!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nissen har fyllt sokken, dandert gavene, gitt treet vann, lys og pynt… julen er en visuelt vakker tid! Men julen er og tiden med familien. Og gaver. Gaver vi samles om å gi, gaver vi drømmer å få eller gaver vi drømmer om å gi. Gavene Jesus ble skjenket ved sin fødsel symboliserer og gleden til å gi. Og det skal være en glede. Gleden består i å se gleden ved mottakelsen. Av og til bruker jeg mye penger på en gave. Noen ganger trenger noen noe, da samles vi og gir. Julen er den tid vi benytter til slike ting. Men som oftest benytter jeg julen til å gi mine venner og familie små oppmerksomheter. Jeg pakker inn alle oppmerksomhetene, for under juletreet skal det vises at noen har tenkt på de.

Julaften. Dagen vi på den ene eller den andre måten har ventet på, alle som en, går like fort som alle andre dager. Om ikke fortere. Selv de som ikke feirer jul venter på julaften. Vi møtte en venn av Darlingen på en butikk lillejulaften. Han hadde kjøpt seg en leke. Darlingen ville og gjerne ha en leke, en ting han ønsket seg til jul, men fordi det var dagen før dagen sa vi at det var dumt å kjøpe noe han kunne få på julaften. Darlingen ble lei seg siden vennen hadde fått kjøpt gave til seg selv og ikke han. Vennen sa at han var muslim og feiret ikke jul, derfor kunne han kjøpe en ting til seg selv. Han sa til Darlingen at hvis han og ble muslim kunne han og kjøpe seg en ting.

Det gikk fort over, og på vei hjem fortalte Darlingen om muslimer som feirer Id. Han syntes julaften var det han ville feire, så vi fortsetter med det her i huset.

“Du grønne glitrende tre…” Akkurat nå sitter jeg og lukter på den fantastiske granlukten som fulgte med treet inn… når pinnekjøttet settes på skal granlukten blandes med matlukten og deretter kongerøkelsen. Huset skal ose jul denne ene dag i året. Vi må huske å skifte batteri i røykvarsleren.

Nå er den her. Selveste julaften. Jeg ser ut av vinduet her jeg sitter og alt er perfekt. Det er hvitt og det er kaldt. Og stille. Som om været vet at det er julaften.

Jeg tenker på ei venninne som ligger på sykehuset etter en hjerneoperasjon. Hun har kreft og er veldig syk. Deres ønske for julen er at hun er frisk nok til å komme hjem for juledagene. Våre tanker har kun dreid seg om å få all mat i hus og gjøre oss ferdig på jobben slik at vi ikke skal ha noe hengende over oss på julaften. Kontrastene i livene våre er store.

Jeg tenker på mor og bror der oppe i nord, og min søster i øst. Vi skal prøve å få til en videosamtale i løpet av kvelden. Det blir nest best etter å ha de her.

Lytt til denne, en litt annerledes variant av Silent Night. Nydelig…

A Soldiers Silent Night

Til alle… med ønsker om en fredelig julefeiring… God jul!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og vi har ikke sett opp fuggelband …for det har vi glemt… og vi har ikke pynte tre` …not yet æss`

Nå sett vi øss å hvile og puste på en stund …for skal jo ennå gjøre mye,

imens je rugge vogga …hva?… så bror din får en blund …her har jeg misset noe!

Dra krakken bortåt glaset så sett vi øss å ser …på hva? At det ikke sner?,

og prøve finne leia der julestjerna er …må stå på feil side av huset!,

den blankeste ta  alle, ho e så klar å stor …har ennå ikke sett ei blank stjerne,

- du ser a over taket der a Jordmor Matja bor …phø!

Hu er så snill den stjerna, hu blonke’, kan du sjå? …yeah shure!

- og nå ska je fortælja og du ska høre på …javel!

Den fyste gong hu skinte så laga hu ei bru …bru? London Bridge?

imilla seg og himmel’n og ei krubbe og ei ku …ok ok ok. Nok nok nok… Holder!!

Kan vi ikke bare si

GOD JUL !   

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

20. april 1998 kom de til verden, så snart runder de hele tretten år. De har ligget i samme kattemammamage, men det er det få som tror selv etter jeg har fortalt at de er søsken. Rufio er uforskammet lik en villkatt som hadde tatt bolig under fjøset på gården hans mamma bodde, mens Daisy er som snytt ut av nesen på han som bodde i huset. Hun var og eneste jente i kullet på fem. Rufio kom ut som sistemann, og ble bøllet bort av sine tidligere fødte brødre så vi måtte hjelpe ham å få nok melk i starten. Han var og mislikt av far i huset og far til de andre fire, som nok både så og luktet at han ikke kom fra hans edle gener.

Noen ganger får Rufio lov å være god med Daisy.

Dette er sjeldne perler, siden Daisy kun gir kos og hygge på eget initativ, jente som hun er. Da lukker hun øynene og lar Rufio vaske og slikke seg. Legg merke til forlabben til Rufio, den er halv. Den måtte amputeres da han var ett år. Rufio har virkelig bevist sine 9 liv, og kan tilsynelatende se ut til å miste litt av seg selv hver gang han er hos dyrelegen. Han har ikke bare amputert foten skjønner du, han har og amputert 5-6 cm av halen som ble kvestet etter en lengre luftetur, og skjært litt bort av leppen som ble kvestet etter en annen lengre luftetur, og han har prøvd seg på en någet uheldig piercing i øret.

Daisy har og hatt sine runder men har alle sine lemmer i behold. Hun ble påkjørt når hun var drøye to år, og mistet nesten livet, men hun klarte seg men hun forandret seg. Likte ikke etter det lange uteturer. Hun har fått et lite pelsproblem etter uhellet, og mister flekkvis pels når vinteren kommer så de lange turene ut stoppet seg selv. Hun kan jo ikke være ute så lenge om gangen uten beskyttelse av pels i det kalde været. 

Jo, de ER to gode venner. De er søsken. De er vant til at den andre står, sitter, ligger eller spiser rett ved siden av. De vil jo aller helst ha kosen og oppmerksomheten helt for seg selv når de først skal ha kos, men som oftest vinner tjukkassen. Han er og den absolutt letteste å ta bilder av, siden han godtar det meste bare han får være midt i senter for begivenhetene. 

Han maler som ei viftereim, spiser som Pusur og raper som en bryggesjauer. Men han er svært fotogen, men så tillater han mor å ta bilder også. Det er værre med søsteren. Jeg må vente til hun tillater det. I mens får dere kose dere med Rufio, the hunk from bondelandet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått den beste julegaven noensinne. Jeg har ikke blitt helt flink å bruke den ennå, men hvem sier at øvelse ikke gjør mester så bi litt. Dette er bare starten, og kritikk (Anders!) tas ikke imot! Splitterny Sony 330 er på plass og jeg kan endelig begynne vise litt av det jeg skriver også i bilder og ikke bare i billedlige tekster, så jeg håper ikke mine amatørske fotografiske evner vil forstyrre den øvrige førjulsgleden. I så fall, du er herved advart.

Julehuset våkner første advent, og her er full julepupp. Bortsett fra treet er det lys og hygge i hver krok i det vi entrer den siste og mørkeste av årets måned. Hva hadde mørketiden gjort med oss hadde det ikke vært for lyset julen skaper!

I går var jeg vertinne for årets julebord vi nesten ikke fikk til, men til sist klarte å samle alle på. Jeg serverte: Aperitif – Martini Asti med skjærte jordbær. Middag - marinerte skivede lammelår, dominikanske kjøttboller i tomatisert kokossaus, sauterte auberginer og ris med sorte bønner med rødvin eller øl alt ettersom hva de likte. Dessert – creme brulèt med Innis & Gunn søtøl. I den anledning måtte gubben og Darlingen ta seg en guttetur, så vi koste oss i hver år leir for hver våre anlendinger.

Vel hjemme fikk jeg dette av Darlingen.

Pappa hadde også fått et kvelden før.

Hva annet kan man enn å elske høyere enn høyest!

Han hadde og billedlig beskrevet sitt aller største julegaveønske med Reodor Felgenske beskrivelser godt argumentert ved framvisning.

Men nå snakker jeg meg stolt julemamma bort. Tilbake til julebordet. Vertinnen fikk og litt vertinnejulegaver. Noe hun kan kose seg med utover perioden vi har i vente.

Og noen søte små dekorerende julerøde julestjerner. Først den ene.

Så den andre.

Litt lyst, men men. Rødt og vakkert, og det er jo det viktigste. Her er hele vinduet i all sin julefryd.

I senter for begivenheten hadde vertinnen plassert denne glitrende fargeklatten.

Så til milliondollarspørsmålet. Hvilken farge er min julefarge? Du får bare èn sjans!

Joda, vi har full jul her i huset, og vi venter mens vi koser oss. Når julen er ferdig er nemlig alt dette over, også her i hus. Alle fargerike blikkfang og juledufter forlater huset som går tilbake til sin vante sjanger. Og det er greit. Da er lyset på vei tilbake til kongeriket, og vi får andre ting å se frem til.

Men nå. Nå venter vi på julen.

God tredje advent og god førjulstid! Nå er det like før…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så når det bød seg en mulighet å få se Nationalteateret også fra innsiden var jeg ikke tung å be. Men det var ikke jeg som valgte stykket for anledningen. Kan være hadde stykket vært av en mer meg-vennlig art, så hadde jeg ikke fått sett Nationalteateret innenfra i det hele tatt, og heller vært mest opptatt av det som foregikk på scenen, men det var det altså ikke. En god venninne tok saken i egne hender og til Nationalteateret det bar. Visst skulle jeg få besøke det historiske hus, midt i sentrum av Oslo. Og jeg skulle få Hamlet for anledningen. Snakk om ilddåp.

Hamlet er ikke for ikke-vante-teaterfolk. Hamlet er tungt. Og det eneste jeg visste om Hamlet var åpningsfrasen i dette skriv.

Første akt: Husker ingenting. Jeg klappet når de endelig var ferdig, for jeg var trett og det var godt å få reist seg. Jeg husker de fantastiske himlingene, de røde stolene, og jeg husker trappen og rommene utenfor selve teatersalen. Jeg husker spesielt godt at jeg møtte en venn i pausen, som og hadde valgt dette langdryge stykket til en teaterkveld med sin kjære. Han angret og gjespet seg blank i blikket.

Andre akt: Jeg sovnet. Jepp! Jeg snorket meg gjennom hele stykket. Men ikke på en sånn gapende og siklende måte slik at alle rundt meg visste hva jeg holdt på med. Jeg satt i dyp transe. Hamlet-transe. Med hodet lett foroverbøyd, og fingene på øynene, sånn man gjør når man tenker eller lytter eller noe sånt. På den måten fant jeg at jeg godt klarte “hvile” meg gjennom hele akten, akken oh veen. Jeg var borte. I transe. Men et sted inne i meg meg må jeg ha visst at det gikk mot finale, for akkurat da hovedpersonen, husker ikke hvem det heller var, kom i sin rompekorte jakke over gråsorte tights på den like triste gråe scenen og de andre stimlet seg rundt ham forstod jeg at NÅ måtte jeg følge med.

“Å være eller ikke være… DET er spørsmålet” sa han ut mot tilskuerene, og jeg følte for å reise meg å stormklappe av glede. Endelig ferdig. Trodde jeg. 

Bla, bla, bla…

Nationalteateret er nydelig, vakkert, spennende, og det huser mange og lange historier.  Men velg stykke med omhu. Du er herved advart.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen fortrenger epoken og andre vil aldri glemme den. Noen grøsser ved minnet mens en annen får lengsel og vil oppleve hele sulamitten all over again. Nemlig det å bli atten. Det å bli myndig. Voksen. Hva nå enn det betyr…!

En ting er hvertfall sikkert. Vi skal alle på den ene eller den andre måten bli atten og myndige.  Noen trer ut på ustødige ben mens en annen jumper av gårde som rene Tiggergutten, som vel og merke falt og feilet en del, men likvel reiste seg og prøvde igjen, forhåpentlig litt klokere enn første gang.

Begrep vi ofte hører er, “det var bedre da jeg var ung”, “det er ikke lengre som i gamledager” eller “da jeg var ung…”

Det beste, sett fra den voksnes side, er jo nettopp å fortelle den yngre hvordan det var da han var ung, og hva de gjorde bedre og hvor bra alt var da. Hvor flink de var, hvor takknemlige og flittige.

Men, er ikke det litt feil tenkt, når man da har år med levd liv og viten i hodet den yngre umulig kan matche? Hvordan kan den voksne være så skråsikker, der han står og irettesetter den yngre, at det ikke bare er tanken på at de var så mye bedre som er det rette? Tanken de har brukt ÅR på utforme, forstå og deretter leve etter.

Liv og lære, heter det, og vi skal alle gjennom fasene. Hvorfor har voksne behov for å bruke “bedre-før” kortet? De bør se innover i det de står og retter finger mot den yngre og se hva de selv kunne gjort annerledes for å unngå disse absurde og malplasserte påstander.

Så hva var annerledes før? For å holde meg innenfor de nålevendes rammer kan vi jo ta de tiår som akkurat har passert. F eks min egen. Jeg har passert 40, ergo hadde jeg mitt attende år på 80-tallet. Det var fest både privat og på lokalet, smugrøyking og hemmelighold, moped og bil, gutter og klining, klær og hår. Hjemme var pappas beste argument når vi ba om noe nytt hva han hadde gjort for å få råd til sin første moped. Han hadde jobbet HVER dag etter skolen, og spart og spart. Vi bare fikk ting i hendene, bortskjemte som vi var. Vi var slettes ikke bortskjemte. Det var bare han som bet og grein før vi til slutt fikk. Jobbet gjorde jeg og når jeg ble gammel nok, men jeg hadde likevel ikke råd til alt jeg trengte, og da måtte jeg spørre, og som kom gaulingen igjen.

I dag hører jeg akkurat det samme. Hvor utakknemlige ungdommen er. Mor av en atten års jente jeg kjenner er nærmere femti gav meg her om dagen et innblikk da hun refererte sin mor. Jeg fikk nesten dejavu. Denne mor kalte sitt barn giddeløst og utakknemlig, og påstod hun var mye flittigere da hun var på samme alder og hvor mye bedre tiden var da for da gjorde de faktisk noe sammenlignet med i dag da de bare satt og fikk alt servert. Hun påstod og de var klokere da hun var ung. Jeg ble litt sjokket og følte mest at ved å kritisere sin datter på denne måten var det egentlig seg selv hun burde kritisere om hun følte dette så sterkt som de ord hun valgte. Var det ikke nettopp mors jobb å sørge for at hennes datter ikke skulle bli slik hun nå stod å påstod at hun var?

Det var da jeg skjønte at de egentlig ikke hadde det noe bedre, ikke var noe bedre og slettes ikke gjorde noe mer. De var attenåringer, de som vi, som våre foreldre og våre besteforeldre. En attenåring kan nemlig ikke være mer belevd og klok uansett tiår, siden de alle bare var atten. De var bare atten i sin tid, og like uerfarne.

Jeg har nylig lest flere krigsbiografier. Mennene som nå i slutten av åttiårene og begynnelsen av de nitti, omtalte seg selv som gutter den gang. De lo godt av festingen og måten de oppførte seg på, unge som de var. Fantestreker, oppfarende, gambling, slåssing, drikking og damer og ukloke valg. Selv om de var trent til krig var de ikke klokere enn de atten, nitten, tjue årene de da var i. Konklusjonene av deres handlinger kom flere år senere.

I dag sier mange at ungdommen har det så lett, men har de egentlig det? Har det det lettere enn før? Får de mere? I gamledager, for å bruke det begrepet var tilgjengeligheten mindre, verden var snevrere fordi det ikke fantes bl a internett. Tid var alt de hadde, og man løp ikke fra det ene til det andre på samme måte som i dag. Verden var timesstyrt, ja kanskje til og med dager og ukesstyrt. Ting tok tid. I dag er verden sekundstyrt, og vi blir irritert bare en nettside ikke åpner seg fort nok. Verdien av ting er ikke mindre nå enn da, men vi har en vesentlig større tilgang til ting. Vi kan forflytte oss kjappere i dag, fordi alt går kjappere. Vi tjener mer, men så koster alt også mer, ergo går vel den opp i opp.

Det er ikke ungdommen som har endret seg, det er tiden ungdommen lever i. Men ungdommen tilpasser seg, de vokser jo opp med dette. Men de er akkurat like mye attenåringer i dag som på 80-tallet og 40-tallet. De var ikke mer moden før. De hadde kanskje en annen fremtoning og holdning, men det er heller ikke så sikkert. De var hvertfall ikke klokere.

Er det egentlig forskjell på en attenåring i dag kontra “når jeg var ung”?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forsvarer satte seg, lente seg frem og skjøv mikrofonen mot henne. Han satte seg nærmere henne og la igjen hånden på henne. Ingenting gikk de fremmøtte forbi. Alt ble foreviget. Den midterste av de opphøyde sa noen ord henvendt til den tiltalte.

Lokalet var som en lukket boks. Tettheten var påtrengende, men invilget. Stillheten i vakumet var nesten til å ta på. Så startet de.

- Du står tiltalt for å ha drept en mann.

- Ja.

- Forstår du hva du har gjort? 

- Ja.

 Hun snakket bare med munnen, mens blikket ennå lå på det spesielle på veggen. Hun rørte seg ikke.

- Forstår du hvorfor du er her?

- Ja.

- Fortell hvorfor du er her.

- Jeg har drept en mann.

- Hvordan?

- …

- Hvordan drepte du mannen?

- …

- Du sier du forstår hva du har gjort og hvorfor du er her.

- Ja.

- Hvordan drepte du ham?

- Jeg drepte han.

- Hvordan?

- Jeg drepte han så mange ganger jeg kunne.

- Hvordan drepte du ham?

- … mange ganger.

Forandringen i den lille skikkelsen var synlig for alle. Hun ble farget i ansiktet, hun ble til liv. Hun vendte blikket mot den spørrende og så ham i øynene.

- Hvordan drepte du ham?

Hun så på ham uten å vike, og snakket med en tydelighet hentet fra et annet sted. Hvert ord kom som om en takt var lagt til.

- Jeg stakk han i hjel. Jeg stakk. Jeg slo. Jeg sparket. Jeg spyttet. Jeg håpet hvert stikk og slag og alt jeg gav ville drepe han mer. Jeg drepte han så mange ganger jeg kunne. Jeg drepte han alt jeg kunne.

Forsamlingen så. Øyne røpte følelsene, men stillheten var eneveldende. Ingen rørte seg.

- Hvorfor drepte du han?

Hun så tilbake på veggen, på sitt spesielle mens ordene fløt ut.

- Han drepte mitt barn. Han drepte mitt eneste barn. Derfor drepte jeg han. Jeg har ikke flere barn, så det er ikke flere å drepe. Jeg har drept han som drepte mitt barn… og jeg drepte han mange ganger…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi promper! Mennesket promper. Dyrene promper. Fjerter, driter, fiser en glider. Slipper en due. Åpner ventilen. Letter på trykket. Letter på lokket. Lufter hunden. Skviker en skvak.

Vi lar den bedervede lukten sive ut gjennom våre anatomiske luftehull. Noen ganger små luktfrie lydløse putt-putt på tett befolkede steder, andre ganger kan selv den minste putt-putt være dødens farlig og av utenomjordisk art og stinke så jævelig at man kan tro det er et lik gjemt et sted. Men ingen kan jo ane at det er fra deg det kommer, så for all del, slipp den ut.

Etter en lang dag der vi har kjempet mot det høytrykket som innvendige har bygget seg opp kommer vi endelig hjem og slenger oss nedpå, åpner buksen og bretter opp genseren og letter på alt som har presset på den sprekkeferdige ballongmagen som på bussturen hjem stod i fare for å eksplodere kan vi nå sitte med magen tytende ut og slippe alle hemninger løs mens vi vrir på skinka og trykker ut ulemska til kroppens store fryd og tarmenes store velbehag. Ja, det til naboen dunker i veggen og ber deg dempe bassen.

Hvorfor må man alltid fise sånne skarpe når man sitter på offentlig toalett? Skviik, sier det. Eller phrutt. Lyd gir den hvertfall. Og akkurat når den kommer er det for sent å stoppe den. Ååh, høres det overraskende der innenfra der doene står linjet opp ved siden av hverandre. Skviik, gnuuk, woff og phoff. Så dette overraskende ååh`et. Alle vet jo at den kommer, vi bare håper i det lengste at den vil gli ut lydløst.

Menn, de bare bøyer knærne lett, for å åpne opp liksom. Skvææk. Ut med den. Så ser han glisende på naboen, som sier brææk i retur mens han nikker bifallende. Så rister de og går.

Noen kan samle opp. Lagre opp så mye luft, langt opp i tarmen, at når det skal ut så merkes det på vekten. Når det slippes fri er det som et helt orkester. Alt på en gang. Trommer, tubaer, trompet og sax. Harpe er det dårlig med. Dette er støy. Herlig støy. For den som slipper ut elefanten selvsagt.

Visste du at vi promper MINST 14 ganger i døgnet, og de fleste kommer når vi sover? Hjelpe meg, tenkte jeg da jeg lærte dette, der jeg trodde jeg var våken de gangene jeg sov over hos en eller annen forhenværende flamme, men kanskje sov som en sten likevel og nå plutselig forstod hvorfor det ikke ble til noe mere. Kanskje jeg slapp ut alle 14 på en gang de nettene?

Darlingen fiser i søvne. Sånne lange slappe. Slike som ikke får hjelp til å komme ut, men bare kommer glidede. Fhhreeezzz…putt-putt. Vi humrer og så snur vi oss og sover vi og. Den som sover synder ikke.

Jeg er oppvokst med hunder, og jeg husker godt den gangen vår gamle Gordon Setter slapp den lengst hundepromp jeg noensinne har hørt. Den kom så høyt og var så lang at han skvatt og måtte sjekke om alt var som det skulle være bak der der han letet og snuste i været, i ræva og overalt. Min store tjukke guttekatt har og hatt et par, men aldri med lyd. Du hører bare at hølet åpner seg og så hhhooohhh, og så er det bare å vente på lukta.

Jeg besøkte slekta her om dagen, og der er ei søt lita 2 åring. Hun stod rett foran tante og slapp den lengste hun hadde sluppet på sine to små år. Den tok liksom aldri slutt. Den bare kom laaang og høøøy. Hun snudde seg forskrekket, og tok seg bak og visste ikke helt hvor hun skulle gå, så hun løp gråtende til mamma og ville ha henne til å stoppe den.

Prompe er noe alle gjør, men ingen snakker om. Likt Se og Hør. Ingen har det, men alle leser det. Så nå kan du fortsette å prompe mens du leser Se og Hør, så kan jeg snakke om det :)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende