Det er alltid like spennende. Som en film med en slutt du må se hele for og skjønne. Noen ganger når slutten endelig er der sitter du igjen og skjønner ingenting, hoderistende.
Det har jeg gjort de to siste ganger.
Det amerikanske presidentvalget. Såpen over alle såper. Den beste thriller i beste sendetid. Action på høyt nivå. Ordbruk for de beleste. Her må du følge med for slagord på slagord spretter ut i håp om at nettopp dens blir stående for ens forhåpentlige presidentelige ettermæle.
Kampen er lang, dyr og krevende. Hadde jeg deltatt i en slik, skal jeg si tevling, hadde jeg vært så sliten etterpå at jeg hadde gitt fra meg embetet ved seier av ren skjær utmattelse. – “Nå er det nok, nå er jeg sliten, takk for meg. Det var gøy så lenge det varte, men jeg er knust. KNUST!”
Skal man delta her må man virkelig ville bli president. Som Mette Marit virkelig ville være med Haakon.
Presse, media og folk i bøtter og spann i dager ut og dager inn. Bare det hadde fått halsen til og krølle seg. Hotellsenger og restaurantmat er hyggelig kun en langweekend eller to i året.
Å smile og skravle til kinnene sitter fast, og halsen sprekker. Ordene strømmer gjennom hodet når du ligger der og skal sove på ei hard pute, ord du glemte og si men aldri får mulighet til å utrykke igjen fordi du glemte det i kampens hete der sendetiden kun var de satte 30 minutter som du tross alt måtte dele med dine rivaler om den gjeve tittel.
Vi bryr oss ikke, men følger likevel med. Nå har vi hatt 8 grufulle år med cowboyen og den kringlespisende-men-klarer-ikke-svelge-dem-og setter-de-i-halsen-så-han-besvimer Bush. Mr Howdy har skutt med krutt og det som værre er i sine altfor lange 8 år, og vi ser med vellyst frem mot hans fratredelse.
Historien om de unike amerikanske valg ser denne gang ut til og få historisk betydning uansett resultat. For det kan enten bli en kvinne eller så blir det en mørk, med et ganske så muslimskklingende navn. Om ikke filmen virkelig får en ende ingen kunne drømme om.
Kan det være at den ringe amerikaner tror at navnet kan sette verden på plass, eller kvinnelist? Demokratene skårer høye seertall og medieomtale da en thriller uten sidestykke ruller over skjermer og nettsider i tevlingen om hvem som skårer mest stemmer, og det før valget om sjølvaste presidentembetet starter. Her må velges en velger, eller velges en kandidat er vel rettere sagt.
Republikanernavnet høres knapt, enda de har en kjent kandidat som sikkert vinner, og med et flott italianonavn også. Eller vil en gammel krigsveteran som skåret godt hos sine gamle kampkamerater sist valg overraske. Skal det hele ende med at the republicans stikker av med det hele.
To står snart klare. Tiden vil vise, og den er ennå ikke her.
Først skal kroner, tid og svette pøses ut i internvalg. Hvem skal representere hvem. Politikk er ikke det vi får mest innblikk i nå. Her er klær, frisyrer, million dollarsmil og blue suede shoes og veldig viktig. Ja, det kan faktisk være avgjørende for resultatet.
For ikke og nevne stemmeseddeltellerne. De kan vente seg en lite fear kamp uansett hvem de teller til det meste. Stemmesedlene i USA, verdens supermakt over alle, tilhører tiden da det var bajonett på geværene.
- “We have one for Lincoln. Did you get that? One for Lincoln.” – “Jepp, I`ve got it, Mr. Cartwright. How`s your ranch by the way….?”
Hadde de hatt TV i den tiden hadde de faktisk ikke sett så annerledes ut enn nå. Men kysene, krinolinene og de ekstremt unyttige solbeskyttende paraplyene hadde ødelagt mye for TV-teamene. – “Where`s the kandidate?” – “He`s right there, beside his wife and his mother…”. – “God damn … there is no sun in here! Loose the umbrellas, I said loose them. All! Know!!”
Da hadde sikkert og indianerene hatt sin kandidat direktesendt fra prærien. Et lite pow-wow telt satt opp der ute med langpiper vandrende og stive byråkratmenn på bakken med pow-wow pledd under stumpen i yoga mens de fritter den mulige fremtidige president ut om dens ambisjoner for kontinentet. – “Ugh, Aiello. Nungh pascht. Sot. Doh.” Mens hans svisketryne oser av lang visdom og klokskap kun et langt og lærerikt utendørsliv kan gi. – “Ugh!”
Nei, takke meg til at tidene har forandret seg noe, men kanskje ikke så mye som vi tror, eller vil.
Ennå vil det skje mye som vi blir overrasket over, og mye er ennå ugjort på godt som vondt.
Å sette sin lit til en persons ambisjoner for en hel verden er naivt, men og sette sin lit til den sittende amerikanske president er og nødvendig for ganske mye. Når man blir så stor som US of A må man ha tiltro til overmaktens øverste styrer.
Det har man ikke nå.
Vi har hatt det!
Kan vi få det igjen?
Følg med i neste episode av…. “Filosoferinger over det AMERIKANSKE valget.”

 

 

Viljen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende