Jeg har vært der. Du har vært der, du er der kanskje akkurat nå eller du er på vei dit. Vi alle har, er eller skal dit. Noen for lenge siden, noen om lenge, og noen forblir der hele livet.  

Noen fortrenger epoken og andre vil aldri glemme den. Noen grøsser ved minnet mens en annen får lengsel og vil oppleve hele sulamitten all over again. Nemlig det å bli atten. Det å bli myndig. Voksen. Hva nå enn det betyr…!

En ting er hvertfall sikkert. Vi skal alle på den ene eller den andre måten bli atten og myndige.  Noen trer ut på ustødige ben mens en annen jumper av gårde som rene Tiggergutten, som vel og merke falt og feilet en del, men likvel reiste seg og prøvde igjen, forhåpentlig litt klokere enn første gang.

Begrep vi ofte hører er, “det var bedre da jeg var ung”, “det er ikke lengre som i gamledager” eller “da jeg var ung…”

Det beste, sett fra den voksnes side, er jo nettopp å fortelle den yngre hvordan det var da han var ung, og hva de gjorde bedre og hvor bra alt var da. Hvor flink de var, hvor takknemlige og flittige.

Men, er ikke det litt feil tenkt, når man da har år med levd liv og viten i hodet den yngre umulig kan matche? Hvordan kan den voksne være så skråsikker, der han står og irettesetter den yngre, at det ikke bare er tanken på at de var så mye bedre som er det rette? Tanken de har brukt ÅR på utforme, forstå og deretter leve etter.

Liv og lære, heter det, og vi skal alle gjennom fasene. Hvorfor har voksne behov for å bruke “bedre-før” kortet? De bør se innover i det de står og retter finger mot den yngre og se hva de selv kunne gjort annerledes for å unngå disse absurde og malplasserte påstander. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende