La oss snakke om det unsnakkeable. Det som er så naturlig, så sant du er et menneske da, eller et dyr, de gjør det nemlig de og. Alle gjør det! Så sant vi er alene da, eller med noen vi kjenner veldig godt, men som vi ikke snakker høyt om. Nemlig fjerten.

Vi promper! Mennesket promper. Dyrene promper. Fjerter, driter, fiser en glider. Slipper en due. Åpner ventilen. Letter på trykket. Letter på lokket. Lufter hunden. Skviker en skvak.

Vi lar den bedervede lukten sive ut gjennom våre anatomiske luftehull. Noen ganger små luktfrie lydløse putt-putt på tett befolkede steder, andre ganger kan selv den minste putt-putt være dødens farlig og av utenomjordisk art og stinke så jævelig at man kan tro det er et lik gjemt et sted. Men ingen kan jo ane at det er fra deg det kommer, så for all del, slipp den ut.

Etter en lang dag der vi har kjempet mot det høytrykket som innvendige har bygget seg opp kommer vi endelig hjem og slenger oss nedpå, åpner buksen og bretter opp genseren og letter på alt som har presset på den sprekkeferdige ballongmagen som på bussturen hjem stod i fare for å eksplodere kan vi nå sitte med magen tytende ut og slippe alle hemninger løs mens vi vrir på skinka og trykker ut ulemska til kroppens store fryd og tarmenes store velbehag. Ja, det til naboen dunker i veggen og ber deg dempe bassen.

Hvorfor må man alltid fise sånne skarpe når man sitter på offentlig toalett? Skviik, sier det. Eller phrutt. Lyd gir den hvertfall. Og akkurat når den kommer er det for sent å stoppe den. Ååh, høres det overraskende der innenfra der doene står linjet opp ved siden av hverandre. Skviik, gnuuk, woff og phoff. Så dette overraskende ååh`et. Alle vet jo at den kommer, vi bare håper i det lengste at den vil gli ut lydløst.

Menn, de bare bøyer knærne lett, for å åpne opp liksom. Skvææk. Ut med den. Så ser han glisende på naboen, som sier brææk i retur mens han nikker bifallende. Så rister de og går. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende