Jeg sitter inne i stuen min og ser på Dyrepolitiet i Houston på Animal Planet. Kattene mine er her og, den ene ligger oppå meg. Det gjør han alltid. Da er det ikke plass til søsteren hans. Han er for stor. Så hun ligger bak meg, på sofaryggen. Hva de får med seg av elendighet rundt om for sine medvesner er uvisst.
Jeg beundrer Dyrepolitiet i Houston. Jeg beundrer alle Dyrepoliti. Jeg beundrer alle som yter noe for et dyr i vansker. Et dyr som ikke har hverken bedt om eller valgt å bo blant oss mennesker, men som gjør det fordi VI har plassert de her sammen med oss. VI vil ha de her. VI, mennesket, har bestemt at dyrene skal være her med oss, noe som gjør at dyret er avhengig av oss. Av mennesket.
Dette gjelder alle dyr i en husstand, være seg hund, katt, hest, esel, fugl, kanin, smågnagere, sau, ku, gris og fjærkre. Husing av vilt og reptiler også, og gir om ikke større ansvar, så hvertfall ikke mindre.
(bildet er hentet fra link/artikkelen i Dagbladet)
Denne utilsørte hengivenhet for mennesket, deres eier, denne gleden når de kommer er hjerteskjærende når deres aller nærmeste viser de null respekt og kun påfører de vondt. Der er hunden taperen. Flokkdyret som følger sin familie i tykt og tynt, og beskytter sitt hjem med nebb og klør nærmest uansett hvordan de blir behandlet. Det er vondt å se. Kattene kan ennå ha en sjans. De kan jakte. Men det hjelper de svært lite når de blir innesperret. Ingen dyr har sjans når de blir innesperret.
Fjøsdyr er dødelig avhengig av daglig stell. De befinner seg for det meste i lukkende sfærer, men er også ute deler av året. De trenger likevel både tilsyn og stell, omsorg og fòr.
Når Dyrepolitiet blir tilkalt av bekymrede naboer, eller andre som finner eller bevitner mulige vanskjøtsler av dyr, eller mistenker forlatte dyr varmer det meg i hjertet at noen gir dyret en sjanse til det liv de har like stor rett til som deg og meg. En sjans til å overleve.
Men det går ikke allltid bra. Noen dyr er så vanskjøtt, forlatt, utsultet, fortapt og ødelagt av eierene sine at Dyrepolitiet ikke kan annet enn å avlive dyret, og noen ganger kommer de altfor sent. Dyrene er allerede døde.
Vi MÅ ha DYREPOLITIET, bare MÅ ha !! Jeg likte den artikkelen, den oppsumerer det bra.
Når vi går til det skritt å ta til oss dyrene. Ta de inn i våre hjem, så tror kanskje noen at det stopper der. At de har gjort sin plikt, gitt de husly eller hva de tror de har gitt dyret. Det er ikke nok. Det holder ikke å si at man har dyr, når man ikke skjønner det selv.
Det finnes mange som ikke burde hatt et dyr, derfor trenger vi et Dyrepoliti. Slik det er i dag, står ikke dyrets sikkerhet og vern sterkt nok selv om det er en dyrevernslov. Selv om det finnes dyrebeskyttere og dyreglade mennesker som støtter opp og hjelper verdens tapere, nemlig dyret.
Vi trenger et organ viss eneste oppgaver er å oppsøke privathjem for DYRETS skyld, så kan disse ta for seg deg som ikke kan ta våre på ditt dyr.
Fordi dyret trenger det!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende