Sommervarmen trykker i sentrum, og jeg setter glad mine første skritt på Oslo-S og går fort mot toget som skal ta meg hjem, til hagen, til solseng og til grill. Toget glir inn på perrongen, og jeg tenker jeg håper det er airconditioning på det. Prøver å huske om togene har det, men er ikke sikker. Sjelden jeg tar tog.

Akkurat da det skal til å stoppe helt opp og åpne sine hjemlengtende dører for oss hjemreisende, ringer mobilen.

“Jeg har glemt nøkkelen hjemme…”

Jeg går mot toget i ren refleks.

“HVA!”

“Jeg glemte dem hjemme. Jeg har ringt gubben, og de ligger hjemme. Jeg fant de ikke i vesken. Jeg har glemt de …”

Jeg står med foten på trappen inn til toget, og skjønner brått at jeg ikke kan ta det. Mens jeg banner høyt og ulekkert snur jeg meg og glefser ut,” … FAAAAN! Jeg er på vei”.

Løper tilbalke til t-banen, tar første vogn og kjenner på irritasjonen i brystet. Nå kommer jeg en hel time senere hjem.

Opp trappene fra Stortinget, begynner svetten å sile. Jeg stresser, men har alt fokusert de få minutter som har gått mot hvilken ny bane jeg kan ta for å rekke neste tog. Kommer opp. Det er kjøligere der nede under jorden, og den klamme varmen slår mot meg.

Jeg ser tiggeren. Den samme som er der hver dag. Eller kanskje ikke. Registrerer pappkoppen og det blir som forventet hver gang jeg passerer. Den løftes opp og klirringen begynner, med frasene, “snille menneske, du snille menneske…please please…”

Jeg går bort, bøyer meg ned og brøler noe så ulogisk, men herlig som “SLUUUTT”, hvorpå jeg trer et skritt tilbake, tar fart med foten og tupper pappkoppen ut av hånden på tiggeren så den flyr himmelhøyt. Treffet i bakken ødelegger den ikke, bare gjør den litt ujevn, men pengene klirrer i alle retninger. Der var ikke så mye. Jeg ser aldri tiggeren igjen, og ingen andre av det slag heller siden episoden har skapt dominoeffekt og skremt alle de andre bort fra landet også.

Jeg passerer som alltid, uten å verdige et blikk, men jeg kjenner på den glødende irritasjonen. Runder neste hjørne, og der sitter han. En av tre brødre og ei søster som til og med har vært på TV og fortalt om sin tragiske skjebne. Jeg stopper og spør, “Hvordan har du det?”

Han skjelver og rister med hånden trykket mot munnen, men får svart, “Hæ-hæ. Hatt`e berre. Hæ-hæ.”

Jeg tømmer myntdelen fra lommeboken i koppen hans. Han har ikke vært her på lenge. Hjørnene har vært “opptatt” av andre.

Så går jeg videre, og kjenner irritasjonen slippe. Jeg rekker neste tog i god tid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende