“To be or not to be…thats the question” er vel den mest kjente strofen i Hamlet. På engelsk vel og merke.

Så når det bød seg en mulighet å få se Nationalteateret også fra innsiden var jeg ikke tung å be. Men det var ikke jeg som valgte stykket for anledningen. Kan være hadde stykket vært av en mer meg-vennlig art, så hadde jeg ikke fått sett Nationalteateret innenfra i det hele tatt, og heller vært mest opptatt av det som foregikk på scenen, men det var det altså ikke. En god venninne tok saken i egne hender og til Nationalteateret det bar. Visst skulle jeg få besøke det historiske hus, midt i sentrum av Oslo. Og jeg skulle få Hamlet for anledningen. Snakk om ilddåp.

Hamlet er ikke for ikke-vante-teaterfolk. Hamlet er tungt. Og det eneste jeg visste om Hamlet var åpningsfrasen i dette skriv.

Første akt: Husker ingenting. Jeg klappet når de endelig var ferdig, for jeg var trett og det var godt å få reist seg. Jeg husker de fantastiske himlingene, de røde stolene, og jeg husker trappen og rommene utenfor selve teatersalen. Jeg husker spesielt godt at jeg møtte en venn i pausen, som og hadde valgt dette langdryge stykket til en teaterkveld med sin kjære. Han angret og gjespet seg blank i blikket.

Andre akt: Jeg sovnet. Jepp! Jeg snorket meg gjennom hele stykket. Men ikke på en sånn gapende og siklende måte slik at alle rundt meg visste hva jeg holdt på med. Jeg satt i dyp transe. Hamlet-transe. Med hodet lett foroverbøyd, og fingene på øynene, sånn man gjør når man tenker eller lytter eller noe sånt. På den måten fant jeg at jeg godt klarte “hvile” meg gjennom hele akten, akken oh veen. Jeg var borte. I transe. Men et sted inne i meg meg må jeg ha visst at det gikk mot finale, for akkurat da hovedpersonen, husker ikke hvem det heller var, kom i sin rompekorte jakke over gråsorte tights på den like triste gråe scenen og de andre stimlet seg rundt ham forstod jeg at NÅ måtte jeg følge med.

“Å være eller ikke være… DET er spørsmålet” sa han ut mot tilskuerene, og jeg følte for å reise meg å stormklappe av glede. Endelig ferdig. Trodde jeg. 

Bla, bla, bla…

Nationalteateret er nydelig, vakkert, spennende, og det huser mange og lange historier.  Men velg stykke med omhu. Du er herved advart.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende