For de som har vært i Hellas vet de at en del av solpakken er grekerenes dårlige evne til å sortere søppel, noe som vil bli en del av ferien. Der ligger søppel strødd overalt og de ser ikke ut til å bry seg så mye om det om det så er i deres egen hage skrotet ligger. For skot har de og. Den ene siden av huset er ren og pen, med stenlagt sti og noen blomsterpotter, men da kan du garantere at den andre siden av huset har et gammelt vrak av en traktor eller en bil som sluttet å virke for ti år siden, samt noen gamle nettinggjerder som er rullet sammen. Eller er det kanskje det nye som ligger der uutrullet, med festestokkene i en bunt ved siden av?

For de som ikke har vært i Hellas, så ikke bli avskrekket, for dette er liksom bare en del av den greske pakken. Grekerene er utolig laydback, og det som ikke skjer i dag… skjer kanskje i morgen. Det er deres væremåte, og de tar livet med ro og har alltid tid til en prat med venner og naboer før de gjør et dagsverk.

Vi var på Zachyntos. Den nederste øya i det joniske hav utenfor vestkysten av Hellas, der strendene er kilometerlange og langgrunne og der havskildpadden hekker.

Det var avreisedag, og i tråd med chaterplanen stod vi og ventet på bussen som skulle bringe oss til flyplassen. Men denne dag skulle grekerenes dårlige orden få uante konsekvenser.

Vi bodde på et lite familedrevet leilighetshotell der familien også bodde, og fruen og to vakre døtre styrte rommene og hotellrengjøringen mens far gjorde spede forsøk på å holde olivenlunden som fristet oss reisende til besøk på nettopp deres hotell i någenlunde orden.

En dag stod han med rene Donald Duck-dunken på ryggen og sprayet noen eple og pæretrær med en gassmaske godt tredd nedover hodet. Ei jente fra naborommet som forøvrig hadde sin aller første utlandstur noensinne, tok seg dagen etter en liten tur inn mellom de spinkle oliventrærne som egentlig var noen pipstilker med altfor lite vann innabords, og fant sin vei til pæretreet og nappet av en frukt i ekte Eva i Edens hage-stil.

Det gikk ikke mange timene før hun lå rett ut. Dette skulle være en ukes tur med jentene, og dette var hennes tredje dag, og det var den ferien. Hun lå med kraftig magevondt resten av ferien.

På avreisedagen satt hun der like hvit som da hun kom, og fortalte oss om dette. Vi pekte på de mange drueklasene som hang over hodet vårt i inngangspartiet, som var så nedstøvet og ikke innbød til særlig smak, at det beste i Hellas var og ikke spise noe annet enn det du fikk servert på et fat på en restaurant, og egentlig var det vel den aller beste leveregel uansett hvor du var i verden. Hun fikk smertelig erfare det ja.

Hotellfamilien hadde en hund som samtlige av gjestene som nå stod å ventet på bussen hadde minner fra etter ferien i form av sikkel og potemerker på samtlige klær i kofferten, så sant han var ute når vi passerte da. Makan til glede over menneskelig oppmerksomhet måtte man lete lenge etter, fordet om vi på vei til middag på kvelden godt kunne klart oss uten hans enorme glede.

Dagen før avreise fikk han en lekekompis da far kom hjem med en liten ulldott. En liten glad jentehund som helt klart ville gå i sin nye kompis` fotspor og bli like glad i gjestene. Vi hadde et trivelig møte med det nye familiemedlem, mens vi prøvde hjelpe døtrene med å finne navn til pelsklumpen.

Klokken gikk og gikk, og bussen var forsinket. I begynnelsen reagerte vi ikke, men da det begynte å bli både 15, 20 og snart 30 minutter over tiden begynte vi å ane trøbbel. Flyet ville vel neppe vente.

Mens vi står der og prater urolig om vi skal komme oss hjem til Norge i dag, hører jeg denne lyden. Jeg følte jeg hadde hørt den en stund, men var usikker. Jeg ble bare brått obs på den. Høye ul. Lange ul av smerte, som svant for så å komme igjen.

Jeg snur meg for å lokalisere lyden, og går oppå det lave stengjerdet i innkjørselen.

Jeg ser, men oppfatter ikke hva jeg ser før jeg faller helt sammen av synet. Jeg mister nesten balansen, og stemmen vil ikke ut. Hodet vil rope, men jeg finner ikke ord.

Den lille nydelige ulldotten av en valp har lekt og løpt på jordet, og løpt rake veien inn i de tynne, rustne jernstengene som ligger der spredt i en dunge. Hun sitter hektet rett gjennom øyet, men kroppen henger og vitner om hopp og sprett i det den glade turen fikk en brå stopp. Mens jeg står som fjetret og ser svinner pippene og hun stopper opp. Jeg tror hun dør rett foran øynene mine.

Jeg snapper ut av sjokket, og begynnner veive med hender. Jeg står et sted jeg ikke klarer nå henne, men ser henne godt. Så ser jeg familiefaren tusler borte innimellom trærne, og begynner rope. Først på norsk, så på engelsk. Han har gjort sitt beste i holde avstand til gjestene hele ferien, og prøver nå og. Men så kommer familiemor løpende bak meg, for alle hører jo at noe har skjedd på måten jeg roper på. Hun bråstopper når hun ser hva som har skjedd, og roper på far. Han bråsnur, og så ser han og. Han løper bort, og napper ulldotten fort ut av fellen med en gyselig lyd.

Vi trodde hun var død, for hvor langt inn stangen var gått var umulig å si der hun hang. Men da hun nappes bort kom smerteulene.

Døtrene kom løpende og far rekker den lille til de, mens de fort tar henne med inn mens hun klynker og uler.

Så kom bussen vår, sent men godt, og jeg må forlate det hele.

Synet av den lille nydelige valpen er med meg til flyplassen, på hele flyturen hjem, og i flere dager etterpå før det gradvis slipper taket. Følelsen av og intet kunne gjøre hang på meg, og det var vondt.

Men jeg vet jo at jeg ikke kunnet gjøre noe annet enn det jeg gjorde, og det er vel det værste for oss mennesker, og rett og slett komme til kort og være handlingslammet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende